DAGEN JEG MÅTTE KASTE INN HÅNDKLE. JEG MÅTTE HA HJELP. NÅ, FORT!!!!!

Tenk deg at du har så store smerter at du ikke klarer ligge rolig. At du ikke klarer å reise deg opp i stående stilling uten å være krokrygget. De som følger meg på facebook vet at jeg har hatt det smertefullt den siste tiden. Men når går grensen for hva en orker? Jeg har Morbus Crohns. En sykdom som er lunefull og ikke minst utrolig smertefull. I dag tidlig kastet jeg inn håndkleet, å gråtende ringte jeg fastlegen. 

 

Nå skal det sies at jeg har verdens beste fastlegekontor. For her snakker vi fantastiske mennesker som kjenner meg godt. Når ida ringer gråtende da er det faktisk ikke tull lenger. Nå skal jeg være detaljert og om du er litt pinglete så hopper du bare over dette avsnittet. Jeg har gått så mye på do at jeg har fått et stort blødende sår i rumpa. Eier ikke hud igjen der. Sårene strekker seg også innover i tarmen. Dette gir en så intens smerte når jeg må på do at ord kan ikke beskrive det. 

Alle har jo hatt magesyken, da vet du også at med diare følger det mer en irriterende mange do turer. Man blir sår, og det som kommer ut føles som syre. Det etser seg igjennom på en måte. Tenk dere da om en går på do opptil 40 ganger dagelig, gang etter gang, dag etter dag. Når skal ting gro? Jeg klarer nesten ikke sitte uten å ha lyst til å gråte. I tillegg kom denne grusomme crohns smerten i hele magen for fult i går. Min fastlege har fri på onsdager så jeg tenkte at jeg fikk holde ut. Å kanskje går det jo over også? Typisk meg å tenke slik. Jeg har tre nydelige barn. Ei på skole, en i barnehagen og en hjemme. Det betyr at når mannen drar på jobb kl 05.00 er det kun meg som har ansvaret frem til han er hjemme kl 18.30 ca. 

 

I går kom jeg meg igjennom dagen på pur viljestyrke. Jeg hang over vogna til og fra barnehagen. Lå på gulvet i fosterstilling å lekte med minstemann, å jeg laget middag til ungene selv om jeg aller helst ville bare flykte. Jeg prøvde hele tiden å gjøre noe slik at jeg flyttet fokuset fra smerter og do besøk. På doen bet jeg meg i leppa å hylte når jeg skulle få noe ut. Jeg har lyst til å si at jeg er ingen super mamma. Jeg får ofte høre at jeg er så flink med barna mine. At jeg på tross av sykdom mestrer mammarollen så bra. 

Sannheten er ikke bestandig slik. For når smertene river i kroppen forsvinner min tollmodighet. Selv hvor hardt jeg prøver så er jeg ingen super mamma. Jeg kjefter, gråter, lager makaroni og pølser til middag om jeg ikke klarer noe annet osv. Men jeg er en ekte mamma. Som elsker ungene mine høyere en noe annet.

Så etter denne natta hvor jeg har kjempet meg igjennom minutt for minutt sto jeg opp før 05.00. jeg satt på do å gråt som et barn å tenkte på hvordan jeg skulle klare å få barna på skole og barnehage. Til Robert sa jeg at det gikk fint og at han skulle ha en fin dag. ( dumt syntes noen, men vi er totalt avhengig av hans jobb. Jeg er ufør å har ekstremt lite utbetalt.) Jeg kledde på meg å hang over vasken i et forsøk på å sminke meg. Brakk meg uten å ha noe å kaste opp og svetten rant. Igjen gikk jeg inn i mamma rollen. Viljestyrken slo til. 

 

Elida ble sendt på skolen med matpakke og blid som ei sol. (uten vannflaske men pytt pytt). Jeg brukte de siste kreftene jeg hadde på å gå de 5 minuttene til barnehagen med Ludvig i vogn og Isak på sparkesykkel. At Isak i tillegg virkelig slo seg vrang gjorde ikke det lettere. Han ville nemmelig ha fri. Med gråten i halsen måtte jeg si at han måtte i barnehagen i dag. Jeg måtte be de i barnehagen bare ta Isak som hylte å bar seg. For jeg måtte ha hjelp. På vei hjem gråt jeg. Gråt fordi jeg var lei meg, å utrolig sliten. Hvert skritt tar energi og jeg ser på den nydelige 1 åringen min i vogna som trenger mamma friskere.

Når vi kom inn sendte jeg melding til mamma. Jeg er ei som hater å spørre om hjelp. Men nå måtte jeg ha hjelp! Fikk melding tilbake at hun kom så fort hun kunne. Ringte legen å fikk time kl 11.45. Mamma kom å så meg sittende med ulljakke å riste i stua. Når jeg så mamma kom klumpen i magen. Du vet den gråteklumpen, den som kun mamma’r kan få frem. 

Hos legen ble det kort prosess. Legen kjenner meg godt å satt i gang med prednisolon kur 60 mg i døgnet, lokal kortison behandling av endetarmen og beskjed om hvordan jeg skal forholde meg til ting fremover. Så ser legen på meg å sier vi må få bort smertetoppen. Nå må faktisk det skikkelig saker til. Jeg ble utstyrt med sterke smertestillende. Og på vei hjem sier mamma at hun tar ungene med opp til seg så jeg kan legge meg på sofa’n og sove når lindringen kommer. For de tabelettene jeg fikk er sterke å dermed ikke noe jeg liker å ta alene med barn. 

Jeg følte meg så lettet. Nå kunne jeg få hvilt. Nå kunne ungene kose seg med moa å jeg bare være syk. Jeg tok smertestillende og sov 2 timer på sofa’n. Smertene er langt i fra borte men jeg har ikke lyst til å dø lenger. For så vondt er det. Det går igjennom marg og bein. Hodet klarer tilslutt ikke å tenke, bena vil ikke bære deg, kvalmen ligger som et lokk i halsen og tårene bare renner. 

 

Jeg vet jeg blir bedre, jeg vet at jeg får bedre tider snart. Nå må jeg bare bruke alle midler jeg har, for å ha det best mulig. Slik er sannheten og slik er livet med crohns. Nå venter jeg snart barna hjem igjen. Jeg er likevel roligere nå fordi jeg har noe som lindrer smertene litt så jeg slipper å ønske å dø. For sannheten er jo en annen. Sannheten er at jeg ønsker å leve. Jeg kjemper hvert minutt og hver time for å leve dette livet jeg har fått. Joda jeg snubler og faller men det er MITT liv. 

Crohnsglede <3

Følg meg gjerne på min facebook side HER. Jeg skriver åpent om livet som kroniker. Jeg skriver om kampene, livsgleden og ikke minst håpet. Jeg er også dyslektiker så skrivefeil kan forekomme.Delinger blir satt pris på.

#crohns #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #crohnsglede #ibd #helse #smerte #diare #oppbluss #medisiner #kamp #svette #tårer #død #mittliv #helse #kroniker #mamma #sykmamma #barn #bekymringer #viljestyrke 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg