Den dagen jeg skrev innlegget som het “å være ufør, er som en betalt ferie som aldri tar slutt” som ble delt av både dagbladet og nettavisen, var det egentlig noe annet jeg skulle skrive om. For jeg hadde en opplevelse på bussen den dagen, som satt meg totalt ut. Jeg har ikke vært klar for og skrive om det før nå, men jeg mener det er på tide og skrive om det som mange tenker og faktisk sier i full offentlighet.
Jeg er kronisk syk og ufør. UFØR, smak litt på det ordet. Ganske tabubelagt og ikke minst et menneske alle skal ha en mening om. Enten har jeg snyltet til meg den trygden, jeg har ligget meg til den eller jeg har fått den fordi jeg er lat. Herregud, skulle ønske det var tilfelle for alt det der hadde det vært mulig å gjort noe med, for å kommet seg ut i samfunnet igjen. Men slik er det ikke for meg. Jeg har ikke valgt sykdom, sykdommen har valgt meg.
Alt oppi dette har jeg og min mann valgt og få 3 barn. Det var ikke et lett valg og ta, et valg vi virkelig brukte god tid på også. Vi kom frem til at jeg kan være en fantastisk mamma selv om jeg er syk, at min kjærlighet til barna mine ikke regnes ut fra hvilken grad jeg er arbeidsfør eller ikke. Men her har jeg vistnok tatt feil. GRUNDIG feil også. For jeg hadde vært på helsestasjonen med minstemann på kontroll og selv om det bare er 1,2 km hjem, valgte jeg og ta buss. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg har så ekstreme leddsmerter at jeg orket ikke å utsette meg for det.
I ettertid skulle jeg ønsket jeg hadde gått isteden. For den fysiske smerten hadde vært lettere og bære, enn den psykiske smerten jeg fikk etter den buss turen. For der satt jeg, med min nydelige sønn på 1 år i vognen og måtte overhøre to mennesker diskutere “slike” som meg. Først forsto jeg ikke hva de pratet om, bortsett fra at de var fryktelig engasjerte og enige. Men så hører jeg mannen si: Det forbløffer meg at disse såkalte uføre klarer og ha barn, De spytter ut unge etter unge for å leve fett på staten. Jeg stivnet til. Kjente all varme i kroppen forsvant, samtidig som jeg fikke en vond følelse av skam. Så sier damen: Jeg er så enig. Egentlig burde det være en grense på max et barn per ufør. Da hadde vi sluppet og fostre opp generasjoner på generasjoner, som lever på staten. Ordene traff meg som haggel, jeg slet med og puste og tårene presset på.
Licensed from: sorranop01 / yayimages.com
Så kom den siste kommentaren som traff meg som en kanon i hjertet. Damen lener seg frem mot mannen og sier: Egentig burde barnevernet kommet og fjernet alle ungene til disse uføre og satt de i skikkelige familier så de barna får en kjangs til og bli samfunnsnyttige mennesker. Jeg hadde lyst til å rope ut til disse menneskene som satt der og pratet om MEG. Jeg hadde lyst til å gi de en innføring i hvordan en ufør forelder, kan være. Men jeg klarte ikke, jeg gikk av bussen og gikk hjem i regnværet. Så ned på den godeste, sunneste og fineste 1 åringen min og begynte og gråte. Jeg prøvde og skrive et motsvar den kvelden, men jeg fikk det ikke til. Det var for sårt og vondt. Derfor ble det innlegget som er nevnt over istedet.
Men her har dere mitt motsvar:
Kjære mann og dame på 01 bussen.
Eller foresten, til de uvitende og dømmende personene jeg overhørte på 01 bussen.
Vet dere hva dere snakker om? For og ta det første først. Tror dere jeg har fått 3 barn pga penger? Tror dere vi lever “fett” på staten? Jeg har fått barn pga kjærlighet og ønsket om å være en så god mamma som overhodet mulig, IKKE pga penger. Jeg har like stor rett til og få barn, på lik linje som en frisk mamma. Det er klart jeg har noen utfordringer som en frisk mor ikke har, men jeg er ikke dum. Jeg har faktisk også en frisk mann jeg kan støtte meg til og sammen er vi et perfekt team for våre tre små.
Mener dere virkelig at dere skal bestemme at jeg kun kan få 1 barn? Er jeg ikke tilregnlig nok til og ta det valget selv? Også vil jeg si at jeg forventer nok mer av barna mine, en mange friske foreldre gjør fordi jeg selv har mistet muligheten til en verdig plass i samfunnet. Dere beskriver det egentlig så fint selv for dere prater om meg og mine med søstre/medbrødre som noen som ikke er i stand til og ta vare på oss selv og langt mindre ta vare på våre barn. Jeg kan love deg at mine tre barn lærer viktigheten med og jobbe hardt for det de ønsker å oppnå her i livet, samtidig som jeg lærer dem respekt for menneskers historier. At det og dømme mennesker som har et annet stå sted en deg selv er å sette seg selv i et dårlig lys. For den som snakker stygt om noen, de mangler ikke bare innsikt men også empati.
Dere mener at mine tre barn som har en mamma som elsker dem, en pappa som forguder dem og som alltid setter ungene først, har det bedre i et skikkelig hjem? Vet du hva et skikkelig hjem er for meg? Et sted hvor barna er respektert, elsket og kjempet for, men samtidig lærer at livet ikke bestandig er perfekt. Mine barn lider IKKE av at mamman dems er ufør. Jeg tror kanskje de tilogmed kan dra nytte av det. Fordi de lærer og se livets skyggesider samtidig som det er trygge og gode rammer rundt dem. Jeg kjemper for barna mine hver dag. Jeg prioriterer ungene mine først. Det betyr at min begrensede energi er det barna mine som får. De har ikke valgt en syk mamma, men jeg vet at de ALDRI ville byttet meg bort med noen.
Å påstå at barn av uføre bør fjernes fra foreldrene, er ikke bare ubetenksomt, men det er også idioti om det er den eneste begrunnelsen som legges til grunn. For selv om jeg er syk så er jeg først og fremst mamma.
Mine barn lider ikke, de er elsket.
Kjære mann og dame på bussen. Jeg håper ALDRI deres barn blir syke og uføre. For dere vil vel ikke at barnebarna deres skal bli tatt av barnevernet? Men det er kanskje anderledes? For deres barn er jo gode foreldre ikke sant? Husk at vi alle sitter i glasshus. Jeg skal ikke dømme dere for deres harde ord, men jeg ønsker og gi dere min sannhet og min historie. For dere anntok og laget dere en formening om meg, som overhode ikke stemmer.
Vi har alle våre historier, historier som former oss som mennesker.
Mange missforstår og tror jeg har hatt barnevernet etter meg. Det er ikke tilfelle. Jeg skriver om meg fordi jeg er ufør, de to på bussen mente alle uføre burde miste retten til og være foreldre. Man kan ikke dømme noen utifra sykdom. Jeg vet at slik er det heldigvis ikke heller. Men uvitende mennesker tenker tydeligvis slik. Jeg skrev innlegget fordi jeg tar opp disse tabuene og skammen vi syke/uføre blir utsatt for.
Crohnsglede<3
Følg min Facebook side HER. Har du lyst til og lese mer av meg er det her du må følge meg. Der ligger ALLE mine tidligere innlegg samtidig som nye blir sluppet ut. Jeg er en blogger og en kroniker. Jeg kjemper for å sette søkelyset på de uforutsigbare som ikke har plass i samfunnet og sette fokus på hvordan ting bør være. Jeg forteller min historie fordi jeg være den jeg selv savnet som 17 åring og syk. En som kjempet for en når en selv ikke klarte og kjempe, en som kunne gi håp når en selv hadde mistet håpet og en som kunne forklare når en ikke hadde ork til å gjøre det selv. Følg mine oppturer og nedturer og min vei mot målet om en bedre fremtid for kronikere. Vi kan ikke forandre fortiden, men fremtiden kan vi gjøre noe med. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger blir satt stor pris på. <3
#ufør #barneværnet #kronisksyk #kroniker #helse #syk #ibd #crohn #epilepsi #revmatisme #crohnsfighter #fighter #påtross #fremtid #fortid #barn #mamma #foreldre #sykmammma #branok #minhistorie #mittliv #sannhet #fremtid #facebook #blogger #foredragsholder #foredrag #bussen #opplevelse #tabubelagt #skamfult #snylter #lat #samfunn #dagbladet #nettavisen #fysisksmerte #psykisksmerte #sykdom #kjærlighet #arbeidsfør #arbeidsufør #leddsmerter #engasjert #staten #skam #generasjon #skikkeligefamilier #familier #Samfunnsnyttige #motsvar #sårt #vondt #uvitenhet #penger #kjærlighet #utfordringer #team #bestemme #elske #forguder #respektert #kjempetfor #skyggesider #livet #trygge #rammer #prioriterer #ubetenksomhet #idioti #glasshus #minsannhet
Helt sykt. Håper de leser innlegget ditt. Du er tøff og sterk og fantastisk – barn trenger ikke stort mer enn kjærlighet for å bli lykkelige, gode fungerende mennesker – og det har du mye mer av enn de to gamle fjollene på bussen <3
HeiaMamma: Takk for fine ord. <3
Det du skriver er viktig, så jeg ønsker bare å råde deg til å endre skriften. Slik håndskrift er tungt å lese, og ofte dropper jeg rett og slett å lese bare pga skriften. Men her leste jeg fordi det er et viktig tema, har bare ikke krefter til å gi deg noen dypere tilbakemelding. Men godt at du klarer stå opp for deg selv <3
Hanne: Takk for råd. 🙂
Hanne: p.s: det er endret. 🙂
Uvitenhet og flåsete kommentarer fra mennesker som tror dem veit og kan alt. Fakta med slike mennesker er at dem er utrolig usikker på seg selv og må rakke ned på andre for å kunne klare å fremstå som perfekte selv.
mennesker som ikke klarer å akseptere at andre er andeledes , sliter også med å akseptere seg selv og hvem de er. Ingen kan helgardere seg mot sykdommer som kommer snikende og gjør deg u trygdet og i en vanskelig livssituasjon.
F.eks mohncrons ,hjerte og kar sykdommer, kreft, me
jeg tror på karma og jeg tror på rettferdighet. Selv om noe føles urettferdig der og da, så vil den negative opplevelsen få deg til å komme mer styrket og rustet neste gang tilsvarende skjer igjen. Husk for å oppnå styrke så må du ha opplevd motgang..
Du tar opp et viktig tema, hvor også media er flinke til å ta alle over en kam + fordømme nav klienter uavhengig hva som skyldes årsaken.
Din kamp i fremtiden blir å si d andre ikke klarer og formidle til resten av samfunnet rundt om kring.
Du vil få mye juling og motstand, men du vil også høste mye respekt og bli tatt på høyest alvor.
Ikke la deg knekke av flåsete kommentarer som vil ramle inn fordi du er blitt kjendis og en viktig sterk stemme, men fortsett å tro på d du gjør og tenk på deg selv som en ambassadør som taler på vegne av de som ikke blir hørt og sett.
2017 blir ditt gjennombrudd år , du vil få mye oppmerksomhet og du vil få mye heder og ære + juling . Men for meg er du bare crohnglede Ida som jeg ser utrolig opp til og håper at jeg en dag også kan klare å hjelpe andre mennesker slik du nå klarer 😊
Vær stolt av deg selv, gå med hevet hode og ikke ta deg nær av hva andre måtte mene .
Stor crhonglede klem <3
Barna dine er virkelig heldige som har en så flott mamma som deg! Jeg har selv vokst opp med en mamma med chrons, og hun har alltid vært verdens beste og stilt opp for meg når som helst. Jeg skal selv ha barn en gang i fremtiden, til tross for både chrons, epilepsi og astma. Stå på, du er rå!
Utrolig jeg blir stum, men jeg hvet hvilken kritikk og nedlatende blikk man som ufør får. Jeg er sikker på att dine barn har alt ett barn trenger, men de har også noe i bagasjen som barn av to “”friske” foreldre ikke får. De får større empati, noe mange barn i dag har litt for lite av. Og en tilstede værende mor som legger hele sitt hjerte i å gi de masse kjærlighet. Dette fordi den som har opplevd noe så traumatisk som du har, hvet hele spekteret av hva livet består av. Du leter ikke etter de store ting i livet, men setter pris på små å nære ting. Det er den kontakten oss mennesker imellom som betyr noe, foreksempel gode vennskap og ikke minst det å bry seg. Du har alt ett barn kan ønske seg. Jeg beundrer din styrke, prøver selv å riste av meg sånne meninger. De kommer fra mennesker som ikke har kjent sorgen en kronisk sykdom gir. Stå på du virker som en av englene på jord. Vær stolt av deg selv.
barnevernet kommer som regel inn vis de har noen mistaker om foreldrene sin helse. barnevernet kan komme inn uansett om man går på nav eller har jobb, men når barnevernet kommer inn i bildet så vet man ikke helt hvordan man skal reagere fordi man har sitt syns punkt på hva man gjør riktig og hva man gjør galt, fordi ingen kjenner bedre hjemmesituasjonen bedre enn familien selv, men også kommer inn hva andre ser, og det er der barnevernet kommer inn i bildet, . barnvernet kommer ikke inn fordi man er ufør men kanskje fordi man er syk. en syk mor eller far er ikke så bra når man har kommet inn i barnevernet siden man tenker på barnet beste og det er det barnevernet står får, det er mange som har mange ubehagelige situasjoner med barnevernet at de ikke blir hørt eller får feil hjelp, også kommer det til også hvordan du ordlegger deg mot barnevernet , vis du er fast best på at du er ufør og er syk så kommer det ingen vei, man må også vise at man kan komme seg vidre og gi en bra og trygg oppvekst for sine barn. jeg vet ikke hva som har skjedd eller hva historien er men jeg skriver ikke dette her for og hakke ned på deg. men det er så mange der ute som tar barnevernet for gitt og tenker på at de kommer for ta barna dine, men til slutt så gjør de det som er riktig selvom det ikke føløes helt riktig siden det er jo ikke dem som har gitt dem livet, men du kan være både glad og sint fordi barnevernet har brydd seg, det er så utrolig mange barn der ute som ikke blir sett eller hørt. og de barna hender opp uten for arbiedslivet.
hei: les igjen du. Bare været har IKKE kommet til meg. 😉 det var snakk om noen ukjente på bussen som mente at alle uføre/syke skulle miste barna sine.
hei: og en ting til. Jeg er for barneværnets jobb. 😉 men det var liksom ikke saken her. 😉
Utrolig skal man sjekkes av barnevernet fordi man er syk. D
Reidun Lindstad: man skal jo ikke det. Er bare uvitende mennesker som mener noe slikt. 🙂
Utrolig skuffet over å høre noe slikt. De tror virkelig at uføre er tilbakestående mennesker kanskje?! ikke vet jeg hva de tenker. Det betyr ikke at man ikke kan få barn. Det finnes h.kapp mennesker som fint kan få barn og elsket og gi kjærlighet. Så har du de som ikke er ufør som ikke klarer å gi kjærlighet. Så det går ikke på ufør eller ei, det går på kjærlighet til barnet og omsorg. !
Helsetilstand er ikke synonymt med hvor god forelder en er. Heller ikke økonomi. Det viktigste for et barn, er trygghet, grenser, omsort og kjærlighet. Nå er det nesten blitt slik at barnevernet blir dradd inn bare mammaen eller pappaen nyser.
Barnevernet har nok å henge fingrene i for tiden og når folk begynner å melde fra til bv om uskyldige ting, kan det være at de ikke har ressurser til å hjelpe dem som virkelig trenger dem, men jeg pleier også å si at hvis en ikke har noe å frykte, har man ingenting å frykte.
Vi må slutte å kategorisere alle som sliter med økonomi og helse som dårlige omsorgspersoner
Glafo: leste du innlegget? Er ikke mine ord. Er heller ikke meg det er snakk om her bokstavelig talt.
byAyla: så enig med deg! Jeg også ble skuffet. For jeg vet barna mine har det utrolig godt. <3
Uff:-/
Nå sender jeg deg bare en klem. At mennesker ikke har noen skam. Uforskammet å oppføre seg sånn. Tenk at det er noe gærent med DEM ikke med DEG. Mennesker elsker å tråkke på andre. For da føler de seg bedre. Så svakt av dem.
Så utrolig bra at du fikk brukt inspirasjonen og følelsene av hendelsen til noe så fantastisk som sendte deg på topplista. Spis den, dame og mann.
Ida, du ruler<3
Helt utrolig hvor mange som kommenterer også her uten å ha lest saken. Jeg har lest den og er takknemelig for at du deler den. Det du skriver om at barn som ser livet ikke alltid er rosenrødt mener jeg står bedre rustet til å takle utfordringer💪 Bedrevitende mennesker uten reel kompetanse eller innsikt er skummel synes jeg, de aner ikke hvilken ører som hører deres budskap og hva slike uttalelser gjør med personer som ikke har valgt en sykdom men kjemper hardt for seg selv og sine❤️ Takk for deling👍 Jeg er ikke ufør men er disponert for tilbakefall av sykdom og har blitt dømt hardt for det! Jeg har måttet hente styrke i meg selv for å akseptere at jeg er god nok som person og en fantastisk Mamma som setter jenten sin mye høyere enn eget liv👩❤️👩
Så bra skrevet. Er desverre mange som mener det samme som disse. Jeg å er kronisk sykdom med 3 barn. Jo det er mye jeg kunne tenkt meg å gjort som jeg ikke kan gjøre. Men den biten tar annen seg av. Jeg er hjemme når de kommer hjem fra skolen. minste mann har Sfo fordi han liker det. Samtidig som at det gjør at jeg kan slappe av å være klar for en når de kommer hjem. Tror heller barn av uføre lærer seg å ta mer hensyn, ser folk for det de er og dømmer ikke like hardt. Har et mer åpent sinn, og en forståelse for sine med mennesker.
Hoho, seier litt om kva uvitenhet har å sei. Uvitenhet er farlig. Faktisk livsfarlig. Mange personer er brent som heks pga uvitenhet. Lurer litt på kva “slike” folk regner som SKIKKELIGE familier. Tenker vi seier mor og far (for evt to mødre eller to fedre er vel også barnevernmat??), hus, hytte, 2 biler og campingvogn sånn i tilfelle man blir lei av hytta og millioninntekt (helst hos begge). Verden er ikkje slik for dei aller fleste og eg tenker også at barn har godt av å vite det. For det er ikkje slik at sia eg ikkje er ufør så trenger heller ingen andre å vere det. Har hørt en slik tankegang om allergier. Er berre å spise det man er allergisk mot nok så venner man kroppen til det.. Empati ass. Synd det er så mangelvare ❤
Kjære deg ❣️
Man blir bare uendelig trist av å lese slikt, snakk om å mangle empati og medmenneskelighet 😢
Jeg er en godt voksen dame etterhvert, men har vært der du er nå.
Jeg har levd et helt liv med leddgikt, og oppfostret to barn sammen med min mann.
Jeg hadde masse dårlig samvittighet over alt jeg ikke kunne delta på med ungene, og at jeg ikke klarte å være like aktiv med dem som andre mødre.
Da eldstemann startet i barnehagen fikk vi raskt tilbakemelding om hvor hjelpsom og omsorgsfull han var. Det samme gjentok seg med hans tre år yngre søster.
Disse to hadde nemlig fått med seg noe utrolig verdifullt hjemmefra. De hadde lært at ikke alle hadde det like enkelt og at det var en selvfølge å hjelpe til. Ungene har godt av dette.
Så ta det med ro, dine unger kommer til å bli noen flotte representanter til etterfølgelse for andre. De får med seg evnen til å se andre mennesker, og føle empati og medfølelse med andre de møter på sin vei.
Løft ditt hode med god samvittighet, prøv å ignorer slike uvitende mennesker. De fortjener ingen respekt 👎🏻
Masse lykke til ❣️
Skulle gjerne stått på det buss stoppet og tatt i mot deg. Tørket tårene dine og fått deg til å smile igjen. Beklager på vegne av det offentlige at du på en public buss måtte oppleve slik hensynsløs diskriminering av slaget naivt hat og fordømmelse. Livet har lært meg at karma slår tilbake. Det er derfor det ikke er meningen at vi mennesker skal gjøre noe annet enn å heve hodet og la universet ta seg av de som trenger å lære. Er så glad du deler denne, for jeg er nemlig ufør mamma selv. Og verdens snilleste, sådan. Barna mine har en mor som har oppsøkt all den veiledningen som finnes her til lands for å bli best mulig mor. Det var jeg selv som oppsøkte barnevern, begge gangene jeg gikk gravid. Men nå skal du høre: barnevernet utredet meg og fant meg skikket og adekvat, med mer enn god nok omsorgsevne. Jeg skulle nok ikke bare tatt i mot deg på buss stoppet og trøstet deg, jeg skulle tatt bussen med deg. De to uvitende korttenkte hadde skullet fått høre sannheten, og du skulle fått kjenne stolthetsfølelse fylle det heller enn mental smerte. Jeg er sikker på at du er verdens beste mamma for barna dine! Stor og hjertevarm klem til deg fra meg.
Jeg er i samme situasjon,har crohns og er ufør:( Syns du var sterk som klarte å forholde deg taus,jeg hadde ikke klart det… Når jeg var i prosessen å bli ufør så blir man jo kryssforhørt av NAV’s egne leger,psykiatere,pedagoger ol.En mannlige saksbehandler på dette kontoret spurte meg hvorfor jeg ikke kunne jobbe?Da var jeg jevnlig på sykehus og på den tiden tok mye morfin pga smerter ved postoperativt,da sier han bare ‘er det så mye at jeg må sende barnevernet på døra di’ som en spøk,svarte bare ‘ja,kommer de på min dør så kommer jeg på din’.Ingen kom…men enn å si noe slikt!?! Snakk om å sparke folk som allerede ligger i grøfta!
Monica: Det er det værste jeg har hør! 🙁 fy søren, ord blir fattige rett og slett.
Helene: Kjære deg. Takk. <3 Dine bar er heldige som har deg til mamma. For ei dame. <3
Sylvia Kaarud: Takk for fine ord. Jeg tror barna mine kommer til og klare seg fint ja. Takk for at du skrev til meg. Betyr mer e du forstår. <3
Malla: Jeg slutter liksom aldri og bli overrasket lenger jeg. Må jo være en blanding av uvitenhet, misunnelse og idioti som gjør at mennesker oppfører seg slik. Jeg er forøvrig helt enig med deg. Ja til barn som får se den virkelige verden.
Mari: Tusen takk. Ja, jeg er helt enig med deg. de får noe i sekken som de kan dra nytte av. Ønsker deg en fin søndag. <3
Anonym: Ja, litt skremmende at folk velger å kommentere en slik sak uten å ha lest. Skummelt og dra konklusjoner på slikt. Når det er sagt, TAKK. <3
Freshsister: Takk fineste Nicole. <3
Man skal lete lenge etter å finne noe så oppkonstruert som dette. Kjenner jeg blir pinlig berørt av at du har funnet på denne historien for å få noen skarve klikk. Datteren min på 5 kunne kommet opp med noe bedre.
Supert blogg-innlegg!!! 😚 Blir helt matt av slike folk. Hvis dem ikke forstår, så får de spørre. Hvis de ikke har interesse for å spørre, så får de snakke om noe annet. Men verdensmestere er vanskelig å gjøre noe med 😉 De skal iallefall ikke få stjele av min verdifulle energi. Jeg mister respekten for de og velger de bort fra min omgangskrets.
Ganske sykt å sitte å snakke sånn om andre i alle offentlighet. Det er ikke greit.
Jeg tviler ikke på at barna dine har det bra, men jeg er også av den oppfatning at man ikke bør få flere unger enn man har råd til, for da må jo resten av samfunnet fø unødvendig på andres unger. Å få unger er ikke en menneskerett. Men jeg regner med at siden mannen din er frisk, så har dere det ganske greit økonomisk, da er det verre med de som driver å føder midt i utdanning etter en one night stand, der andre må betale for deres feil.
Jorunn L: Og det sier mer om deg en meg at du mistror NOEN du ikke kjenner for og lyve! skjerp deg.
Nina: <3 Takk, jeg er helt enig. Men det som forundrer meg er jo at dette er det mange som mener. Ikke bare de to på bussen...
Skade: Jeg er helt enig med deg der. Derfor jeg skrev at våre barn har vært nøye vurdert. Våre barn har det veldig bra. Økonomi er kjempe viktig.
Hei
Er det mulig at det finnes slike mennesker med slike meninger…????jeg fikk virkelig vondt på dine vegne.kvalm og uvel..herregud sier jeg til disse to på bussen.har dem barn selv eller hva????håper for demes del at dem blir uføre selv ….så dem får smake sin egen medisin….nei stå på du .
jeg er en mamma som har blitt ung ufør pga MS.
pga endel bygdesnakk som ble til en melding til barnevernet.
mistet jeg omsorgen for min 10 år gamle sønn.
noe som gjør vondt i mitt mamma hjerte.
jeg skulle ønske folk forsto hvor mye skade,ord,uvitenhet og sladder kan føre til.
mamma til en: <3 varme tanker til deg.
Det er veldig trist at det finnes slike mennesker, at dem ikke skjønner at vi ikke velger å være syke.
Før sommeren hadde jeg kyssesyken uten at jeg viste det og trente og levde som vanlig. Så begynte jeg og bli veldig dårlig, og reiste til legen og fant ut at jeg hadde akkurat hatt kyssesyken og grunnen til at jeg er dårlig nå, var at jeg hadde fått meg utmattelsessyndrom, som etter virkning av kyssesyken.
Har nå vært sykemeldt i 5 mnd nå.Og har merket det veldig når folk spør meg hva jeg gjør fortiden og da merker jeg veldig de stygge blikkene og svarene jeg får når jeg svarer at jeg er sykemeldt.. Er veldig trist rett og slett, eneste jeg ønsker er å bli frisk snart og komme meg ut i jobb igjen..
Gutt 20: kjære deg, det er vondt og urettferdig. Jeg håper du kommer deg på beina fort. Og at du slipper dette stort lenger. Klem
Synes de folka på bussen dro det for langt. Men er ikke uenig i at uføre ikke burde skaffe seg mer enn en unge etter uføretidspunktet er slått inn. for ingen skal komme å fortelle meg som er ufør at det ikke er minst like tungt å jobbe 100% som å ha en unge. Unger er faktisk en 365 dager i året jobb. Og den koster ikke de pengene du får i trygd, enten du er ung ufør eller får alle de 6G i året pga tidligere lønn, den koster MYE mer enn det. Jeg vil heller at uføres barnetillegg fjernes, og pengene deles likt på alle de uføre, så de faktisk kommer over fattigdomsgrensen.
FredHead: jeg er uenig. Jeg mener det må være opp til hver familie og vurdere. Dette handler jo om hvordan familien er stil økonomisk og ikke minst tidsmessig. Jeg som mamma og syk er ikke alene med barna. De har en frisk pappa som stiller opp gladelig. For det er hans barn på lik linje som mine. Når det gjelder økonomi så er jeg enig. Vi får ikke barnetillegg fordi mannen tjener for godt. Noe som er rettferdig. Vi hadde IKKE skaffet oss 3 barn om vi ikke hadde kapasitet og økonomi til det. Jeg mener det må være en privat sak. For det gjelder jo arbeidsføre også dette. Mange skaffer seg fler barn en økonomien tilsier men ingen har noe rett til og ta valg for andre. Det er min mening. For hvorfor skal noen inn og bestemme over noen så fort man er ufør? Jeg betaler skatt, ungene våre blir tatt GODT vare på og har foreldre som elsker de. På lik linje som hos friske og arbeidene er det unntak av de som ikke klarer og ta vare på barna. Men Og bestemme over alle fordi noen driter seg ut ER ikke greit!
