« Jeg sitter i leiligheten i 4.etasje å røyker. Bortsett fra lyden av hunden min Max, er det stille. Jeg er så rastløs. Klokken er 15.30 på ettermiddagen å jeg skal fortsatt være alene i nesten 2 uker til. Kan man bli gal av ensomhet? Klumpen i halsen vokser. Det er fredag å jeg burde jo ut! Jeg burde kledd på meg litt penere tøy og smilt litt til verden.
Licensed from: BDS / yayimages.com
Jeg sukker litt oppgitt over meg selv. Hva er det du driver med Ida? Hva er dette for et liv? Jeg slukket røyken å går inn på badet. Jeg ser på meg selv i speilet. Herlighet, hvem er hun som står der? Så blek, ulykkelig og trist? Hvor er Ida? Jeg ble stående å se på meg selv. Tårene begynte å renne… Det var ikke slik jeg skulle bli!! Jeg skulle jo leve livet mitt jeg nå! Istede var jeg bunnet til en leilighet både fysisk og psykisk. Når jeg turte å dra ut var det nesten ikke verdt det. For jeg ble så psykisk sliten. Sliten av å hele tiden tenke, sliten av å forberede meg å være i krise modus.
For tenk hvis? Tenk hvis jeg måtte på do når doen ikke var ledig? Tenk hvis jeg fikk akutt vondt å kanskje ikke orket noe? Tenk hvis noen tenkte noe dumt om meg? Tenk hvis noen sa noe jeg skulle bli lei meg for? Tenk hvis jeg ikke føler meg velkommen? Nei, det er best jeg er hjemme. Da plager jeg ingen. Å jeg slipper å være redd for “hva hvis”.
Jeg tørket tårer, gikk inni stua og skrudde på TV. Så var det vel slik livet mitt skulle være. Jeg fortjener ikke noe mer heller. Klumpen i magen var nå blitt enda større. Jeg mislikte meg selv så sterkt. Stygg var jeg også, ingen vil jo være sammen med noen slike som meg. Nei, ikke hvis ikke de “må”. Jeg la meg ned i sofan og kjente tårene presset på… Herregud så patetisk du er Ida, ta deg sammen!!!!!!!»
Licensed from: cynoclub / yayimages.com
Det jeg skriver om er tatt rett ut av min hverdag for mange år siden. Jeg var dypt ulykkelig, jeg ønsket å bli elsket. Jeg ønsket å bli likt og satt pris på. Men hvordan kunne noen like meg når jeg hatet meg selv? Jeg tråkket på meg selv så fort jeg fikk tjangsen. Jeg så på meg selv som ei som ikke fortjente noe annet en dritt. Derfor ga jeg meg selv så mye dritt jeg kunne få. Sykdommen crohns hadde tatt strupetak på meg.
Innerst inne hadde jeg så lyst til å bli likt av mennesker rundt meg. Jeg hadde lyst til å kjenne glede og felleskap. Men for at andre skal like en, eller se på deg som verdifull må du først like deg selv. Men hvordan kunne jeg like meg selv? Jeg som bare var syk, å ikke klarte å jobbe en gang
Licensed from: Iko / yayimages.com
Det kommer ingen å ringer på døra for å si du er nydelig eller god, om du ikke gir godhet. Det kommer ikke noen smil om du ikke gir smil først. Når jeg skulle begynne å leve igjen (har jo fortalt om mine 8 år i helvete. Om hvordan jeg tok den tøffe og lange veien mot livsglede) måtte jeg jobbe intenst med meg selv. Jeg måtte finne tilbake til Ida. Jeg måtte stå opp for meg selv, heie på meg selv og presse meg selv på en god måte. Jeg måtte finne troen på at Ida var fantastisk. At Ida var verdt å være sammen med selv med Crohns.
