Jeg har i dag et ganske vondt tema å ta opp. Tema om å leve med fysisk sykdom som kan føre til psykisk sykdom. Det er kanskje ikke så mange som snakker om dette men jeg vil gjerne ta det opp. Når jeg ble syk var jeg 17 år. Jeg hadde hele livet planlagt i hodet. Jeg skulle gå på skole, feste, ha noen kjærester før jeg slo meg til ro, finne drømmejobben, skaffe oss hus,  få mange barn å leve et fantastisk liv i sus og dus! Min fremtidsplan inneholdt ikke kroniske smerter, sykehusopphold, å bli ufør, slite økonomisk, miste venner osv. Den negative lista kan fortsette i det uendelige.

Så hva skjer når livet tar en brå sving? Når det livet du trodde du skulle få blir lagt i grus. For meg ble det en skikkelig smell. I tillegg til at jeg var veldig ung var jeg plutselig i en situasjon jeg ikke klarte å håndtere. Jeg gikk fra å ha all kontroll på livet til å miste alt! Livet mitt ble lagt i legenes hender. Jeg gikk inn i et mørke av tanker og negativitet. Jeg husker en situasjon hvor jeg satt i sykesengen i bunnløs fortvilelse å gråt. Jeg var jo ikke noe mer. Jeg hadde et hat forhold til meg selv. Jeg hatet alt ved meg. Ikke bare sykdommen og utseendet mitt men også at jeg ikke klarte å ta tilbake kontrollen over livet mitt. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hver kveld gråt jeg meg i søvn å tenkte at i morgen SKAL jeg skjerpe meg. Når morgendagen kom ble det for vondt å ta tak i meg selv. Jeg hadde ekstremt mye smerter noe jeg har enda men jeg klarte ikke den gangen å se noe annet en smerter. Hele livet mitt druknet i selvmedlidenhet og skam. Jeg vet at jeg var kjip å være sammen med i disse årene. I tillegg begynte jeg på feil mengde smertestillende pga en fastlege som pøste på med ekstreme mengder medisiner. (Han er ikke lege lenger.) du kan lese om det HER. Det som skjedde da var jo at i de timene jeg hadde ekstreme mengder smertestillende slapp jeg å kjenne på disse vonde følesene. Jeg var for første gang lykkelig. Men på feil primisser, i lang tid var livet mitt i en eneste røre av løgn, tårer, smerter falsk lykke og ønsket om å flykte. 

Jeg kom tilslutt så langt ned som noen kan. Jeg sto tilslutt uten noe, jeg hadde rotet bort ALT i livet mitt. Jeg hatet meg selv om mulig enda mer en før. Jeg hadde såret utrolig mange mennesker å ikke minst meg selv. I så mange år hadde jeg gitt faen i meg og mitt liv. Jeg sto ved et veiskille. Mitt liv kunne enten avsluttes der og da eller jeg kunne kjempe. Kjempe for å finne tilbake til verdighet og livsglede. 

Jeg tror dere vet hva jeg valgte. Jeg valgte livet. Det tøffeste valget jeg noengang har gjort. For jeg vet at det hadde vært enklere for meg å valgt døden den gangen. Men jeg var ikke noen som ønsket det enkelt. Jeg ønsket nå å gå den harde veien tilbake til verdighet og bli akseptert som ei vanelig jente. Jeg var psykisk syk fra den dagen jeg fikk kronisk sykdom. Jeg skulle hatt hjelp til å takle det nye livet. Istede blir alt opp til deg. Jeg mener at psykisk og fysisk helse hører sammen. Jeg tror mange vonde skjebner kunne ha hatt bedre liv som syke om de fikk hjelp tidlig. 

når jeg sto å skulle velge døden eller livet var det litt som å ta elle melle. Å med en stor desj stahet klarte jeg det. Nå sitter jeg snart 9 år etter den gangen jeg skulle velge å er stolt over hva jeg har gjennomført. Fy søren å hard jobb det har vært. Men jeg har i dag en psyke som jeg er stolt av. Jeg har en historie jeg har lært mye av. En historie som har ført til at jeg er meg. Men hva med dem hvor livet taper? Hva med dem som slutter å kjempe å bor i et evig mørke? Kunne det vært unngått om det psykiske hadde vært en naturlig del av behandlingen når man blir allvorlig syk? 

Jeg tror det i mange tilfeller kunne gitt en større tjangs til å klare å leve bra selv med alvorlige sykdommer om psyke blir tatt hensyn til. Jeg tror det psykiske og fysiske henger sammen. Om psykologer og leger hadde jobbet sammen fra dag 1 noen ble syke ville kanskje pasienten fått et bedre utgangspunkt? Dette er kun tanker jeg har etter å gått livets harde skole selv. Jeg fikk ikke hjelp til det psykiske. Jeg hadde flaks å sitter i dag som en sterk 3 barnemamma, kjæreste og livsnyter. Jeg lever livet slik jeg gjør i dag fordi jeg har min fortid. Jeg vet hvor trist og mørkt livet kan være. Jeg vet hvor tøft man må jobbe for å ta tilbake kontrollen. Jeg er stolt over jobben jeg har gjort MEN unner ingen å oppleve det samme. Jeg ønsker mer fokus på psyke ved fysisk sykdom. 

Crohnsglede <3 

jeg setter stor pris på delinger av innlegg. 🙂 det gjør at jeg når ut til fler. 

#psykiskhelse #syk #psyk #klarte #valg #døden #livet #ærlig #livetshardeskole #kamp #livsglede #håp #crohns #stolt #tøft #løgn #tabu #samarbeid