Man kan finne feil ved alle mennesker. Ingen er perfekte!! Skal vi drive å påpeke det da? Har vi ikke annet å finne på? 😉
Beklageligvis får slike synspunkt vekstgrunnlag, fordi statistikken viser at mange som er vokst opp i hjem med uførhet, blir uføre selv. Akkurat som statistikken viser at det er mange som faktisk utnytter og lurer trygdesystemet. Disse statistikkene har de siste årene fått lov til å vokse seg store i media, og dermed har alle som er uføre blitt juksemakere og latsabber, bare slike som soper inn fra staten uten å måtte gjøre gjengjeld. Som du skrev tidligere. Evig betalt ferie…… Og det er også altfor lett å bli ufør. Bare å knipse med fingrene faktisk……
Så kommer det faktiske dilemmaet, som vi må ta på alvor, og det er disse statistikkene. Det er jo en grunn til at de er der. Jeg for min del håper og tror, at systemet utvikler seg slik at juksemakerne blir avslørt. Og så har vi slike som deg som prøver å justere mediebildet 🙂
Når det gjelder dem som vokser inn i uførhet, så har skoleverket og staten en stor jobb foran seg. Det er altfor mange som i dag synes det er helt greit at staten sponser, slik at de selv slipper å legge ned en innsats.
Selv synes jeg at jeg er i en litt rar situasjon. Har en søster som ble ung ufør etter en ulykke i starten av 20-årene. Hun ble 50% ufør etter 8 år med utprøvinger og saksbehandling. Min mor har i voksen alder fått typisk kvinne sykdommer som artrose, fybriomalgi og poliartritt. Som 64 åring har hun hittil vært fem år i systemet på utprøving for arbeidskapasitet. Selv fikk jeg brystkreft og sliter med bivirkninger av behandling og er nå gått inn i mitt tredje år på arbeidsutprøvning. Så at det er så himla enkelt å bli ufør vil ikke jeg påstå. Men kjenner likevel på, at det kanskje etterhvert er tre stykker i nærmeste familie som vil være permanent på statsstøtte 🙁 Vel, jeg har nå enda et lønnlig håp om at bivirkningene skal slippe taket tilslutt og la meg få energien min tilbake. Hvordan familiestatistikken ser ut utenfra orker jeg ikke å forholde meg til.
Jeg har også fått kommentaren vedr. dette med barn og uførhet underveis i prosessen. Nå var det slik at jeg hadde tre barn da jeg ble syk. Minste var tre år. Nav kontakten min mente at barna var i veien for at jeg skulle kunne komme tilbake i en høyere stilling. (Har karret meg opp til 50%.) Og forsåvidt har hun jo på en måte rett, uten barna å ta hensyn til kunne jeg nok karret meg opp noen prosent til. Barn krever mye energi. Så jeg er faktisk enig med påstanden “å få barn som kronisk syk, skal du vurdere dette godt i forkant”. Selv om du i starten er to om barna er det jo ikke sikkert at man fortsetter å være det. Hvordan skal du alene kunne håndtere tre barn med de plagene du har. Et retorisk, men likevel viktig spørsmål i vurderingen på å få barn og bestemme antall, som kronisk syk.
Det er kjempe bra at du påtar deg en rolle i forhold til å oppdra uvitende personer med bloggen din, men du må likevel ikke la deres meninger gå inn på deg. Hovedproblemet er jo ikke de reelle uføre, men de som ikke egentlig er det og det skapte mediebildet rundt disse. 🙂
KJære deg. Dette var fantastisk skrevet. Håper at det går bra med deg og dine. Jeg vet at sykdom ikke harr noe med om barna og mannen har et godt liv.Jeg kan bare oppfordre deg til å stå på. Lukke ørene for alt ubehagelig og uvitende snakk. Vær så rak i ryggen som du klarer. Kjemp for deg selv og dine. Ønsker deg alt vel.
Helt sykt hva folk kan tenke og si synes jeg. Jeg er vokst opp med en far som er uføretrygdet. Det var han som da var hjemme med meg og min bror, mens min mor jobbet. Og bedre oppvekst kunne jeg ikke bedt om. Han er helt fantastisk 🙂 Er mye fokus på økonomi synes jeg, men en vet jo selv hva en klarer med økonomien en har.
Nekter å tro på at dine barn vil få noen konsekvenser for at du er uføre, jeg og min bror har nå klart oss ganske bra og har aldri merket at det har vært noe forskjell på oss, og andre barn som har “friske” foreldre. 🙂 Takk for at du delte denne hendelsen, selv om det også gjorde veldig vondt å lese. Du er sterk! 🙂
Hei. Dette høres helt forferdelig ut og jeg håper dette ikke er en isolert situasjon og ikke noe du opplever regelmessig. Ingen skal føle at de er mindre verdt som ett menneske, som i bunn og grunn tydelig er det disse på bussen antyder.
Det jeg lurer på er, og unnskyld hvis dette er noe du har sagt før, men jeg er ikke en fast leser av bloggen din. Men hvordan kunne disse to menneskene vite at du er ufør? Det er mulig du har en karakteristisk måte å gå og bevege deg på, som ikke kommer frem på bilder, Men det er jo uansett ikke ensbetydende med å være ufør. man kan se ut og te seg som alle andre og fortsatt være ufør. Og man kan halte, sitte i rullestol eller lignende og fortsatt ha en form for tilpasset arbeid.
Så hvordan visste disse to på bussen at akkurat DU var ufør?
Kjære deg! Du har da en verdig plass i samfunnet selv om du er ufør.. Du er vel like verdifull selv om du ikke har en betalt jobb utenfor hjemmet.
Johan: Hei. De viste jo selvfølgelig ikke at jeg var ufør. 🙂 Jeg overhørte deres samtale om en menneskegruppe jeg er deltager av. De viste ikke noe om meg. Jeg ser ut som alle andre. Derfor snakket de om dette uten og vite at jeg som satt rett ved de ble utrolig såret og SINT av det de skrev. 🙂 Mulig du misforsto? de sa jo aldri noe direkte til meg. Jeg overhørte dems livlige diskusjon om en hel folkegruppe mennesker om du skjønner.
Jeg er 36 år, ufør pga. hjertesvikt, og mor til to gutter. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og er glad for at du setter ord på det.
Mente jo selvfølgelig å skrive “håper dette er en isolert situasjon” eller “håper dette ikke er noe du opplever regelmessig”. men det ble vel noe krøll under omskrivingen…
Leif Broberg: Takk. Vi hadde aldri fått tre barn om vi ikke hadde råd til det. Også er det viktig og fokusere på det viktige ved og være foreldre, kjærlighet og omsorg. Vi klarer oss veldig bra fordi min mann har en god jobb og tjener godt. Barna våre mangler ingenting. Og viktigst av alt, de har foreldre som gir de masse kjærlighet og støtte. <3
Anonym: Takk. Nå har jeg en “jobb”som er mye viktigere. Og den er ikke betalt i penger men i menneskers takknemlighet. Nemelig bloggen og min kamp for likeverd og bedre fremtid for kronikere. <3
Johan: Det er første gang jeg opplever akkurat det med barnevern og at barna mine ikke skal ha det bra nok hos meg. Men jeg har hørt utrolig mye annet. Som at jeg er heldig som har betalt ferie fra nav. At jeg ikke har rett til og si jeg er sliten fordi jeg gjør jo igjen ting, at jeg ikke har rett til en mening om samfunnsrelaterte ting for jeg deltar jo ikke i samfunnet osv… Dessverre er dette ikke unikt. Uføre og syke utsettes for diskriminering, nedvergelse og mange vonde ord. Mest sannsynlig av uvitenhet. Det er årsaken til at jeg blogger så åpent om ALT en kroniker må oppleve. For at friske skal få mer forståelse. <3
Eileen: Takk kjære deg. <3 Jeg mener vi fortjener en bedre fremtid nå. Fortiden får vi ikke gjort noe med, men fortiden ligger fremfor oss. <3 Om min åpenhet kan være med på og bidra til mer åpenhet og forståelse er jeg så utrolig glad. For livene våre er like mye verdt som andre sine. <3
June: Takk for fine ord. Barn trenger kjærlighet, forståelse, gode rammer og trygghet. Det vet jeg at jeg gir, jeg gir de også en forståelse for at livet ikke bestandig blir slik vi hadde tenkt, men at vi ikke skal gi opp og kjempe forde. Jeg har funnet en plass i samfunnet etter 15 år uten. Min plass er og rope litt om det jeg mener bør ropes om, gi forståelse til e som ikke forstår og ikke minst: kjempe for de som trenger noen som kjemper for dem. Min historie skal ikke være forgjeves, den skal jeg bruke til og hjelpe de som kommer etter meg. <3
Anne: Jeg lar ikke meningene gå inn på meg, jeg skriver om det for at det er mer vanlige holdninger en folk tror. Og det er ikke greit. Jeg vet mye går på uvitenhet derfor ønsker jeg å spre litt info im hvordan mitt liv er og hvordan min historie har vært.
Nina: <3
Hei! Dette innlegget traff meg virkelig. Matte til og med felle et par tårer fordi jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver.
Jeg har ei jente på 7mnd. Å har opplevd den samme dømmende holdningen du beskriver her.
En person som ikke kjenner oss ringte inn melding til barnevernet nettopp fordi jeg har sykdomshistorie og er ufør.
Håper folk kan begynne å tenke seg om litt før de snakker/handler etter å ha lest dette innlegget.
Nansy: <3 takk for fine ord, desverre er ikke dette unormale holdninger...
Ufør mamma: Tørk tårene jenta mi. Jeg vet det er tøft og ikke bli forstått og akseptert. Jeg ønsker og bidra med min åpenhet og min historie for at friske skal få muligheten til og forstå, og at syke skal føle seg kjempet for. Jeg er ferdig med og tørke tårer. Nå kjemper jeg for min rettferdige plass i samfunnet. <3
Huff, disse menneskene på bussen kan neppe ha opplevd å være ordentlig syke selv! Jeg har også merket at mange har den holdningen at det ikke “finnes” sykdommer som er ille nok til at man ikke klarer å jobbe.
Jeg har selv vokst opp med en ufør mor, og har fått kommentarer som: “Men hun kan da ikke bare gå hjemme hele dagen?” og “Skjønner ikke at hun ikke blir lei av å ikke ha noe å gjøre!”. Folk som sier slikt skjønner virkelig ikke hvordan det er å være alvorlig syk!
Èn bekymring har jeg dessverre for barna dine, nemlig andres fordømmelse. Jeg ble mobbet fordi jeg var fattig, og forskjellsbehandlet på ungdomsskolen. Jeg fikk ofte dårligere karakterer enn de barna som hadde foreldre med akademisk utdannelse og “viktige” jobber, selv om jeg hadde svart nøyaktig det samme på prøvene! Mobbingen ble bare bagatellisert og oversett.
Lærerne visste at jeg ikke hadde ressurssterke foreldre som kom til å klage og ta opp kampen mot urettferdighet…
Jeg er enig med at man som ufør, bør tenke seg ekstra nøye om man bør få barn. For realiteten er at det er større sjanse for at man kan jobbe 30%. 50%, evt 100% hvis man velger å ikke a barn. Fordi det er veldig krevende å oppfostre barn og dekke barna behov. Folk som er ufør må gjerne velge å få barn , men de burde ikke få barnetillegg (i uførepensjonen sin) De må selv være i stand til å dekke de det koster økonomisk å ha dem. Gang på gang hører vi om personer med barn som er ufør, som ikke har penger til å få det til å gå rundt. Som vi vet, det går ofte i arv, hvis foreldrene får offentlige støtteordninger fra staten til livsopphold. Du synes kanskje det virker urettferdig at folk har disse holdningene, men faktum det er staten s om betaler for det. (generelt mener jeg at folk som ikke har råd til å ha barn, ikke burde fått barn uansett om de er syk eller ikke. Jeg uttaler meg som er selv er en person med ung ufør, men jeg prioriterer å jobbe når jeg kan, det vil variere i perioder, noen perioder jobber jeg ingenting i andre perioder jobber jeg en del. Jeg synes arbeidslinjen er det viktigste vi har, og det er utrolig viktig at alle bidrar med å bruke restarbeidsevnen, det spiller ingen rolle om det bare er et par timer i uken. Realiteten der er alt for mange folk som er avhengig av støtte av staten (ulike typer støtte) I Norge i dag, og det er et problem. Jeg har heller aldri forstått hvordan folk som er kronisk syke, slik at de er ufør at de i det hele tatt er i stand til å kunne være mamma eller pappa på heltid – og alt det fører med seg? men de kan overhode ikke jobbe noen ting. Så jeg har bevist valgt å ikke få barn, nettopp av den grunnen, hvordan skulle jeg vært i stand til å ta vare på flere barn, når jeg har mer en nok med å ta vare på meg selv i hverdagen? Og likevel er jeg avhengig av hjelp til andre?
Elisabeth: nå har mine barn en frisk og arbeidene pappa. En pappa som bidrar til samfunnet. Også bidrar jeg på den måten jeg kan. Jeg holder foredrag om mitt liv som kronisk syk, jeg jobber MED og snu fordommer og med og sette fokus på rettigheter. Våre barn er heldige fordi de mangler ikke noe økonomisk. Vi har det godt rett og slett. Barna har et godt nettverk på lik linje som oss voksene.
Jeg er ikke bekymret. Jeg ønsker og vise st man kan bidra til samfunnet på tross av utfordringer. Jeg lar ikke sykdommer sette stopper for mitt liv. Det har begrensninger uten tvil, men kjære vene jeg har mye og tilby både barn og andre. Og hvem vet? En gang klarer jeg og bli bedre også? Jeg har jo et stort ønske om og klare jobb slik som 90% av uføre har. Jeg mister ikke håpet eller engasjementet for likeverd. Mine barn har alt de trenger og litt til. 🙂
kristen: jeg får ikke en krone i barnetillegg…:)
Som ufør selv så kjenner jeg meg igjen i slike situasjoner. Jeg er mann og overhører ofte kommentarer som dette. Men ofte har jeg ikke hørt hele historien men deler av den.
Kan tenkes at disse du overhørte pratet om f.eks Somaliske damer, som ofte er hjemme og får mange barn. Har selv flere av disse her hvor jeg bor. Og selvsagt burde man stilt krav til disse hvis det ikke er noe sykdom som er årsaken til at de går hjemme.
Sliter med sosial angst så jeg tar meg ofte nær av kommentarer og takler ofte å ikke handle i butikken engang. Og ekstra ile kan det være hvis noen står bak meg i køen og ler osv. Tankene spinner i vei om at det er meg de ler av.
Men jeg skal ikke klage, har ikke god råd, men jeg har en leilighet som er varm osv.
Satte pris på innlegget da jeg kjenner meg igjen, og vet det er flere som oss hvor sykdommen ikke synes på utsiden. Hvor andre tror at vi ikke gidder å jobbe. Tror ikke det er så mange av de som forstår at det ikke er så artig å sitte hjemme hele dagen og ikke treffe andre mennesker. De hadde kanskje syntes det hadde vært deilig en mnd eller to, mens så blir dagene veldig lange ot triste.
Hei kjære deg 🙂
Likte innlegget ditt kjempe godt (leste det i Dagbladet). Jeg er i lignende livs situasjon som du, bare med en litt annen historie.
Det er kjempe viktig det du skriver om her og at andre leser slike innlegg.
Jeg mener verden kan være ett farlig sted med slike uvitne og fordomsdømmende mennesker, det ser man hele tiden. For slike mennesker med slike usunne holdninger har jeg møtt i yrker som har altfor mye makt, slik som f.eks barnevernet (jeg er ikke under de og verken barna mine heller), men keg har en lang livserfaring og har vært igjennom mye i min fortid.
Men det er veldig fint det du gjør.
Håper bare disse menneskene med slik holdninger viderefører det til sine barn og barnebarn. Det er veldig synd og verden blir så absolutt ikke noe bedre sted av slike mennesker 🙁
Syns det er veldig trist, at slike Uinteligente mennesker skal spre om seg sine drittmeninger.
Jeg er så veldig sikker på at Ingen vil være arbeids ufør, for ja, man mister sin plass i samfunnet, man ramler litt utenfor.
Men hvis visse mennesker ikke har fått med seg det viktigste av alt, at gode mennesker blir fostret opp av kjærlighet og sunne verdier.
Har man slike meninger så har man veldig dårlige verdier her i livet, hvor får man slike verdier ifra, og hvem er så sneversynte!!
Da er de det man kaller helt enkelt og greit dum, altså lite intelligente mennesker. Og det er nettopp disse menneskene som gjør denne verdenen utholdelig, ved å spre hat og usanne ord.
Men stå på videre, og fortsett å spre viktige budskap, vi trenger mennesker som deg 🙂
Flott innlegg! Jeg har selv vokst opp av en mor som har vært uføretrygdet pga psykiske lidelser. Takket være en fantastisk far og en herlig familie som har stilt opp de gangen moren min ikke orket, eller har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, så har jeg hatt en fantastisk oppvekst til tross for at hun har slitt psykisk og vært uføretrygdet pga dette. Jeg er i dag 30, har en mastergrad og er i en fast 100 % jobb på lik linje med mine to eldre søsken. Vi vet verdien av å jobbe og tjene penger. Selv om faren min også ble uføretrygdet etter hvert pga kroniske smerter, så er ikke det lik linje med at vi “barna” også blir uføretrygdede og “utnyttere” av samfunnet. Vi vet verdien av jobb, sparing, hjelpe til, empati og omsorg. (og ja, man kan ta utdannelse selv om ingen av foreldrene har utdannelse og er uføretrygdet, takket være mulighetene man har via lånekassen og ekstrajobb). Så uføretrygdet foreldre betyr overhodet ikke at barna ikke får en bra fremtid! 😀 Det ble folk av meg også 😉
Omsorg, kjærlighet og gode verdier er det viktigste!
Bra skrevet! Gratulerer med enda et lite barn!
Mange ganger har jeg undret på hvorfor noen tenker i de banene som dine medpassasjerer gjorde. For de er ganske sikkert ikke alene. Da står man tilbake med et underlig inntrykk man håper ikke stemmer: misunnelige fordi noen får varige utbetaliger fra staten uten å jobbe, at de tror man er svindler og at sykdom aldri er hinder for jobb. Hva vet de om det er tilfelle for folk de aldri har møtt? Hvem er de til å sette seg til dommere over andre som de ikke en gang kjenner situasjonen til?
De folka har jo også en selvmotsigelse i resonnementet sitt: De tror uføre egentlig er friske nok til å jobbe, men da er de også friske nok til å ta seg av barn. Likevel vil de ta barna fra uføre! De går ut fra at uføre alltid er enslige og ikke har ektefelle til å ta seg av barna. Hvem er de til å frata en frisk person barna fordi ektefellen er syk? Får ikke enslige friske beholde barna kanskje? Resonnementet til de to medpassasjerene dine er så lite smart at det er vanskelig å få uttrykt!
Vet godt hvordan det slikt liv er. For jeg er også ufør, men med en annen sykdom som ikke er lett synlig. Å bli baksnakket er ekkelt. Har truffet på fjerne bekjente som tydeligvis har fått en delvis “innføring” i hvordan jeg har det og fått oppfordring om å ikke isolere meg. Denne dama har jeg bare vekslet noen få ord med noen få ganger sånn i forbifarten, aldri fortalt noe om helsen min. Hun forstod ikke at sykdom kan setter store begrensninger på sosialt liv.
Her kommer antagelig mye av årsaken til tankemønsteret vi misliker: De tenker seg ikke om, bryr seg lite eller ingenting om uføre og har lite eller ingen omgang med uføre mennesker. Da blir resultatet deretter.
Jeg skriver også mye feil. Har sannsligvis litt dysleksi. Skriver jeg kommentarer til noen på nettet, blir jeg ofte frustrert fordi der vanligvis er skrivefeil som ikke kan rettes. Da er det godt å bruke stavekontrollen i Word eller Open Office Writer, for så å kopiere teksten inn via cut-and-paste/clipboard/utklippstavlen (https://support.office.com/nb-no/article/Bruke-Office-utklippstavlen-028903c7-66ea-4eb0-b0a1-bacdb952e3a1).
Ønsker deg alt godt.
En mann: nettopp! Vi er to om barna våre. Også har faktisk disse barna gitt meg noe å kjempe for. Min livskvalitet har blitt en helt annen etter jeg ble mamma. De mørkeste dagene har jeg mindre av, jeg bidrar på mitt vis og er stolt av det jeg klarer og bidra med.
Anonym: fantastisk! Er nettopp det du skriver her jeg vil frem til. Syke men esker skaper ikke tapere. Det er jo ikke slik det er. Det finnes mange måter og være en ressurs på. Jeg bruker min historie, mine erfaringer og min fortid til og jobbe for fremtiden. Jeg holder foredrag, har noen oppdrag og skriver innlegg. Alt etter mine premisser og på gode timer. Jeg tror på åpenhet. Du har fått noe godt i sekken. Takk for din erfaring her. Viktig og få frem den siden av saken faktisk. <3
Du skulle blitt tatt i fra foreldre retten med slike holdninger . Håper alt går til helvete for deg
At folk i d heletatt tillater seg selv å snakke så ned om oss uføre,jeg er selv ufør eller som ungene sier : hjemmeværende husmor! Jeg har 2 jenter (en av dem er bonus) og venter et nytt barn i januar,ja jeg var livredd for å få et barn til i hus med sykdommen min som gjør at jeg ikke kan jobbe,men heldig som jeg er har jeg en veldig flink og snill mann som virkelig hjelper og avlaster når d trengs. Vi er ikke rik selvom han har god jobb osv,ungene har ikke merkeklær,men de jobber for ukelønna si og er flinke med lekser for vi motiverer dem til at skal du klare deg så må du jobbe for det 🙂 vi har så vi klarer oss pluss litt til. Barna våre lider absolutt ingen nød pga min tilstand! De blir tatt vare på ,de har det bra,de er høffelig og oppfører seg pent. Det har et godt hjem og alt dem trenger 🙂 folk må slutte å dømme dem som er ufør,mange av oss vil så gjerne men klarer ikke ….. stå på ditt 🙂
Nå må noen av de som kommentere her opplyse seg litt. Det er ingen nøyaktig statistikk på at uføre går i generasjoner, det er tull. Og har dere kanskje tenkt på at hvis det kanskje går i en generasjon i en og annen familie som har en uføre som foreldre at sykdom også er arvelig. Og at den “statistikken” som dere henvender dere til hele tiden her ikke har tenkt på det at hvis man har en liten periode i livet sitt der man må uføre seg begrunnet en eller annen alvorlig sykdom som kreft o.l.
Gud å sneversynte mennesker er.
Blir helt oppgitt, så hvis man har kjempe lyst på barn og er uføre så skal man ikke få barn, siden da kan ikke de hånd dyre merkeklær og få dra på dyre ferier, og til slutt så kan de jo ende som som moren eller faren, uføre.
Det er nok bare en liten andel som klarer å snylte slik på staten ved å erklære seg selv syk uten noen form for en legeerklæring.
Hvorfor er så mange av dere sneversynte? Hva kommer det av, hmm jo, det er faktisk noe som går i generasjoner.
Dessuten, de som sier at hvis man ikke kan jobbe så kan man hvertfall ikke ta vare på ett barn, tenk dere litt om her nå, for dere kan umulig ha barn selv.
Å slutt å finne opp ting her, og slutt å spre usanne rykter og dårlige holdninger, det er farlig å holde på slik. Er så takknemlig for at jeg ikke er slik, og vet at sønnen min ikke kommer til å bli slik.
Og slutt å rakk ned på uføre mennesker, alle de jeg kjenner gjør sitt aller beste som er mer enn godt nok, og de har hvertfall masse tid til barna sine, noe som er undervurdert i dagens samfunn der begge foreldrene jobber fra åtte til fem og aldri ser ungene sine engang.
Men bare tenk på det, hvor få mennesker som faktisk snylter på staten i form av uføre (hvis man utelukker de som nekter å jobbe fordi religionen dems tilsier det).
Og tenk på at ett barn har det bedre hos sine kjære og nære selvom man har litt dårlig råd, og selvom man ikke kan gå turer på flere mil i helgene.
Er det slik at foreldrene ikke har råd til alt det andre har, så er det samfunnet det er noe galt med. Hvis ett barn blir mobbet på skolen fordi barnet går i klær de har arvet og ikke mye dyre klær, da er det samfunnet som har feilet og menneskene som bor i det.
Bare tenk litt over helheten, før dere dømmer andre eller før dere tar en beslutning om å dømme andre som ikke har alt det andre har selvom de har barn.
Anonym: herlighet, jeg er så enig i alt du sier. Takk for fint innspill. <3
Daniel: kjære Daniel! Har du lest innlegget??? Nok en gang en som kommenterer uten å ha lest.. (antar jeg) for om du har lest og mener at mine holdninger om likeverd er syke så sier det mer om deg en meg… noen ganger lønner det seg og LESE!!!!
Mammatil3ogufør: så enig med deg. Lykke til med nr 3. Så fantastisk og ha barn rundt seg når en har dårlig helse. De gir livslyst og håp.
Så enig! Har en kronisk sykdom som setter store begrensninger for meg i hverdagen, og en baby. Men er faktisk redd for å gå til legen og be om hjelp til å søke ufør. Jeg har ikke lyst, men smertene i hverdagen er grusomme. Alt må planlegges, og hadde jeg hatt en jobb i tillegg så hadde jeg måtte gå på smertestillende hver eneste dag. Men er redd for at legen bare skal le å be meg skaffe meg en jobb..
Takk for dine flotte innlegg ,engasjement ,reflekterte og oppegående uttaler.
Helt klart er du en dame med hjerte og hode på rett plass, det er ekstra bra du poengterer at man ikke kan gå inn å forby uføre å få barn på bakgrunn av sykdom, men desverre finnes det de som gjør din situasjon enda vanskeligere, de som faktisk er arbeidssky, late , som snylter på staten og plopper ut unger i hytt og gevær og som Ikke er skikkede foreldre. Desverre er det mange av de, oftere er de narkomane eller psykisk syke men de drar desverre uttrykket ufør enda lenger ned. Fokuset burde uansett være barnas beste ikke stemple uføre burde ikke få barn. Like fint som å si lærere burde ikke få barn , de har nok å ta seg av på jobben!
Syns ikke du skal ta dette så hardt til deg, da der faktisk er såpass mange som faktisk er “fake ufør”, og dette er noe man hører mye om. Jeg vet om mange i byen jeg bor, som har gjort nettopp dette, for å slippe å jobbe, rett og slett. Eller f.eks kjæresten min som jobber i flytteselskap, og flytter daglig folk(de fleste ikke norske), som får betalt både leilighet, flytting og dagpenger fra nav. Når han spør dem hva de driver med, får han til svar: “Pff hvorfor skal jeg jobbe? Nav betaler meg”. Dette er “takken” min kjære får hver dag, for å jobbe ærlig. At de stiller seg opp å klager over å være sliten… mens de sitter på rompa og gladelig lever på staten…
Det disse to snakker om, kan jeg forstå på en måte. Men man kan selvfølgelig ikke ta alle under samme kam. Nyt og vær stolt av deg selv og dine barn, så mye du klarer. Du er ikke en av de personene de pratet om! Mange er bare trangsynt og vet ikke bedre dessverre:
Slik som du beskrev i innlegget stivnet jeg også til bare av å lese hva de menneskene hadde uttalt seg om. Vi lever i et samfunn hvor vår rett til å kunne si hva vi vil har tatt av… Ikke bare her, men i alle situasjoner, vi mener at det er vår rett til å si hva vi mener og vi mener noe om ALT. Høflighet, sympati, se ting fra to-sider og respekt er lagt på hylla. Jeg har det ubeskrivelig godt hjemme selv om min mor er ufør! Jeg er selv 22år nå, har tatt videregående, lærlingtid og arbeider. Vi burde heller være takknemlig for å bo i et SÅ godt land at vi har mulighet til å få den hjelpen vi trenger uansett situasjon! Vi burde hele tiden tenke; det kunne vært meg. Lykke til videre!
Stå på! Som en på 25 år og nettopp levert masteroppgave, kan eg skrive under på at det ikke er “over og ut” og NAV resten av livet som barn av en ufør! Min storebror har mastergrad og min lillebror fullførte bachelor før sommeren og jobber mot master nåa Kjente med godt igjen og måtte dele innlegget fra Dagbladet sammen med denne teksten på min facebook: Som en som har hatt en mamma som ble ufør for over 20 år siden, kjenner eg meg veldig godt igjen i ting hun tar opp! Eg var såpass liten at eg ikkje kan huske at mamma har vært noe annerledes. For meg var det normalt at mamma var mye sliten og ikkje kunne være med på alt mulig. Skulle vi på noe, betød dette opplading uken i forveien, og en utslitt mamma uken etter. Ja, kjipt at min mamma ikkje alltid var med, men hun stilte alltid opp på det som virkelig betød noe!☺ Og hun har alltid vært tilstede og der når vi har trengt det! For det eg husker fra oppveksten e ikkje kinoturen, arrangementer på barneskolen, fjellturen eller turen på badeland hun ikkje ble med på (men hun har alltid vært med på de store avslutningene osv., de aller viktigste😉), det eg husker e all tiden vi tilbragte sammen og den trygge basen hjemmet vårt var! Eg har ikkje oversikt over kor mange timer eg har sittet på sengekanten og pratet med hun etter skolen, på kvelden eller utover natten. Så ufattelig mange timer med samtaler som kanskje aldri ville ha funnet sted hvis hun hadde vært i full jobb!
