I dag har jeg vært tilbake på det stedet hvor jeg har hatt uendelig med timer liggende i en sykeseng. Å selv om jeg vet at jeg er der for noe helt annet enn meg og min helse, så kjenner jeg pulsen øker og tankene fyller hodet mitt. Jeg kjenner på en redsel for å møte på spesielt en person, samtidig som ønsket for å møte nettopp han også er ubeskrivelig sterk. Jeg har så lyst til å forklare han at måten han behandlet meg på var så langt over streken som jeg mener er mulig.
For som beskrevet mange ganger før, mener jeg at måten jeg som 17 åring ble møtt på og da spesielt i forhold til alle undersøkelsene vi må igjennom var på kanten til overgrep. For det legen ser på som rutine og som de så fint sier at de gjør hver dag, er virkelig ikke rutine for ei jente på 17 år som har hatt et privat forhold til sin kropp. Jeg hadde ALDRI hørt om koloskopi, endoskopi eller noen av de andre undersøkelsene jeg måtte igjennom.
Jeg pleier å si at første gangen jeg skulle igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det ukjente, de neste gangene jeg skulle gå igjennom undersøkelser gråt jeg og gruet for det kjente. Og hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man gå igjennom noe så jævelig at det for meg og mange med meg har skapt traumer og så vonde minner at jeg selv nå i voksen alder har NULL tjangs til å klare å gjennomgå disse undersøkelsene uten å bli lovet narkose? Selv det er nesten ikke nok for angsten og smerten er så vond.
Jeg har et ønske om en gang å få holde mine foredrag for leger som nettopp tar i mot disse unge menneskene for å fortelle dem at når de ba meg holde kjeft så skjedde det motsatte. For min kropp var i kamp modus, min kropp trodde den var i fare. Å hva skjer når vi tror det? Jo, vi kjemper med alt vi eier og har. Jeg gråt ikke fordi jeg ville være vanskelig, jeg gråt fordi det gjorde så innihelvete vondt og fordi jeg var livredd.
Husker jeg fikk ros av legen når jeg en dag ble liggende stille uten å si et pip. Jeg hadde sluttet å kjempe, min kropp og mitt hode var koblet fra hverandre og den legen som tidligere hadde bedt meg holde kjeft med et sinne og bryskhet uten like, sto nå mild over meg og roste meg. Saken er jo den at det var ikke mindre vondt, det var ikke mindre jævelig eller legen flinkere. Saken var bare den at jeg orket ikke kjempe i mot mer. Kreftene hadde tatt slutt.
Nettopp Pga disse hendelsene og milioner andre, må jeg trekke pusten noen ganger før jeg setter beina inn på dette sykehuset. Jeg prøver å lete etter noen øyne som trenger noen som ser de, jeg smiler til de jeg føler trenger et smil, samtidig som jeg jobber med å holde tårene tilbake. Jeg vet det fortsatt er mange som opplever mye vondt på sykehus noe jeg mener burde vært unødvendig i 2018. Nettopp derfor må vi våge å prate om det som ikke gikk helt ok. Det betyr ikke at jeg kun har dårlige minner, langt der i fra. Jeg har hatt leger jeg har lagt mitt liv i hendene til, jeg har hatt leger som har hørt meg, sett meg og hjulpet meg på måter jeg er uendelig takknemlig for.
Og i dag var det et av de gode minnene som reddet meg når det vonde trengte på. Og minnet kom av noe så enkelt som at ei dame snakket om ønske kost. Ønske kost er nettopp det det høres ut som. Jeg var veldig undervektig og hadde hatt tarmhvile så lang periode at matlysten var vanskelig å få på plass. Derfor fikk jeg ønske kost. Å vet dere hva jeg ville ha? Dag etter dag var det eneste jeg ønsket meg, rista loff med bayersk postei. Lukten av lett ristet loff med denne posteien var for meg himmelen. Og nettopp det minnet gir meg smil om munnen. Å det rare er jo at det er de små tingene som skaper disse gode minnene, de minnene jeg ønsker å holde fast på slik at jeg skal kunne klare å fortsette å følge barna mine til sykehuset. Og med 2 astma gutter blir det mye oppfølging.
