hits

VI TRENGER HJELP TIL Å ROPE, EN KRONIKERS HISTORIE HAR STARTET OG TRENGER LÆRERE SOM VÅGER Å KJEMPE. <3

Jeg har nå vært syk i 17 år. I 17 år har livet mitt vært en kamp som få forstår. Ja, jeg forsto heller ikke hvor tøft livet skulle bli der jeg lå i en sykeseng som 17 åring med behov for blodoverføringer, masse medisiner og smertelindring herrifra til månen. Jeg hadde blitt alvorlig syk men forsto virkelig ikke hvor mye den sykdommen skulle komme til å ta fra meg. Jeg fikk besøk av en smilende lege som ga meg diagnosen Morbus crohn som sa: nå blir livet ditt aldri det samme før også plystret han i det han forlot rommet mitt. Der og da var jeg klar for å kjempe, å herregud som jeg har kjempet. Men hvorfor kjempet ikke noen med meg? 

Hvorfor snudde dere ryggen til meg når jeg trengte dere som mest? Hvorfor var ikke jeg verdt og bli kjempet for? Dette innlegget er ikke til mine pårørende, innlegget er til lærerene og skolen som jeg gikk på når jeg ble syk. innlegget er til lærere generelt på skoler og til alle som har med utdanning å gjøre. For dere har et stort ansvar dere kanskje ikke forstår rekkevidden av  men jeg skal prøve å gi dere et innblikk. Dere kan gjøre gjøre så mye med utrolig lite, for noen som trenger noen som kjemper for en når en ikke har krefter selv. 

Tired Student sleeping
Licensed from: sabphoto / yayimages.com


 

Jeg var 17 år og ALDRI fikk jeg besøk av læreren min med spørsmål om hva de kunne gjøre for MEG etter at jeg ble syk, Jeg fikk noen venner som kom med skolebøker og foreldrene mine prøvde å få til noe med skolen, men møtte ryggen til de på skolen. Likevel ble skolen det jeg hengte meg opp i. For når jeg ble syk tok sykdommen fra meg ALT, jeg hadde plutselig ikke kontroll på noe. Derfor ble min største ønske og det jeg valgte å bruke kreftene på nettopp skolen. For utdanningen min, ja det skulle jeg klare, det skulle ikke denne jævelige sykdommen ta fra meg. 

Det jeg kan si er at jeg kjempet HARDT for å bestå det året, men jeg kjempet ALENE. Hvorfor gikk jeg fra å være en elev som ble sett, hørt og snakket godt om til en elev som plutselig kun var et problem? For det var slik jeg følte det. Og om det ikke var tilfelle, så var dere IKKE gode til å vise meg at jeg var verdt å kjempe for. Det året var det JÆVLIGSTE jeg har vært igjennom, men håpet om å klare utdannelsen min gjorde at jeg kjempet og bet tennene sammen. Jeg gjorde de prøvene jeg klarte, jeg gjorde ALT jeg kunne, men uten så mye som en plan eller et klapp på skulderen fra skolen. Jeg husker første gangen jeg forsto at jeg ikke var en del av klassen mer som en av de dagen jeg virkelig gråt. For første gang dryppet ikke bare tårene, men jeg hikstet fordi livene til alle gikk videre når jeg satt i sengen med medisiner dryppende og næring 12 timer i døgnet hengende i ledninger. Jeg følte meg så sviktet og uviktig. 

Likevel så hadde jeg et håp om å klare å bestå eksamen om ikke annet så skriftlig. Læreren hadde gitt meg et håp om at jeg kunne få mulighet til å ta praktisk neste år. Men så kom det en telefon  en dag i mai,  som skulle forandre ALT. Beskjeden var like kort som den var hard: Jeg hadde for mye fravær til å bestå og eksamen fikk jeg ikke en gang lov til å ta. Den telefonsamtalen tok fra meg den siste lille biten av krefter. Nå 17 år etter husker jeg den dagen, lukten, lydene og følelsene som om det var i dag. Å jeg VET jeg hadde bestått den eksamen,  jeg VET at OM dere hadde kjempet med meg og kjempet litt for meg hadde jeg mestret det som var mitt mål det året. 

Vet dere hvor vanskelig det er å kjempe og ha troen på seg selv om ingen andre rundt oss har det? Hvordan skal man ha troen på at du er bra og at du mestrer om de rundt deg TYDELIG viser at du ikke er verdt å bli kjempet for? Min historie endte i å prøve og feile på egenhånd i mange år. Nå er jeg 33 år og ufør. Jeg kjemper fortsatt hver dag fore å finne min måte å bidra til samfunnet på og bruker mine historier for å prøve å forandre fremtiden for kronikerne som kommer etter meg. 

For der min historie sluttet, begynte noen andre sin historie. Å mitt største ønske og håp er at INGEN andre syke skal få oppleve det jeg opplevde for 17 år siden. Vi har en lang vei å gå, men jeg skal rope ut at VI ER VERDT Å KJEMPE FOR og be dere som jobber med disse syke om å forstå hvor ekstremt viktig jobben deres er. Ikke ta fra noen det siste de har igjen av normalen, kjemp med dem, håp med de og tilrettelegg nok til at de slipper å få den telefonen! 

Jeg skal holde mitt foredrag på IBD dagen, jeg skal rope ut at vi trenger lærere og et team rundt oss som våger å se at det umulige er mulig. 

Bli med og rop med meg, hjelp med med å dele innlegg, rop med meg og kjemp med oss.<3

Kjære du som er læreren til en veldig syk elev: Snu ikke ryggen til, men kjemp for at den eleven skal mestre på tross av sykdom. 

Crohnsglede - Ida  <3

Del innlegget, bruk #kronikereerverdtogkjempefor og våg og hjelpe.

Følg min Facebook side for å holde deg oppdatert på mitt liv og mine kamper for en bedre fremtid for kronisk syke. Facebook siden finner du HER.

#lærere #opprop #roper #utdanning #samfunn#kamp #våge #kronikereerverdtogkjempefor #kroniker #crohn #crohnsglede #verdi #syk #umulig #mulig #påtross #minhistorie #mittliv #blogger #foredragsholder #lmf #IBD #ibddagen #tilrettelegging #facebook #alene #sammen #livetsomsyk #ansvar #fremtid 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

crohnsglede

crohnsglede

33, Larvik

Samboer med Robert og har 4 nydelige barn Jeg er kronisk syk med sykdommen morbus Crohn og Epilepsi. Jeg er også en stolt dyslektiker. Jeg trosser den å skriver blogg. Men som dyslektiker vil dere finne skrivefeil. Før du kommenterer skrivefeil les: dyslektiker og hakkekylling. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede. Les, bli informert, opplyst og engasjert. Følg siden min crohnsglede på Facebook, Twitter og instagram. Sponsing eller annen forespørsel: crohnsglede@gmail.com eller idavindstad@hotmail.com (bruk denne frem til annet blir opplyst. Litt problemer med Crohnsglede mailen grunnet glemt passord)

Kategorier

Arkiv