Og hun har hatt en mann som har støttet og tatt en god del av ansvaret hjemme. Og selv om pappa har vært vekke tre uker av gangen på jobb gjennom hele oppveksten, så husker eg heller ikkje at han har vært vekke. For han har vært så tilstede når han først har vært hjemme!☺ Sammen klarte de å skape et trygt hjem for oss, og eg e så utrolig glad for de erfaringene eg har fått. Ja, eg måtte kanskje ta på meg mer ansvar hjemme enn mine jevnaldrende, men det forberedte meg på kordans voksenlivet ville bli og var aldri noe som ble påtvunget. Det ble et ekstra ansvar utover det som kanskje ble ansett som normalt for en på min alder, men eg fikk også en større frihet. En frihet som eg føler har gjort meg selvstendig og fått meg til å ville klare ting på egenhånd☺
Å være en god mamma eller pappa har ikke noe med evnen til å arbeide og tjene penger å gjøre, men evnen til å stille opp og være tilstede for barna!❤
Ett samfunn som tar vare på syke og gamle, ér ett bevis på et velfungerende land. Ett annet bevis er et fredlig og trygt land. Vi er så heldige, enn så lenge, at dette er hverdagen her i Norge.
De som ikke er umyndiggjordte er utmerket godt istand til å ta sine egne avgjørelser enten det handler om barn, livs stil, religion, eller hva som måtte berøre.
Det er få forunt å ha gleden av å være hjemmeværende med barn. Barn er fremtiden. Vi voksne er ansvarlige for å skape trygghet og harmoni i barnet. Arbeidsløse, syke, og uføre, gjør en fantastisk jobb hver dag året rundt med å oppdra barn eller hjelpe til i familien, blandt venner og naboer, eller utføre frivillig arbeid. De som har nok med seg selv, må få lov til det. Vi kan alle, uansett samfunns posisjon, havne i en situasjon hvor vi må samle krefter og slåss for vårt eget liv. De som tror annet, burde åpne øynene for livet og slippe masken. Det er en illusjon at det ikke kan skje vonde ting i livet. De som jobber er heltene fordi de passer på de syke og gamle med å bidra med penger. Mange har jobber skapt nettopp fordi det finnes hjemmeværende. Desverre blir de foret av media og andre at de hjemmeværende er snyltere og navere. Ja, noen er det. Og de blir tatt i kontroller som blir utført hvert år. Flere som er regel rett late av ulike årsaker burde bli fratatt all økonomisk støtte. Resten er takknemlige og kunne ønske de kunne arbeide. Det er mye skam som blir påført en hjemmeværende. Det burde vært skambelagt å påføre en hjemmeværende slikt. Det er rett og slett mobbing og hersketeknikker utført av “friske” og myndige voksne mennesker. Livet er livet. Noen ganger bra. Noen ganger dårlig. Det er ingen grunn til å tro noen blør annet enn rødt blod. Vi er alle ansvarlige, uansett om vi arbeider eller er hjemmeværende, og vi har plikt til å sørge for å holde samfunnet vårt fredlig, trygt, humant, fritt, og rett og slett ett godt sted å være. De hjemmeværende må heve seg over ignoranse og kunnskapsløshet. De som arbeider behøver ikke å føle seg utnyttet og dermed såret over å se et sykt eller gammelt menneske. Det er en runddans uten løsning… Jeg håper vi alle kan snart se verdien i hverandre.
“Mine barn lider IKKE av at mamman deres er ufør. Jeg tror kanskje de til og med kan dra nytte av det.”
Vel, hadde din barn klart seg like bra om dere ikke fikk midler fra det offentlige (les: skattebetalerne)? Jeg må si at ett barn pr ufør høres fornuftig ut, siden man bør kunne forvente at man klarer ta vare på sin egen familie. Klart, alle kan bli syke eller uføre, men å planlegge å gi det offentlige høyere utgifter er vel en smule egoistisk?
Heldigvis tror jeg dine barn kommer til å få en god oppvekst og bli godt integrert i samfunnet, men statistisk sett vil det bli høye utgifter på barn av uføre. Er det virkelig så ufint og lite empatisk å kunne legge frem disse faktaopplysningene – eller snakke om dette på bussen?
Ole Stiansen: så du mener jeg ikke betaler skatt? For det har jeg gjort siden jeg var 15 år! Hvem har planlagt å gi staten høyere utgifter? Staten gir ikke meg 1 krone mer for mine barn en det du eventuelt får. Årsaken er at jeg ikke får noe annet en barnetrygd. Derfor koster de 3 ingenting mer for staten en en frisk mor sine 3 barn. Nok en gang uvitenhet. Om du hadde blitt alvorlig syk nå og mistet all din inntekt hadde du klart deg da? For det er like dumt. Ingen har noen garanti for sykdom, vi betaler skatt for å kunne overleve om man er så uheldig å bli syk.
hei på deg.
Selvfølgelig skal du ikke ha barnevernet på døra fordi du er ufør. Jeg vil på vegne av oss “friske” beklage at vi er til tider så fordømmende. Dessverre så finnes de som utnytter systemet for å slippe unna det å jobbe. Samtidig har man andre igjen med store funksjonshemninger som faktisk klarer å utføre en eller annen form for jobb for å være en del av fellesskapet. Det er vanskelig for oss utenforstående å skille på dette til tider. Jeg selv kjenner til begge deler.
Det å ha en sykdom gjør deg ikke uegnet som mor. Det er dessverre mange “friske” som heller ikke burde hatt barn. Og hvorfor utgår man alltid fra at uføre er enslige? Det er jo helt teit. Mange uføre lever i gode parforhold. Det er akkurat som om at uføre ikke er bra nok til å ha en livsledsager. Denne destruktive tankegangen må vi få en slutt på.
Som frisk fulltidsarbeidende mor til to med fritidsinteresser skulle jeg til tider ønske jeg hadde hatt den “friheten” som dere har. Men hva slags frihet har en som lever med kroniske smerter? Jeg velger nok heller en frisk kropp. Men hverdagen er slitsom. Det er jobb og stress nesten hver dag. Jeg hater å stå opp på morgenen, og tenker noen ganger innen jeg drar på jobb at, Det hadde vært så deilig å bare kunne være hjemme, og ikke behøve tenke på at man må på jobb og ikke komme hjem før i halv seks/seks tiden på kvelden igjen. Noen ganger er jeg misunnelig på de som ikke jobber. Jeg tror det er det som er grunnen til at man kan være så slem i tankegangen. Man er sliten av hverdagen, og misunnelse får frem de mindre pene sidene i oss. Vi føler oss fanget i et system hvor vi må på jobb hver eneste dag for å få penger til livets opphold. Din mann er sikkert også sliten etter jobben til tider. Det er sånn livet er for de fleste av oss. Men jeg er til syvende og sist veldig glad for at jeg er frisk i kropp og sinn. Jeg kan stå på ski med barna, slå hjul uten å frykte at jeg ikke kan bevege meg dagen etter. Jeg slipper å ta 5-6 sterke smertestillende for å komme gjennom dagen. Jeg kan egentlig leve akkurat som jeg vil. Men det innebærer også at jeg må jobbe til jeg er 67, for jeg må ha penger til å leve. Og i en alder av 46 år nå så har jeg allerede jobbet i 30 år. Dag etter dag måned etter måned år etter år. Vi blir slitne vi friske også og føler oss fanget. Vi får også syke barn som vi må ta oss av, hvor vi da kan hende må ta fri fra jobb. Ikke alle sjefer er fornøyd med det. Vi som driver eget lite firma har enda mindre mulighet for å stenge butikken, og mange sliter ofte med dårlig samvittighet overfor barn, famile og eventuell arbeidsgiver og kollegaer.
Bare det at vi har mulighet til å gjøre endringer i livet vårt for å slippe stresset. Men ofte gjør vi ikke noe med det annet enn å klage. Du har ikke samme mulighet til å velge bort en kronisk lidelse. Den må du forholde deg til kanskje resten av livet. Om jeg vinner 10 millioner i Lotto så kan jeg gjøre akkurat som jeg vil.Jeg kan slutte å jobbe, og reise jorda rundt og ikke bekymre med om noen ting. Det kan ikke du på samme måte, så hvem har mest frihet egentlig?? 🙂
Mye bunner i uvitenhet og misunnelse og at vi blir slitne av en travel hverdag.
Kos deg med barna dine og bidra med det du kan. Det viktigste du kan gjøre er faktisk det du gjør nå. Å skrive om dette slik at vi andre kan få opp øynene for hvordan vi behandler medmennesker. Vi har blitt et kaldt samfunn og det er trist å se på.
Stor klem fra en som prøver å være et godt medmenneske.
Vi burde innføre ett-barns regel her i Norge, hva pokker skal folk med 3 barn til når vi allerede sliter med overpopulasjon pga folk får for mange barn?
Skjerpings.
130 mennesker født hvert år
50 mill dør hvert år
80 mill nye mennesker per år
Et nytt USA på 4 år.
Hadde alle holdt seg til Kinas ett-barns regel hadde alt vært bedre, forstår ikke hvorfor det er lov å ha så mange barn.
J: du skal få ha din mening.
Etter å ha lest din opplevelse på bussen. Så blir eg berre trist på dine vegne.
Eg vil få takka deg for at du orkar å si imot. Flott skrevet. Eg har også ei kone som er sjuk på grunn av kreft,så din beskrivning av at dykk elskar ungane kjenner eg at.
Hei, artikkelen din er veldig interessant, mye fordi at jeg ikke forstår din situasjon. Jeg prøver å ikke være fordomsfull, men siden jeg ikke kjenner noen som er uføre, vil jeg naturligvis være svært ignorant innen dette temaet, noe som gjør det vanskelig for meg å ikke fremstå som fordomsfull.
Det jeg ikke forstår er hvilken type sykdommer som er sånn at du kan orke å ha tre barn, men det finnes ikke en jobb som passer for sykdommen? Er det sånn at du kunne ha jobbet i en 10-30% stilling, men at det er vanskelig å finne en arbeidsgiver som er fleksibel nok? Eller er det sånn at sykdommen din ikke gir deg mulighet til å jobbe i det hele tatt?
Selv om jeg er for ignorant til å forstå hvordan en som er ufør ikke kan jobbe i det hele tatt, men orker å få barn. Så vil jeg beklage på vegne av alle oss ignorante personene der ute for de slemme utsagnene fra dem på bussen. De du traff på bussen var utrolig ekle som mente at uføre fikk barn for å kunne motta mer støtte på staten. Og det dem sa om barnevernet var direkte usmakelig.
Stå på videre, og jeg beklager virkelig hvis jeg såret noen med kommentaren min! Jeg trenger bare hjelp til å forstå
Hjelp meg å forstå: jeg har gode perjoder hvor jeg kunne ha jobbet men det ender i sykehus opphold fordi jeg presses for hardt i forhold til stabilitet. Det er uten tvil det vanskeligste å få jobb som kan ta meg i mot når jeg kan. Det finnes ikke plass til uforutsigbarhet. Jeg vet ikke hvilke timer jeg fungerer, jeg kan være fin for minutter etterpå og ligge kveilet. Også har jeg en sykdom som krever opptil 40 do turer dagelig. Hvilken jobb tilrettelegger for det? Hjemme kan jeg gå på do uten at det går utover barna mine, jeg kan bevege meg slik det er best for min kropp. For at jeg skal være ute kan jeg ikke spise foreksepel på en hel dag. En dotur kan vare lenge. I tillegg har jeg epilepsi og revmatisme. Store smerter i kroppens ledd. Hjemme kan jeg dusje i varmt vann, legge varmepakkninger osv… å ha en sykdom som er uforutsigbar er det desverre ikke plass til i samfunnet. Men jeg har ikke gitt opp. Og jeg bidrar med det jeg kan på de dagene jag har mulighet. Holder foredrag, hjelper til med prosjekter osv innenfor kronisk sykdom. Alt etter min helse. Men vet du? Jeg drømmer om å bli min egen sjef å jobbe når jeg kan. Desverre må jeg ha uføre i bakhånd fordi jeg har ikke arbeidsevne store deler av året.. og kan ikke jobbe mye ellers. Så sant jeg ikke kan jobbe hjemmenifrs på en do… (med mange pauser for hvile etter smerteannfall) bare å spørre jeg svarer. Les gjerne litt på bloggen min så får du et innblikk i mitt liv. Alle innleggene ligger på Facebook siden min. (Crohnsglede) når du har lest deg litt opp kan du se om det er noe du tror er forenlig med et arbeidsliv slik samfunnet er lagt opp.
Jeg gir meg ikke, å har kommet langt i min drøm. Drømmen om å jobbe med uføre/syke og deres fremtid.
Tusen takk for det du skrev inn her og fikk som innlegg i Dagbladet. http://www.dagbladet.no/kultur/sa-horer-jeg-mannen-si—det-forbloffer-meg-at-disse-sakalte-ufore-klarer-a-ha-barn/64458783
Selv har jeg asperger syndrom, generalisert angstlidelse og residiverende polykondritt, en autoimmun sykdom. Og jeg har skrevet noen få artikler om det, en av de er denne, fordi jeg også er lei av stigmaet, jeg er også ufør (ung ufør). Og asperger syndrom, det er en medfødt tilstand innenfor autismespekteret, det er ikke noe jeg har VALGT, det, sånn ble jeg født! Senere utviklet jeg angst og fikk sykdommen polykondritt (en bruskvevssykdom). Jeg har allikevel like stor rett til å ha livskvalitet som alle andre. Og mennesker med andre former for autismetilstander + alle de som har psykiske utviklingshemminger av andre typer. Vi er alle mennesker som har like stor rett til å leve som alle andre! Så tusen takk! Bra jobba! Godt innlegg, og stå på, ikke la deg affisere av alle disse uvitende folkene. <3 Mange, mange klemmer! https://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/
Jeg syntes at det er fryktelig leit at folk skal dømme deg på denne måten 😯 jeg er helt sikker på at du er en fantastisk mamma for barna dine og at du gjør alt du kan for at de skal ha det bra ❤ jeg er selv vokst opp med en pappa som har crohns og etter min mening er han verdens beste pappa, ville ikke bytta han ut med noen som helst 😄
Man kan ikke benekte at folk snakker mye dritt om ting de ikke har peiling på, og det er sikkert legitimt å skrive et bra innlegg om det. Men jeg tror nok du likevel er en av mange med det evinnelige “meg fokuset”. Selv om man er en av 5-6 milliarder på en planet av billiarder og trillioner av planeter så er det liksom som om vi tror alt handler om oss bestandig. Det gjør ikke alltid det.
Det er veldig veldig veldig mange som kunne jobbet litt, burde jobbet litt, burde jobbet mye, men som ikke gjør det. Det er vel stort sett de sånne på bussen snakker om. At noen legitimt har det tøft har jo folk flest stor respekt for, både folk som har fysiske og psykiske problemer. Eller som har fått en knekk.
Men det at folk istedet for å jobbe tjener 70-80% av det og går hjemme er et problem, selv om jeg til dels skjønner det. Da kunne jeg drevet på med hobby på fulltid, og evt. startet en grundervirksomhet på statens tid/penger. Det hadde vært fristende.
Uansett, lykke til med deg og dine, men ikke tenk at det alltid handler om ditt særegne tilfelle, av og til er en generalisering bare en generalisering.
Kristoffer: Har ikke tid til og svare på denne nå, tar det senre
Ida Sophie Solum Nyhammer: <3
Hanne: Ja vi har like stor rett til selve livet som ALLE. <3 Takk for fine ord. Ønsker deg en så frisk fremtid som mulig kjære deg.
Det verste er at til og med bv tar ifra foreldre barn pga uførhet. Kjenner til tilfeller der mor er ufør og far frisk men neida ungen skulle de ikke få ha. Mange vonde historier når der gjelder uføre og bv ja. Så ikke så rart at den vanlige mann i gata mener dette dessverre. Men handler vel mer om hva slags folk som jobber i bv og om man har flaks el uflaks mht saksbehandler dessverre.
Jeg har mistet 2 barnebarn som barnevernet har fjernet utelukkende på foreldrenes diagnoser, selvom de fungerer greit i hverdagen. Årsak: Antatt FREMTIDIG omsorgssvikt!
Hei,
Takk for innspillet. Statistikken viser at barn av uføre/trygdede ofte selv blir uføre og trygdede. Å være trygdet er legitimt, men vi skal ikke glemme at noen tar regningen, nemlig alle som er i jobb. Vi betaler 30-40 prosent av lønningene våre i skatt og det legges på 25 prosent i skatt på alle innkjøp som ikke er mat. Når du kjøper mat, betaler vi 15 prosent i merverdiavgift. Det er likefullt legitimt å diskutere kostnaden all den tid vi er forpliktet til å betale også for andre. Fint du sier i fra når du mener kritikken ikke er berettiget, men skattebetalerne har også kunnskap og like stor rett til å diskutere regningen vi er forpliktet til å ta.
Anonym: nå betaler JEG også skatt da. Like mange prosent som deg også faktisk.
Rystende. Vil tro at de får med seg teksten din nå som den er delt i media, og kanskje tenker seg om litt.
Ja, er mye fordommer og forakt der ute. Tror kanskje noe av problemet er ordet “ufør”. Hvis vi snakket om spesifikker yrkesskader, diagnoser eller andre problemer, tror jeg folk hadde vært mer respektfulle, men med en gang vi snakker om “uføre”, blir liksom hele diskusjonen ødelagt.
Veldig som ordet “utlendinger”, egentlig.
https://www.nrk.no/ytring/forakten-for-de-ufore-1.11488414
Kristoffer og andre: ja, vi kan godt ta diskusjonen, men er personlig veldig lei av at diskusjonen baseres i så stor grad på synsning og fordommer, og så lite om statistikk og fakta. Dette gjenspeiles også i kommentarfeltet her.
Se kronikken “forakten for de uføre” på NRK Ytring, for eksempel. Den forklarer bedre hva jeg mener.
Og nei, jeg er ikke ufør.
Øyvind: takk. <3
Øyvind: takk <3
Bjørn: <3
Jeg har plagdes mye med min Crohn, jeg har hatt tre blodpropper derav en Sinus Vene Trombose som utløste epilepsi og gjorde det at jeg må gå på blodfortynnende resten av livet. I og med jeg ble så syk har jeg ikke villet ha barn, jeg ønsker ingen det samme som jeg har gått i gjennom.
Prospecto Propecia canadian cialis Dutasteride Zithromax Elixir Prix Du Viagra Generique