Etter innlegget mitt i går har jeg tenkt mye på noe. For alle som kjenner meg vet at jeg er veldig positiv. Jeg svarer altid: det går bra og biter tennene mine sammen. Jeg smiler å ler, jeg blunker vekk tårer å fortsetter å kjempe.
Men hva skjer når en som alltid er positiv på tross av mange utfordringer får en smell? Hva når tårer og snørr blir blandet med missnøye og klaging? Jeg opplevde som ung kroniker å sette i gang krisesituasjoner i heimen til foreldrene mine når jeg fikk en dårlig dag. Å jeg forstår at det er vanskelig for pårørende. Jeg har nok vært en som alltid sa det gikk fint. Derfor var jeg nesten på randen til å ta selvmord de dagene jeg hadde behov for å slippe all frustrasjon å gråt ut. Det var nok det mine nærmeste tenkte i allefall.
Da ble alle rundt meg livredde. Jeg husker at det gjorde meg utrolig fortvilet. For når du lever med kroniske sykdommer som gjør livet til en utfordring, må du faktisk ta deg tid til å sørge litt innimellom. Du må kjenne på de vonde følesene. Jeg vet at jeg er den jeg er fordi jeg er en figther. Men jeg er også ei som tar meg tid til å gråte de dagene jeg har behov for det.
For livet som kroniker er beintøft! Jeg bruker så utrolig mange krefter på å få ta del i det vanlige livet. Jeg er en livsnyter, ingen skal få ta fra meg det heller. Jeg kjemper for å ha et verdig liv. Men om jeg gråter å er lei en dag så betyr ikke det at jeg har gitt opp. Det betyr at jeg tar meg tid til å lytte til kroppen min. At jeg bare må gråte meg ferdig for å igjen være klar til kamp. Så ikke få panikk om en kroniker som alltid er tøff og blid plutselig har en dårlig dag. Så sant de dagene ikke strekker over tid så er det faktisk viktig for oss.
La oss gråte, la oss være sinte og la oss få savne det gamle livet. Ikke be oss ta oss sammen for vi vet vi ikke har noe valg. Vi vet at vi må fortsette å kjempe. Men innimellom må vi få lov til å være svake.
Så jeg har et råd til pårørende av kronikere: ikke få panikk om en kroniker som alltid er sterk får en knekk. Ikke be dem ta seg sammen når de gir seg lov til å kjenne på følelser de er dårlige til å la få plass. Vi er vanlige igjen i morgen.
Å til pårørende av kronikere som ikke har livsglede eller håp. For de finnes også. Det kommer innlegg om dem siden. Om hvordan jeg mener man kan støtte og hjelpe dem på best mulig måte. For livsglede er viktig som kronikere. Å noen trenger hjelp til å finne det. Men husk at vi har lov til å være svake. Faktisk er det kun de sterkeste som tør å innrømme at de er svake. For vi lever tøffe og vanskelige liv. Men de fleste av oss smiler igjennom tårer fordi vi vet at vi ikke har noe annet valg. Vi kjemper fordi vi har dette livet å vil bruke det godt.
Støtt oss, gråt med oss å la en dårlig dag få lov til å være dårlig. Vi trenger de dagene for å klare å fortsette å kjempe. Vi trenger støtte ikke beskjed om å skjerpe oss.
jeg har laget en gruppe på Facebook for kronikere. (Uavhengig av hvilken diagnose) der vil alle innleggene til bloggen min komme samtidig som kronikere kan støtte hverandre å gi livshåpet tilbake til dem som trenger det. Søk opp: oss kronikere i mellom. Legg til crohnsglede på snapp, Facebook, Instagram og Twitter.
Å delinger er lov. Det gjør kampen min for oss kronikere til å nå ut til fler.
Crohnsglede <3
#pårørende #gråt #kamp #tøffe #livsglede #selvmord #kroniker #crohns #crohnsglede #figther
