I går var jeg på Bleiker vgs å holdt et foredrag. Et foredrag jeg hadde gledet meg til, men også gruet meg til, på mange måter. Nå jeg fikk vite at jeg skulle snakke til 17 åringer, satt jeg meg ned å tenkte meg godt om. Hvordan jeg ville formidle min historie? Og ikke minst hvilke ting jeg skulle fokusere på slik at de ville høre etter. 

Jeg valgte å fokusere på at jeg var like gammel som de er nå den dagen jeg ble syk. Jeg fortalte dem at jeg hadde fremtidsdrømmer Å planer, akkurat slik de som satt foran meg i går har. Jeg fortalte dem om at jeg var ei jente som hadde veldig privat forhold til kroppen min. For meg var det derfor kjempe tøft å havne på sykehus, forde da var ingenting privat lenger. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Licensed from: iofoto / yayimages.com

En av de tingene jeg var usikker på om jeg skulle ha med var episoden jeg hadde på en buss på vei hjem fra skolen. Jeg valgte å ha det med fordi jeg trodde det kunne gi dem et innblikk i hvordan en episode som for andre kan være ekkel og kanskje morsom var for meg. Her har dere et utdrag av nettopp det jeg fortalte dem. En historie fra mitt liv. 

“Når jeg skulle hjem tok jeg en buss som var helt full. Jeg ble sittende ved den bakerste buss døren. Etter en stund kjente jeg denne stikkende følelsen. Den smerten jeg ikke kunne ta feil av. Jeg kjente panikken  tok meg. For på bussen var det ingen do. Først håpte jeg det skulle gli over. Men så begynte smerte takene. Når de kommer er det snakk om sekunder før det braker løs. å hvor var jeg? På en full skolebuss med ungdommer rundt meg overalt. I panikk begynte jeg å ringe på stopp knappen. Jeg var desperat. Reiste meg opp å begynte å presse meg i mellom de stående ungdommene. Jeg ropte til sjåføren at han måtte stoppe, at jeg var syk å måtte av. 

Licensed from: friday / yayimages.com

Sjåføren svarte at det var ikke lange biten til neste stopp.

Tror dere alle forstår hva som skjedde med megden dagen. Jeg sto i den bussen som 18-19 åring og bæsjet meg helt ut. Det mest nedvergende en jente med respekt med seg selv kunne oppleve. Å ungdommene rundt meg lo og visket seg i mellom.? Når bussen stoppet å jeg gikk av datt jeg sammen. var dette et liv  jeg kunne akseptere? Der og da ville jeg faktisk dø.Det livet jeg hadde var ikke noe liv. Nå tenker kanskje dere at det værste i forhold til bussen var over? Jeg hadde reddet meg ut. Men jeg måtte gå på den samme bussen dagen etter. Å det er det jævligste jeg har gjort i mitt liv.”

Jeg var egentlig forberedt på mye fnising her. Derfor ble jeg tatt på sengen av reaksjonene deres. Mange gråt, noen satt med medlidende 

blikk, å det var ikke en lyd i rommet. Dette var en episode jeg så gjorde stort inntrykk på dem.

Licensed from: eenevski / yayimages.com

i tillegg til dette, snakket jeg om hvordan legene sviktet i forhold til å ikke svare på spørsmål. Jeg snakket om hvordan det var å være ung å ikke klare å dusje eler ha krefter til å gå selv. Jeg snakket om hvordan jeg hadde et på sykehuset, hvordan jeg kjempet for å klare skole på tross av sykdom og ikke minst:

Jeg snakket om å snu tankeganger. Om å klare å akseptere sitt nye liv med sykdom, for å klare å nyte livet igjen. Å se muligheter og ikke hinder. 

Jeg fortalte dem om at jeg samler på sand og ikke stener lenger. Stener var det jeg så på som viktig for å ha det bra før jeg ble syk. Som bra utdannelse, stort hus, flotte biler, bra jobb, barn, flott bryllup osv. Mens sanden var det vanlige vi opplever hverdag. Etter jeg ble syk var stenene plutselig helt ubetydlige. For det var de små tingene som betydde noe. Som å få spise frokost med familien, leke med barna, hente i barnehage eller å krype opp i sofaen med mannen min. For det er de tingene jeg lengter etter når livet er tøft og vondt. Jeg samler på sand fordi det er det som er viktig når alt kom til alt. 

Licensed from: MilanMarkovic78 / yayimages.com

Jeg puttet masse info om crohns og ulserøs kolitt innimellom alt jeg snakket om. Slik at de fikk med seg harde fakta uten å føle det ble kjedelig og tørt.

Jeg deler avslutningen på foredraget med dere her:

Jeg har lært mye disse årene som syk, noe av det viktigste er at ingenting er umulig om du tror på det umulige. Og at en må akseptere sitt nye liv med sykdommen, for å kunne nyte livet igjen. Jeg håper dere med et lite innblikk i min histore vil kunne huske på at ting ikke bestandig er slik du først antar. Vi har alle vår historie. Historier som former oss som mennesker. Takk for at dere ville høre på meg. 

Dette er bare et lite utdrag av hva foredraget handlet om. Jeg håper jeg kan få muligheten til å gjøre dette mange ganger til. Å få se mennesker bli så berørt av min historie og ikke minst få disse nydlige mailene, meldingene og kommentarene på det forrige innlegget mitt har gjort meg utrolig rørt. Jeg så tårene deres i går og jeg vet dere lærte mye på kort tid. Jeg vet det trengs mer kunnskap. Ærlig, ekte og viktig kunnskap. Om du vet om noen som kunne tenke seg et foredrag for å lære mer om crohns/ibd og høre min personlige historie så ta kontakt. Jeg kommer med glede, for å gi dere et ekte og tabubrytende foredrag om en sykdom som er veldig skambelagt. 

Crohnsglede <3

Jeg har min egen facebookside som jeg gjerne vil ha flere følgere på. lik siden HER. Der legges alt av blogginnlegg ut. Jeg setter stor pris på delinger, slik kan jeg nå ut til mange. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#bleikervgs #bleiker #vidregående #foredrag #sterkt #foredragsholder #livetmedcrohn #crohnsglede #crohnsfigther #figther #takeda #kamp #livetmitt #tøft #tårer #ærlig #tabu #sykdom #helse #kroniker #takknemlig #ibd #17åringer #busstur #hardefakta