hits

Jeg sviktet alle, inkludert meg selv! (Trodde jeg) <3

Så var dagen her.

Denne dagen som jeg har kjent som en knyttneve i magen. Tror de fleste vet hvordan følelsen av nederlag kjennes ut? Hvordan en føler seg misslykket, ikke bra nok og kanskje også mister litt håpet på at en kan mestre noe? Jeg har kjent på så uendelig mye nederlag i mitt liv. Jeg har prøvd så uendelig hardt og virkelig trodd jeg lykkes for så og få en låvedør i trynet med beskjed om at: neida Ida du er ikke god nok likevel. 

Det med nederlag er jo noe vi med kroniske sykdommer kjenner ekstra godt til. For det er ikke å stikke under en stol at vi kan ikke bare gjøre ting uten at det kan bli konsekvenser. Det kreves så ekstremt mye av oss, selv de minste ting. Jeg har alltid kjempet for å mestre men etter at jeg ble ufør i 2014 mot min vilje, var jeg livredd for å gjøre noe som skulle fremkalle den klumpen i magen igjen. Den klumpen som både er kvalmende og smertefull og som gjør at tårene ukontrollert fyller øynene.

Derfor var det å starte blogg i 2016 noe jeg måtte gå mange runder med meg selv på. Vil jeg våge? Skal jeg følge drømmen om å dele min historie, dele mine tanker og ikke minst følge drømmen om å kunne bidra i fremtiden for at kronikere skal få en bedre  hverdag? Jeg våget. Å jeg angret IKKE. Jeg fikk kjenne på en mestringsfølelse jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg betydde noe igjen, og ikke minst ble JEG nyttig for samfunnet.

Jeg var plutselig et menneske som betydde noe for noen andre. Jeg fikk holde foredrag, ble med på utrolig mange prosjekter som jeg bare elsket å være en del av. Og for første gang i mitt liv følte jeg meg bra nok.  Den følelsen, den unner jeg ALLE å kjenne på. Derfor var det med et ekstremt tungt hjerte at jeg måtte trappe ned og til slutt ta pause med alt når jeg gikk gravid. Men jeg hadde begynt å kjenne på denne følelsen av at jeg ikke mestret mer. Jeg klarte ikke å gjøre ting bra nok verken på hjemmebane, med blogg, barna eller med oppdragene jeg holdt på med. 

Så jeg tok det tunge steget med å si stopp. I ettertid vet jeg det var riktig, men jeg har grått uendelig med tårer etter det valget. For jeg trodde det var valget som stoppet ALT. Også gråt jeg Ikke minst fordi jeg følte jeg hadde skuffet så utrolig mange som stolte på meg og trodde jeg skulle klare det. 

Fødselen ble traumatisk. 5 uker før tiden kom Sofus til verden med morkakeløsning. (Skal skrive innlegg om dette senere) og den første tiden hadde jeg mer en nok med å være mamma til 4 barn. Jeg fikk støtt og stadig meldinger fra dere som følger meg, men i stede for å føle glede følte jeg meg kvalt av følelsen av å være misslykket og å ha skuffet nok en gang. 

Jeg fikk spørsmål om når jeg skulle begynne å skrive igjen å helt ærlig, der og da trodde jeg ALDRI jeg skulle bli klar. Jeg hadde jo mistet alt når jeg ikke orket mer. Jeg som var på vei opp var nå glemt og borte. (Trodde jeg) 

Vendepunktet kom i februar. En uventet telefon fra Takeda kom med forespørsel om jeg kunne være så snill og bli med de til Tromsø. De overøste meg med gode ord og sa at uten meg var ikke prosjektet det samme. Så 6-7 mars var jeg i Tromsø og holdt foredrag og fant igjen troen på at jeg er mer en bra nok. I tillegg holdt jeg foredraget mitt til Sigrid Tusevik og Lisa Tønne. Igjen følte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Min historie, mine erfaringer SKAL brukes til noe. 

Blant publikumet på det ene foredraget satt en lege som jobber på gastro og måten han takket meg på etterpå ga meg vissheten på at jeg hadde ikke bare nådd inn til han og resten, jeg hadde gitt han noe å tenke på. Og kanskje også vil han forandre hvordan han møter sine pasienter fremover. For mannen hadde tårer i øynene og takket meg for at jeg delte så varmt og ærlig. 

På tross av alt dette positive var jeg livredd for å begynne å skrive. For når du ønsker noe så sterkt som jeg gjør er redselen for å mislykkes enda sterkere. Men så fikk jeg nok en Mail om et oppdrag hvor jeg igjen kan fronte viktigheten i å forandre fremtiden til oss kronikere.  Det ble den mailen jeg trengte for å våge å logge meg på bloggen igjen. 

 

Så med tårer i øynene og klump i magen bestemte jeg meg for at i dag var dagen. Å det som møtte meg ga meg gråtesammenbrudd. Der lå det så mange hyggelige ord og meldinger. Mennesker fra hele landet som ønsket MEG det beste. Ingen som sa de var skuffet eller mente jeg hadde sviktet. Derfor måtte jeg sette meg ned å bestemme meg for at jeg tok den pausen med god grunn. Jeg kunne ikke kommet tilbake før nå fordi jeg måtte bli klar! 

Vel, nå er jeg her å jeg gleder meg til nok en gang å få dele mitt med dere. Takk for st dere har hatt troen på meg. Jeg har mange planer for 2018 og gleder meg til å dele det med dere. Grunnen til jeg gjør dette er fordi jeg ønsker å gjøre en forskjell med mine erfaringer og min historie. Jeg ønsker at de som kommer etter meg skal få en lettere vei å gå en jeg har hatt. 

 

Så nå håper jeg jeg vil få treffe mange av dere fremover! Målet og håpet er mange foredrag for det er uten tvil en fin måte å nå ut på. 

La oss sammen gjøre fremtiden for kronikere til et litt lettere sted. 

Crohnsglede - Ida. 

Følg gjerne min side på Facebook. Der legges det ut masse spennende både i forhold til blogg og andre ting jeg er med på fremover. Siden finner du HER. Om du lurer på noe så ta gjerne kontakt på melding her eller Facebook.

Delinger settes stor pris på. <3  

Sjekk ut en av mine mest leste innlegg HER! Et innlegg om at utsiden ikke stemmer med innsiden bestandig. 

#ibd #crohn #lmf #takeda #foredragsholder #blogger #tromsø #intheirshoes #nederlag #kroniker #svik #tårer #branok #mittliv #påtrossav #fremtid #lmf #oppdrag #våge #tilbake #klar -#kjempe #minplass #samfunn #ufør 

10 kommentarer

Anne

11.04.2018 kl.22:52

Velkommen tilbake Ida❤️ har savnet innleggene dine. Gratulerer med den lille, og husk å ta vare på deg selv😊

crohnsglede

11.04.2018 kl.22:54

Anne: takk Anne. Vi koser oss.

Marie

11.04.2018 kl.23:07

Velkommen tilbake Ida <3 Hvis det er noen som forstår hvordan det er å føle seg mislykket å være nødt til å sette ned foten på ting man virkelig har et stort ønske å bli med på, så er det nettopp oss kronikere. Du er på rett sted, for vi forstår at man av og til må ta pause. Vi er ikke skuffet over deg i det hele tatt. Bare utrolig glad for at du igjen skal berike livene våre med kunnskapen og erfaringene dine. Skjønner at dette har vært vanskelig og tungt, men det aller viktigste vi kronikere kan gjøre er faktisk å lytte til oss selv og kroppen vår. Så jeg må si at jeg er utrolig stolt på dine vegne at du sa stopp. Du er et forbilde og med dette valget gjør du bare at jeg ser enda mer opp til deg. Stor klem til deg <3

crohnsglede

11.04.2018 kl.23:52

Marie: åååh, tårene renner. Tusen takk for dine ord. De varmer mer en jeg kan beskrive. Kjærevene, de smalt i hjertet mitt. Tusen, tusen takk.

Kim

12.04.2018 kl.03:49

Godt å ha deg tilbake 😀

Har ventet lenge på fortsettelsen av denne fine Cronhglede bloggen din. Det er viktig å sette egne grenser og tørre å si stopp.

2018 blir et spennende og fint år for deg Ida fordi du fortjener det <3

Gratulerer med nok en nydelig gutt og en på fyll av din fine familie.

Gleder meg til å lese videre om dine spennende prosjekter.

Heier masse! !! på deg 👏👏👏👏

Stoor klem!!!

crohnsglede

12.04.2018 kl.06:48

Kim: kjære Kim. Du har ALDRI sviktet meg å det er jeg utrolig takknemlig for. Takk for at du har troen på meg. Det betyr så utrolig mye.

Olga

15.04.2018 kl.23:09

Herligt å ha deg tilbake her og <3 Men kjære deg du har ikkje svikta noken. Du har vist MOT og STYRKE til å ta vare på deg sjølv under og etter fødsel. Og du hadde tross alt 4 nydlige barn å ta vare på, i tillegg til egen helse. Synest DU er tøff eg. <3 Så velkommen tilbake. Og om det er en mager trøst, så skylder eg på ammetåken enda der den elste er 24 og yngste 17. hehe LOVE <3

crohnsglede

15.04.2018 kl.23:13

Olga: ååååh, kjære Olga. Nå kom tårene igjen. Takk, det var ord jeg satt pris på og høre det skal du vite. <3

Lise

15.04.2018 kl.23:27

Du klarer jo enormt mye. 4 såpass tette barn er svært krevende for helt friske foreldre. Noen klarer knapt å komme seg igjennom hverdagen uten barn... Så du må virkelig ikke ta dette som et nederlag. Hvis du føler dette er et nederlag, så er vi alle et stort nederlag.

crohnsglede

15.04.2018 kl.23:37

Lise: jeg har jo ikke de fire barna alene. <3 et nederlag kan være like mye en skuffelse over å nok en gang måtte velge bort noe en selv virkelig ønsker. Og det å holde foredrag en gang i måneden feks krever mye av meg både i forhold til planlegging og hvile etterpå. Men så gir det meg så uendelig mye mer. Ungene er mitt alt. De har gitt meg grunn til å kjempe, de har gitt meg årsaken til å smile hver dag. Men vi er to foreldre noe dom gir meg muligheten til å stoppe opp når jeg har behov. Også hviler jeg sammen med minstemann hver dag. Rutinene våre redder meg, jeg må si nei til så mye men slik mø til for at jeg skal ha det ok. Barna kommer først hele tiden.

Skriv en ny kommentar

crohnsglede

crohnsglede

33, Larvik

Samboer med Robert og har 4 nydelige barn Jeg er kronisk syk med sykdommen morbus Crohn og Epilepsi. Jeg er også en stolt dyslektiker. Jeg trosser den å skriver blogg. Men som dyslektiker vil dere finne skrivefeil. Før du kommenterer skrivefeil les: dyslektiker og hakkekylling. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede. Les, bli informert, opplyst og engasjert. Følg siden min crohnsglede på Facebook, Twitter og instagram. Sponsing eller annen forespørsel: crohnsglede@gmail.com eller idavindstad@hotmail.com (bruk denne frem til annet blir opplyst. Litt problemer med Crohnsglede mailen grunnet glemt passord)

Kategorier

Arkiv