ja du leste riktig. 

Jeg har hatt et forhold til en mann i 8 år til september i år. 

Robert vet om det å aksepterer det. Han har egentlig blitt en viktig del for at vi skal fungere som par og som foreldre. Vet Robert har hatt mange fine samtaler med han uten at jeg har vært tilstede og. 

Dette er en mann jeg respekterer høyt. Han er utrolig snill å altid blid. Å jeg har aldri følt meg til bry for han. Vi kan prate om alt å han har en utrolig evne til å se mer en jeg sier. Han er morsom å slår ofte av en spøk. Han har blitt en så viktig del for oss at ungene kjenner han og. Han bryr seg om dem å spør om dem om noe har vært med dem.

Han tar imot meg å lar meg gråte, le og bare være meg. Han er et omsorgsmenneske jeg ser opp til å beundrer. Før jeg fant han har jeg prøvd forskjellige. Ja tilogmed en dame har jeg vært innom men det var ikke helt etter min smak. Jeg trenger en mann rett og slett. 

Jeg vet at mange har et slags forhold til en slik en. 

Sist jeg var der begynte vi først å prate. Han spurte meg om hvordan det gikk å vi pratet og lo. Jeg spør han om han kunne ta en titt på ryggen min for meg? 

Han ser på meg å jeg kler av meg… 

han bruker goooood tid, jeg kjenner  faktisk pulsen økte… Han ser på meg å sier: hmmmm, kanskje vi bare skal fjerne den føflekken? Så slipper vi å få noe overrasker siden? Den har jo forandret seg.

 Jeg nikket å kjente pulsen sank til det normale igjen… Vi pratet litt til å han skrev ut litt nye medisiner både til meg å ene ungen… På vei ut av døren smiler han å sier: god påske da. 

Ja jeg har et fantastisk forhold til min fastlege. Han er helt utrolig! I snart 8 år har han vært min redningsflåte i tøffe tider. Han har vært han jeg har grått mine tårer til å han som har gått igjennom  svangerskap, oppturer og nedturer med. Han har sett mine barn fra de har vært bittesmå å han betyr utrolig masse for familien vår. Han er den vi bruker til å fungere som mennesker når ting blir for tøft med sykdommen min. Å han har alltid tid, han har tillit til meg, jeg har tilitt til han. 

En fastlege som han fortjener sitt eget innlegg. Før gruet jeg meg til legetimer. Jeg følte meg liten, jeg følte jeg ikke ble trodd, jeg følte meg i veien. Aldri har jeg gruet meg til timer hos han. Å når jeg ringer møtes jeg av verdens fineste damer i telefon. Altid blide å imøtekommende. Timer finner de raskt å de er bestandig på hils. 

Så jo jeg har et dypt og inderlig forhold til min fastlege. Men ikke på et annet plan en som pasient og lege. Jeg skulle ønske andre leger hadde gått et kurs hos han. Ikke bare leger men sykepleiere og. Mange er fantastiske men noen bør virkelig lære seg medmenneskelighet, vilje og fornuft. For tro meg: ingen kronisk syk drar til legen mer en nødvendig. De HATER sykehus, legekontor og hvite frakker. Vi har en sekk større en julenissen sin  på juleaften full av dårlige opplevelser som gjør oss livredde. 

Vi velger å ligge å vri oss i vår egen svette å til vi besvimer fremfor å ringe  legevakt som i det de hører kroniker vrenger om stemmen til en brysk og lite hyggelig tone… 

Robert skjelte ut en legevaktslege en gang så til de grader. Jeg var så elendig. Så syk som bare det. Legevaktslegen sto i døråpningen å så bare på meg der jeg vrei meg i smerter, bleik å svett. Hva kan jeg gjøre for deg sa han mens han armene i kors. Sykepleieren sa at pulsen min var høy å blodtrykket høyt. Jeg hadde store smerter å var innleggelser klar. Han sa klart i fra at han hadde jobbet med de legene på gastro å at han viste hva de ville gjøre. Han var frekk og snakket høyt. Han nektet å legge meg inn… Robert klikket å sa sitt.. Tilslutt kom han med et innleggelsespapir men sa: du får komme deg inn selv. 

Stakkars hun sykepleieren sto der å sa: jeg er så lei for det, jeg hver ikke hva jeg skal gjøre for jeg får ikke gjort noe mer en å følge hans ordre. Håper du får hjelp på sykehuset. Robert sa høyt: syntes synd på deg som må jobbe under slike leger som har null medmenneskelighet. Han burde vært stuet bort i et kontor. Eller egentlig ikke det er han kakabel til. 

Når jeg ankom sykehuset tok det under 2 min så pøste de på med smertestillende. Legen ville ha navnet på legevaktslegen å var forbannet… 

Med ande ord: legevakt er virkelig ikke noe for en kroniker. Å med slike opplevelser får vi høy puls og går i kriseberedskap å klare til å forsvare oss så fort vi ser en hvit frakk. 

Så takk kjære deg min kjære lege. For at du respekterer meg, ser meg og bryr deg. Skulle ønske andre leger var som du… 

For oss er du umistelig. #familie #fuckcrohns #crohnsglede #fastlege #livet #syk