Det rare var når jeg begynte å åpne meg, når jeg smilte mer til andre begynte jeg å få komplimenter. Jeg som alltid hadde vært stygg, feit og ekkel skulle bli lagt merke til. Husker første gangen jeg fikk et kompliment (som single) som om det var i går. Jeg var alene i byen å skulle inn i en heis. Jeg hadde pyntet meg med heler og sminke. Inne i heisen sto det to gutter. Jeg smilte til dem å de smilte tilbake. I det jeg skal gå ut av heisen hører jeg: Du, jeg må bare si at du har de vakreste øynene jeg har sett! Jeg snudde meg å så han inn i øynene. Jeg trodde først han tullet men måten han så på meg, ga meg ingen tvil. Han mente det, jeg takket å gikk ut. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme. Tårene rant den kvelden. Jeg hadde opplevd noe jeg aldri trodde var mulig.
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Nå er dette 9 år siden (godt og vel) å jeg er fortsatt ikke noe god på å ta i mot komplimenter men jeg opplever det innimellom. Komplimenter for måten jeg er på varmer meg mest. For fy søren som jeg har jobbet for å komme hit jeg er i dag. Jeg er stolt av den jobben jeg har gjort. Jeg har gått fra å se på meg selv som noe uverdig, ubrukelig og ekkelt. Som den syke som ikke er av noe verdi. Til å se at jeg har mange gode ferdigheter. Jeg kan, jeg klarer og jeg har en vilje av stål.
Jeg har lært hvor viktig det er å like seg selv for å kunne bli likt av andre. Livet mitt startet først når jeg sluttet å tråkke på meg selv.
Det jeg vil frem til med dette innlegget er kanskje litt defust. Men jeg vet mange har det slik jeg hadde det. Desverre kommer ingen å ringer på døra de. Du må gjøre jobben selv. Du må bli venn med deg selv før du klarer å tillate andre å slippe til. Du må presse deg ut å by på deg selv for å bli sett. Du må gi godhet for å få godhet tilbake. Det er en beintøff vei å gå, men det er så verdt det.
Licensed from: nuchylee / yayimages.com
Drit i “hva hvis”. Livet er for kort til å bekymre seg for alt som kan skje. Med positiv tenking kan man flytte fjell. Ha troen på det umulige, og det umulige skjer.
Crohnsglede<3
Følg meg på instagram, facebook, twitter og snapchat. Søk opp crohnsglede å legg meg til. Del gjerne om du ønsker. Delinger gjør meg glad,
#tøft #ensom #hat #alene #gråt #nedvergelse #stygg #dårlig #hvahvis #negativ #kjærlighet #fantastisk #livet #vennskap #troenpålivet #smile #kamp #verdi #lykke #crohns #crohnsfigther #figther #kroiker #fuckcrohns #crohnsglede #ansvar #positiv
Man er din egen lykke smed sa engang min far til meg. Først opplevde jeg det som et dustete utsagn. Med tiden har jeg lært at aldri før og etter har jeg lært noe som er mer sant. Elsk deg selv før du prøver å elske noen andre .
Veldig flott innlegg Ida.
Hilsen en som et veldig glad for at du tok den fighten med deg selv slik at vi andre kan ta lære av din historie .
Glagubben: takk. Jeg pleier å di: en er selv ansvarlig for sin egen lykke. Ikke så langt unna det din far pleide å si. Men du, det stemmer!
Vi må selv gjøre livet vårt godt. <3
Tusen takk for fine ord.
Vakre Ida. Tenke seg til at du har tenkt dette om deg selv. Mens jeg har tenkt. “Skulle ønske jeg kunne sett like flott ut som Ida. Så stilfull og vakker!” Skulle virkelig ønske jeg viste dette den gangen. Da skulle jeg jammen fortalt deg hvor flott og vakker du er!! Å det er sant som han sa. Du har veldig vakre øyne. Det lyser godhet av dem 🙂
Ellen: ååååååh, Ellen… ;( så gråter vi litt igjen…
Du smiler alltid. Tror ingen er så blid som deg, tiltross for alt det vonde du har vert igjennom. å fortsatt sliter med. For sånn er det med kroniske sykdommer, dere sliter hver eneste dag. Men jeg heier på deg. å er uendelig glad for at jeg har blitt litt kjent med deg / dere. både du og resten av gjengen din , er noen flotte mennesker. 🙂
frufrydefull: ååååh, takk. Tusen takk Gina. <3