Jeg kommer ikke til å slutte å prate om det vonde, men jeg kommer også til å nevne alt det fantastiske, å det er viktig tenker jeg. For at det finnes mye å lære for leger og sykepleiere er det ingen tvil om, og uten å få høre hvor de feiler får de ingen mulighet til å rette opp feilene sine heller. Men vel så viktig er det å fortelle om det de er gode på, omsorgen, samtalene, en hånd og holde i og noen å dele det vonde med. For de trenger å høre det de er gode på også. Jeg er utrolig takknemlig for all hjelp jeg har fått på tross av episoder jeg mener aldri burde funnet sted på et norsk sykehus.
At jeg vil fylles av minner når jeg går inn på sykehuset er uungåelig. Men, målet er å kunne takle de uten å ønske å rømme. Målet er også å få muligheten til å fortelle min historie til de som jobber som leger fordi da har jeg stått opp for den 17 år gammle Ida som ikke våget og stå opp for seg selv. Da kan jeg stå opp for alle de andre som har kommet etter meg som har opplevd ting som har vært vanskelig å takle.
Min historie har gjort meg til meg. Mine minner har gjort at jeg nettopp ønsker å bruke de til noe fint. For å bruke dette vonde til noe så godt som å hjelpe andre gjør at jeg kan leve igjen. Å jeg har bestemt meg for å ta tilbake mitt liv 100%
Crohnsglede – Ida <3
Om du ønsker å dele mine innlegg settes det stor pris på. 🙂
Følg gjerne min facebook side HER. Der finner du alt av blogginnlegg og annet jeg driver med for å kjempe for kronikernes fremtid.
#sykehus #leger #undersøkelser #IBD #crohn #innleggelse #minner #smerter #vondt #sykepleiere #minhistorie #mittliv #påtross #ønske #tilbake #oppgjør #godeminner #overgrep #privat #kropp #lmf #pasienthistorie #foredrag #foredragsholder #blogger #crohnsglede #koloskopi #endoskopi #traumer #gråt #smil
Kjempe bra at du står på for oss andre, som ikkje tør. Og ikkje minst for at dei neste generasjonane skal få det lettere og bli trudd å ikkje minst ivaretatt av Helsesektoren. Fortsett å gjør ein så bra jobb, så skal eg samle krefter til å nøste sammen, kven som kan hyre deg til Helse Fonna. For der MÅ man rope høyt.
olga: åååh, godeste du. <3
Vondt å høre om opplevelsene dine. Jeg har noen lignende opplevelser selv dessverre. De fleste koloskopi og endoskopiene jeg har tatt har vært helt grusomme. Jeg har følt det som overgrep og det har virkelig preget min hverdag i lang tid etterpå. Den ene gangen ble jeg dopet ned mot min vilje. Jeg forstår godt at det er lurt med beroligende i en sånn situasjon, men det kommer an på hvordan man gjør det. De lovet meg på forhånd at jeg skulle få slippe medisiner og at de skulle avbryte om jeg fikk panikk eller fikk for vondt til å fortsette. Det de endte med å gjøre istedenfor var å gi meg beroligende og smertestillende mens jeg høylytt protesterte. De måtte holde meg fast for å få satt det inn og etter det husker jeg ingenting. Når jeg våknet igjen prøvde jeg å rømme fordi jeg var så redd og sint. De hadde ingen forståelse for dette og brukte tvang for å holde meg på plass.
På grunn av denne situasjonen blir jeg alltid veldig redd under slike undersøkelser. Gangen etterpå ble jeg skjelt huden full av legen når jeg fikk angstanfall. Han mente at jeg måtte oppføre meg som et oppegående voksent menneske . Han mente at jeg var så vanskelig fordi jeg ikke ønsket å bli frisk. Han sendte ut sykepleieren for å kunne kjefte på meg alene og avsluttet med at jeg ikke kom til å huske noe av dette dagen etter. Der tok han feil for å si det sånn!
Det er grusomt at leger skal oppføre seg sånn. De har så mye makt og kan ødelegge så mange liv. Det er mye de kan gjøre, men det handler om hvordan de gjør det. Kommunikasjon og brukermedvirkning er ALT!!
<3 <3: Kjære vene, ord blir fattige. At vi er mange som har opplevd ting som ALDRI burde vært skjedd er det ingen tvil om. Legen har en enorm makt og det å true med: vil du ikke bli frisk er rett og slett hårreisende. Fått høre det selv også å det er rett og slett ikke ok å si under noen omstendigheter.
Håper fremtiden til kronikerne som kommer etter oss blir bedre. <3