TING ER IKKE BESTANDIG SLIK DU TROR…

 

Jeg vil bare skrive om noe som mange ikke forstår. Jeg er ei som unngår kollektivt så langt jeg kan. Jeg er ei som ikke har lappen, jeg er ei som går mye og langt for å slippe buss. Mange har jo meninger og spørsmål om dette. Derfor vil jeg dere skal lese dette her.

 

Jeg har jo skrevet om uhell før, å deriblant på buss. Jeg var 17-18 år å opplevde alles værste mareritt. Jeg bæsjet på meg på en full skolebuss. Bare det å skrive det nå gjør at følesene fra den gangen velter tilbake å tårene renner. Jeg var i tillegg i en utrolig sårbar alder noe som gjorde det enda værre. Jeg husker panikken der jeg sto å trykket febrilsk på stopp knappen, hvordan tårene rant nedover kinnene mine, hvordan alt gikk rundt for meg. Hjertet mitt hamret så i brystet at jeg kjente det pulserte i ørene mine. Følesen jeg hadde når jeg sto  å ventet på at bussen skulle stoppe, kommer tilbake til meg som et slag i annsiktet hver gang jeg går på en buss.

Når bussen stoppet å jeg kom meg av husker jeg stemmene og latteren i det dørene lukket seg. ALDRI kommer jeg til å glemme. I det bussen forsvant for meg begynte jeg å kaste opp, jeg kastet opp som en reaksjon tror jeg. Kroppen var under så ekstrem belastning. Hva tror dere var det værste? Selve hendelsen eller det at jeg måtte gå på den samme bussen dagen etter? Jeg måtte gå på bussen å se alle de samme annsiktene som dagen før hadde sett meg oppleve det mest nedvergende og jævligste jeg kunne tenke meg… 

Jeg valgte å unngå buss spesielt etter det. I mange år gjorde jeg ALT jeg kunne for å unngå disse følesene. Hvem utsetter seg selv for slik tortur? Jeg kan faktisk fortsatt nå som voksen, se ansiktene som var på bussen den dagen for meg. Jeg kan kjenne luktene, å ikke minst kjenne panikken slik den var den dagen. Jeg hater kollektivt… Jeg blir stresset og uvel. 

 

For selv hvor mye jeg forbereder meg, uansett hvor mye jeg psyker meg opp så møter jeg denne knekken. I det dørene åpner kommer det Flash back fra den dagen jeg aldri glemmer. I mange år unngikk jeg buss. Jeg fikk lite forståelse for det egentlig men tror ikke folk forsto/forstår hvor mye krefter det koster meg. For en ting er det som har skjedd før. En annen ting er faren for gjentagelse. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet det igjen. For friske er det lett å si: det er jo bare å ta bussen! For meg er det som å sette meg å la noen ta russisk rulette på meg. For om dotrangen kommer er jeg fuck’t.

De rundt meg maser veldig på at jeg må ta lappen. Å herlighet det er ikke noe mer jeg vil. Det er en av mine største ønsker. Men de forstår ikke at det er en stor redsel der. en redsel for å bæsje på meg.  Å sette seg i en situasjon hvor jeg må prestere, hvor  jeg blir nervøs, hvor jeg vet at jeg vil grue meg osv… Det er igjen som å sette seg i en stor fare. Min hjerne sier stopp å blinker med alle varsellamper! For alle som har litt sensibel mage vet at å grue seg, være spent, må prestere osv, slår inn på magen. Å jeg kan love at en crohns mage tåler null og niks av slike påkjenninger. Det ender med dotur på dotur å gjerne ukontrollert. 

Nå skriver jeg noe ikke engang Robert har fått vite. Jeg har lyst til å ta lappen mer en noe annet. Det hadde lettet livet mitt utrolig mye. Jeg kunne kjørt ditt jeg ville, jeg kunne sluppet å utsatt meg for kollektivt. Men for å komme ditt må jeg igjennom min største skrekk. Jeg må sette meg i en situasjon jeg vet magen vil mislike. Jeg må kanskje gjenoppleve det jeg opplevde som ungdom. Oppleve å miste kontrollen uten do i nærheten. Jeg vet ikke om det er verdt det, jeg vet ikke om jeg klarer å takle det. Så kjære dere som tror jeg er lat, at jeg ikke gidder, at jeg er dum som ikke bare gjør det. For alle har jo lappen!! Jeg er ikke lat, jeg er redd. Jeg er LIVREDD for å gjenoppleve marerittet fra ungdomsårene. Jeg er redd for å ikke rekke do. Ja, jeg er kanskje feig, men foreløpig ser jeg ingen løsning på problemet.

 

Så vær så snill å ikke mas på meg, det er som en kniv i hjertet hver gang dere sier: tenk hvor mye lettere det hadde vært om du kunne kjøre…. Jeg vet det veldig godt selv. jeg hater å spørre om å få sitte på steder, fordi jeg vil ikke være til byrde for noen. Jeg tar derfor kollektivt med hjertet i halsen når jeg MÅ. Jeg later som at det er OK for meg. Sannheten er at jeg har det helt jævelig. Selv om jeg kan ta på meg beskyttelse for å minske katastrofen er det psyken som er værst. 

Jeg orker ikke tanken på å ta lappen fordi jeg er redd. Jeg er livredd for å miste kontrollen å ikke ha en do tilgjengelig… Sånn, da er hemligheten min ute… Jeg er ikke lat jeg er livredd… Alle har sin historie. For oss med crohns er selv de vanligste tingene en stor utfordring. Ikke døm, det er ofte gode grunner…. Jeg fortsetter å kjempe, kanskje vil jeg en dag oppnå det jeg selv ser på som umulig. 

Crohnsglede <3 

følg meg på Instagram, snapp,  Facebook og Twitter. Å delinger gjør meg glad.  

#hemlighet #buss #kollektivt #lappen #redd #kamp #latersom #crohns #fuckcrohns #uhell #problemer #crohnsglede #kroniker #fortid 

4 kommentarer
    1. Hei, jeg har lest bloggen din noen ganger fordi jeg har sett Robert har delt . Jeg har hatt Mb Chron siden jeg ble 18 år og det er nå 32 år siden. Jeg fikk etterhvert så mange fistler at det ble bestemt at jeg skulle bli operert å få Stomi, noe jeg fikk i 93. Det var for meg den gangen en eneste stor lykke. Med tanke på livet mitt før og etter, vil jeg ikke vært foruten Stomi. Når det er skrevet, så var jeg skikkelig syk i mange år. Men for meg så begynte det å gå bedre når jeg sluttet å synes synd på meg selv og sluttet med å lage begrensninger for meg selv fordi det var slik det var. Jeg tok et oppgjør med meg selv, hvor jeg sa faen heller, det er mitt liv og det er jeg som skal styre det livet og ikke kroppen. Det er jeg som skal styre hva jeg vil og ikke vil. Det var en lang prosess, men det gjorde at jeg ikke gikk å bekymret meg hele tiden, noe som igjen gjorde at dobesøkene ble færre. Jeg kjenner ikke deg og ser hva du skriver, men slik jeg tenker, selv om du på en måte tar oppgjør med deg selv, så minner du deg selv ofte på de dårlige dagene, kanskje mer enn de gode, og det påvirker også kroppen med en slik sykdom. Det virker som du og Robert har et flott forhold, og det er mye positivt i livet deres. Kan hende jeg bommer veldig her, men jeg tror og vet av min erfaring som funket for meg, at positiv tenking og glede seg samt gi faen mentalitet vil hjelpe, som skrevet så var ikke det gjort fra ene dagen til den andre. Får unnskylde hvis jeg bommer totalt men bare ment som et innspill fra en som har vært i samme situasjon i mange år.

    2. Espen K Andreassen: du bommer litt. 😉 for jeg er virkelig ekstremt positiv. Jeg har et fantastisk liv selv med sykdom. Jeg lever å gjør absolutt alt. Jeg har delt noen innlegg med opplevelser fra mange år tilbake det er opplevelser som selvfølgelig er vondt å skrive om men åpenhet kan hjelpe mange i vanskelige situasjon. Jeg gir virkelig faen. Men jeg vet også at å komme seg ditt er en lang vei å gå. En vei jeg åpent skriver om. Jeg er i dag ute på alt. Jeg smiler MYE å er lykkelig. Tror nok ingen ser på meg at jeg er syk heller ikke opplever meg som det. Vet ikke om du har tenkt over det men navnet på bloggen heter crohnsglede, å det er med god grunn., jeg skriver bloggen for å gi andre håp om gode liv påtross av sykdom. Jeg ønsker å fortelle om veien jeg har gått. Om hvor langt nede jeg var for at andre skal forstått det er håp.

      Det er håp om et sabla godt liv selv hvor mørkt det er. Jeg er i dag mamma til 3 nydelige barn. Jeg går turer på Hardangervidda, jeg trosser smerte og ubehag. Fordi livet er for fantastisk til å gå glipp av en time til av.

      Du har sikkert lest noen av de innleggene som er negative og vonde. For jeg kan ikke sitte å forsvare et ffsntsstisk liv som syk om jeg ikke deler hvor tungt å vanskelig jeg har hatt det. Jeg anbefaler deg å lese noen andre innlegg så vil du se. 🙂 blandt annet ufør å ekstremt lykkelig. 🙂 jeg har vært et sted jeg ikke unner noen. Men det er mulig å komme seg tilbake til livet igjen.
      Jeg er fortsatt veldig syk.
      Jeg blogger om livet mott å selv hvor positiv jeg er vil noen dager bli for tøffe. I går hadde jeg en dag hvor jeg atter en gang ble spurt om hvorfor jeg ikke bare tok lappen. Da valgte jeg å skrive at for meg ligger det noe fra fortiden som gjør det for tøft.

      Jeg lever et fantastisk liv. Jeg smiler på tross av smerte å jeg kjemper om å komme meg i jobb. Jeg kan skjønne at om du leser noen innlegg host og der vil du kanskje oppfatte meg som negativ. Jeg er så langt i fra det som mulig. Men jeg skriver om alt jeg har opplevd, jeg skriver om tider i livet mitt hvor alt var beksvart! Jeg måtte helt i bunnen for å komme hit jeg er i dag.

      Nå kjemper jeg for alle kronikere slik at dem kan oppleve gleden med livet. For det finnes mange muligheter selv om formen er dårlig til å fortsette å leve. Jeg annbefaler deg å lese: http://m.crohnsglede.blogg.no/1461401707_jeg_har_sagt_ja_til_l.html og http://m.crohnsglede.blogg.no/1461179780_20042016.html og http://m.crohnsglede.blogg.no/1463989099_livet_er_verdt__kjemp.html så forstår du hvorfor jeg deler sv de mørke å tunge tingene samtidig som jeg kjemper for livsglede, håp og at andre skal føle det jeg gjør.

      Håper det ble litt klarere nå? 🙂

    3. Kjære deg. Jeg HAR lappen, men har ikke lov å kjøre bil pga medisiner….. Kollektivt er ikke et alternativ, pga tidligere angstopplevelser, så det har jeg eget skriv på fra legen min. I tillegg så vet jeg aldri om jeg klarer å gå til busstoppet, pga kramper i rygg og ben… Jeg er også derfor avhengig av andre, for å handle, for å gjøre ting med andre osv. Så uansett sykdom/lyte vi enn har, så er det ikke bare å si at en MÅ ta lappen, eller du HAR jo lappen osv….. Hvorfor skal folk være så nesevise og ekle? Alt har en årsak, og jeg har slutta å forklare meg nå!!! De får heller bare tro at jeg har kjørt for fort og mista lappen!!!! Ellers får de bare lure….. Stor klem til deg <3 Jeg skjønner deg altfor godt!!!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg