DET KUNNE VÆRT MEG!!!!

Jeg tok med meg Isak på by tur i går, etter første dagen i den nye barnehagen. Som seg hør og bør ble transporten en buss. Vi går inn i bussen å Isak setter seg forventningsfull ned. Jeg setter på han sikretsbelte først, også på meg etterpå. Isak ser på meg med store blå lysende øyne. Å ta buss når du er fire år er virkelig stort. 

Han tar hånden min å ser spent ut av vinduet. Jeg smiler å blir sittende å se rundt meg. Bussen er langt i fra full, men mennesker har altid fascinert meg, så jeg tar et overblikk.

Substance abuse, young man injecting drug with syringe
Licensed from: diego_cervo / yayimages.com

 

Det var da jeg så han.

En mann satt med hunden sin på gulvet ved bakdøren. Det var ikke vanskelig å se at mannen var ruset. Ikke bare litt heller, han var veldig ruset. Møkkete, ustelt og med få muligheter i livet. Det var da det slo meg. Kunne det vært meg? Om ikke jeg hadde tatt noen kraftige grep i livet mitt for snart 9 år siden, hvem og hva hadde jeg vært da? 

Tanken får meg til å miste pusten, tanken på hva min fremtid kunne blitt. Mannen reiser seg å snubler over hunden sin. Han får reist seg igjen å jeg smiler til han. Han smiler tilbake å sier: jeg har en fin hund før han går ut av bussen. Jeg klemmer hånden til Isak, blunker bort tårer og tar et dypt pust.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg forsto alvoret før det var for sent. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg vant den største og tyngste kampen, jeg har tatt i mitt liv. Jeg lå strengt tatt i rennesteinen. Jeg hadde blitt smertestilt til avhengighet, av en lege som mistet sin legelisens. Jeg var ei helt vanelig jente, med foreldre som elsket meg, å med en god oppvekst. Jeg var ei helt vanelig jente som paradoksalt nok var narkotika motstander. Jeg forsto ikke at noen kunne være så dumme. Å velge selv å utsette seg for noe slikt var for meg uforståelig. Jeg hadde på en måte ingen sympati for dem heller. Husker også mange sa at narkomane hadde hatt en vanskelig oppvekst osv, for ingen fra normale hjem tar så dumme valg. Mine holdninger tok en helomvending etter mine opplevelser. 

Two men preparing heroin
Licensed from: Creatista / yayimages.com

Jeg ble alvorlig syk som 16 åring. I løpet av 3 år levde jeg med morfin intravinøst dagelig. Så ble det utskriving å over til tabletter. Jeg var ung å klarte ikke å takle smertene. Ingen hjalp meg til å godta det nye livet som syk, heller. Det eneste jeg fikk hjelp, til var å pøse på med mer smertestillende i forskjellige former. 

Plutselig befant jeg meg et sted jeg aldri trodde jeg skulle komme. Legen hadde gjort meg avhengig av morfinplaster i enorme mengder. 

Kampen jeg tok som 23 åring vil nok ingen forstå, om de ikke har vært der selv. Selve avhengigheten var nok ikke annet en fysisk, for nedtrappingen var uproblematisk. Men når det jeg hadde brukt til å skyve bort alt av vonde tanker, og den virkligheten jeg faktisk befant meg i, ikke var i kroppen mer, kom knekken. Det værste var nok å leve med alt jeg hadde gjort, mot andre under denne tiden. Det værste var å skulle bygge opp meg selv igjen fra ingenting, til å bli stolt av meg selv igjen. Jeg hatet meg selv, jeg straffet meg selv hele tiden også. Jeg fortjente jo ikke å være lykkelig. Skritt for skritt,  har jeg kjempet for å komme hit jeg er i dag. 

Country travel
Licensed from: Novic / yayimages.com

 

Jeg er stolt av meg selv, og utrolig takknemlig for det livet jeg har klart å få meg. Det har vært beinhard jobbing. Jeg lever i dag som en helt vanelig 3 barnsmamma og samboer. Ingen som møter meg, kan forestille seg at jeg satt på alle morfinplastrene jeg fikk utskrevet, å la meg i badekaret med varmt vann,  for å få smertelindring  å døyve alt det vonde. 

Slike møter som på bussen i går, gir meg en enorm takknemlighet for det livet jeg har, samtidig som jeg blir sint over at hjelpen til narkomane og rusavhengige i Norge er elendig. 

Isak begynte å prate til meg igjen å jeg ble snappet tilbake til VIRKLIGHETEN. Etter å ha vært på kafé, gåtur, lekeshopping og mye gøy gikk vi i møte med Robert. Isak hiver seg i armene hans å Robert stryker meg på ryggen og smiler. 

Jeg blunker igjen vekk noen tårer bak solbrillene å kjenner en enorm glede og stolthet. 

Det kunne vært meg som satt der i den bussen, som et avskum ingen egentlig vil vite noe av.

Les mitt innlegg om selve smertelindringen og avhengigheten HER

 

Crohnsglede <3 

jeg skriver ærlig, nakent og uten filter om livet mitt som kroniker. Jeg ønsker å gi informasjon om fallgruver og ting pårørende også bør være obs på. Smertelindring er viktig og nødvendig med disse sykdommene men det må foregå under kontrollerte former. Følg meg på min Facebook side HER. Der ligger alle mine innlegg om mitt liv, mitt mål om mer livsglede som kroniker, intervjuer og andre relevante ting. 

Delinger settes stor pris på.

#buss #fortid #smertelindring #avhengighet #narkoman #kamp #ærlig #rennestein #stolt #tårer #fremtid #mamma #samboer #livsglede #kroniker #smerter #crohns #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #møter 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg