DEN NAKENE SANNHET!

Jeg hadde tenkt å skrive et innlegg i går om hvordan jeg forbreder meg til en stor begivenhet. Hvordan en kroniker må legge en god plan før, under og etter selve sammenkomsten, for å ikke gå på en smell. Jeg prioriterte bloggingen bort i går, til fordel for denne planleggingen som er så viktig. Nå er jeg glad for at det blogginnlegget aldri ble postet. For selv hvor mye jeg har planlagt, tilrettelagt og hvilt så gikk jeg på en jævla smell.

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

I går skulle vi i bryllup. Et bryllup jeg har gledet meg masse til. Vi hadde fått barnefri allerede fra fredag av slik at JEG skulle ha mulighet til å gjennomføre den festen med glans. Lørdagsmorgen startet godt, å jeg var med godt mot. Frisør ble unnagjort, å jeg storkoste meg. Jeg hadde pakket med meg litt skift om i verstefall jeg skulle bli dårlig, sminken satt perfekt å jeg følte meg fin. Jeg tok tilogmed av meg den masken som jeg ofte bruker. (Jeg har før skrevet om den masken vi kronikere bruker for å se friske ut på tross av sykdom) Jeg trengte ikke late som jeg hadde det bra, for jeg hadde en utrolig god førelse. Det skulle endelig bli en skikkelig fest på meg, var tross alt 3-4 år siden sist.

Robert var forlover så jeg så ikke så mye til han de første timene av selve festen. Å selv hvor sosial jeg er, å hvor godt jeg kjenner de som er rundt meg så trenger jeg min wingman. Ikke for å holde meg i hånden eller lose meg igjennom kvelden, langt der i fra. Men den psykiske biten er nok mer viktig for meg en jeg liker å innrømme. Jeg bruker mye energi på å hele tiden være klar for “tenk hvis”. For selv hvor sterk man er, så er det en redsel for at noe galt skal skje, å du faktisk ikke kan lene deg på noen ganske utmattende. 

Jeg storkoste meg i bryllupet, maten var nydelig, menneskene fantastiske å jeg var NØYE med å ikke utløse noen kroppslige alarmer. Å selv om jeg hadde brukt meg mye de timene brudeparret og Robert var å tok bilder var jeg ved godt mot. 

Men så sa det pang!

Helt ut av det blå kom den ulmene følesen av at kroppen er på vei til å ville slå seg av. Rundt meg var det feststemte mennesker på vei oppover i alkoholensrus. Jeg gikk på do å ble sittende der en god stund. Tok smertestillende, Tok en peptalk med meg selv, å satt på meg masken igjen. Jeg kunne ikke gi meg nå!!! Jeg hadde jo gjort alt riktig. I dag skulle jeg jo være som alle andre, jeg skulle danse, le og ha det gøy. Jeg hadde jo planlagt denne dagen i mange uker!

Licensed from: Laura Apostoli / yayimages.com

Jeg går ut i lokalet igjen å prøver å delta på festen. Jeg setter meg på en krakk å kjenner tårene presse på. POKKER! Selv det å reise seg opp å gå føltes ut som tortur. Jeg stikker en ny tur på do, denne gangen forstår jeg at nå må jeg faktisk kaste inn håndklet. Jeg kommer ikke til å klare å hente meg inn. Jeg må HJEM før jeg knekker sammen. 

Jeg får stabblet meg opp og blunket vekk tårene. Klumpen i magen, den som jeg trodde jeg skulle holde borte var nå enorm. Jeg var så skuffet. Skuffet og lei meg. Jeg finner Robert ved baren å sier at jeg MÅ hjem. Han så på meg å forsto fort alvoret. Ida var nå på reservetanken. Om jeg ikke kommer meg hjem nå, vil jeg ikke klare å fylle lagrene mine på lang tid. Jeg lener meg inntil en vegg, kjenner hvordan smertene iler i kroppen, hvordan beina føltes som bly. Ser utover alle menneskene som smiler og ler. Flere prater med meg å jeg sliter med å oppfatte hva de sier. Jeg sliter med å forme ord tilbake. 

Robert fikk ei av gjestene som var gravid til å kjøre oss hjem. Jeg beholdt masken på, smilte og takket for meg. Fikk forklart brudeparret at jeg måtte hjem, at jeg var totalt tom. Jeg forlot festen med tårer i øynene og klump i magen. Jeg skulle jo ikke hjem alt nå, jeg skulle jo latet som jeg var frisk! Det var jo planen min! Når vi kom hjem takket vi for at hun ville kjøre oss hjem. Vel innenfor døren kolapset jeg i sofan… 

Nå kom alle tårene jeg hadde holdt inne de siste timene, jeg var skuffet, sint og dritt lei. Lei meg fordi Robert ikke fikk deltat mer på festen, selv om jeg ba han bli, ville han hjem med meg. Jeg fikk kommet meg på do hvor jeg fikk tømt meg. Når jeg blir så sliten kaster jeg opp å får diare, akkurat som om kroppen tømmer seg. Jeg får kledd av meg, pusset tenner å krabber meg i seng… Robert prøver å trøste meg med at det var en fin tid å dra hjem på. Jeg er 32 år å var den første som forlot festen bortsett fra barna. 

Det jeg skal frem til i dette innlegget er at selv hvor mye jeg planla, selv hvor godt forberedt jeg var, kjenner ikke crohns noe besøkelsestid. Jeg må ta den i mot selv hvor lite velkommen den er. Jeg fikk en god natt søvn, har spist litt å sitter i stua å tenker at jeg tross alt var heldig. For jeg hadde det fantastisk frem til etter middagen. Å jeg dro før noen skjønte noe (tror jeg) slik at det ikke ble noe greier ut av det. En dag som normal kan koste dager etterpå hvor jeg må ta det veldig rolig. Men det er virkelig verdt det. For jeg gjennomførte det, jeg hadde det utrolig gøy å jeg lærte noe på veien.

Dette er den nakene sannhet. Den du som kjenner en kroniker aldri ser. Vi drar tidlig hjem uten at dere forstår hvorfor, eller vi holder ut til vi stuper. Dere ser smil, latter og friskhet. Sannheten er at vi skjuler sannheten fordi den er for vond å dele. 

Crohnsglede <3

Følg min kamp for et vanelig og godt liv på tross av sykdom på min Facebook side HER. Delinger av innlegg blir jeg veldig glad for. 🙂 jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

#kroniker #helse #forberedt #crohns #crohnsglede #fuckcrohns #fest #bryllup #sannhet #ærlig #tabu #ibd #smerter #utslitt #skuffet #tårer #blogger #blogg #livet #livetsomkroniker