Overskriften er det nok mange som kan kjenne seg igjen i til tider. Spesielt nå i juletiden hvor det er fulle kalendre med juleavslutninger, gave handling, julebord, vasking, pynting og julebakst. For vi vil jo alle strekke til, jeg vil strekke til. I dag vil jeg skrive litt om hvordan det er når sykdommen herjer og alt hoper seg opp. Når vi må si nei og avlyse selv de simpleste ting. Faktisk kan jeg godt huske sist jeg kjente på denne overveldede følelsen av dårlig samvittighet.
For jeg har ikke mer og hente en til det aller mest nødvendige i disse værste periodene. Og noen ganger er selv det også uoppnåelig. Dette var noe jeg overhodet ikke var forberedt på når jeg ble syk. For det er jo ikke noe folk snakker om. Vi får høre om diare, magesmerter og ensomhet men IKKE om hvordan vi må lære oss og takle det å ikke strekke til. Så hvordan takler man det egentlig? Selv etter 15 år har jeg ikke funnet oppskriften. Jeg kjenner på det og ikke strekke til så ofte, at følelsen av dårlig sanvittighet har blitt kronisk. Ja for den forsvinner egentlig aldri. Når jeg tror jeg har vunnet over den, dukker noe opp som slår den rett tilbake som en klo i magen.
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
For jeg er ingen god venn til tider. Jeg strekker overhode ikke godt nok til, noe som er utrolig vanskelig. Jeg går og tenker på alt jeg har lyst til og gjøre. Jeg kjenner på alt jeg mener jeg bør få til. Men så tar den ene dagen etter den andre meg, hvor alt jeg får til er og kjempe for og holde hodet over vannet. Jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har felt for venner i årenes løp. Både over de jeg har mistet, de jeg har og de jeg ikke klarer og være god nok for. Det og kjenne en ikke strekker til er utrolig vanskelig, fordi det går ikke på ønske eller vilje, men på energien til og gjennomføre. For det er ikke til og legge under en stol, alt jeg gjør stjeler energien fra noe annet. Og om jeg gjør for mye når jeg allerede er sliten, vil jeg straffes med lang tid i kjelleren før jeg klarer og klatre meg opp igjen.
Jeg har dårlig samvittighet fordi huset ikke er rent nok bestandig, at vaskerommet burde vært ryddet og vasket, at badet burde vært skrubbet og juleduker lagt på. Jeg skulle gjerne begynt med julegavehandling og fått baket 7 slag julekaker. Dette er jo kanskje ubetydlige ting dette med vask og jul, men for meg blir det summen av alt man kjenner på. Også er det alle selskapene vi blir bedt i hvor jeg må si nei. Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi jeg ikke kan. Det er utrolig lett for folk og si at du klarer vel en halv time, alt er bedre en ingenting? For meg blir det og legge enda mer til en allerede tung bør. For den halvtimen velter lasset for meg på en dårlig dag.
Licensed from: Iko / yayimages.com
Jeg har familie jeg gjerne skulle hatt besøkt mer, tantebarn jeg så gjerne skulle vært mer tilstede for og jeg skulle så ønske jeg kunne bidratt mer for alle rundt meg. Men jeg kan ikke, jeg MÅ prioritere det jeg har aller nærmest fordi jeg er syk. Jeg har en kropp som tapper meg raskere en jeg ønsker. Jeg blir ikke bare sliten om jeg gjør litt for mye, jeg blir totalt tom. Jeg mister kontroll om jeg presser meg for langt og det kan jeg ikke tillate meg selv.
Noen tror kanskje vi er egoistiske og at vi ikke strekker oss langt nok for og delta i det som andre mener burde være en glede og fornøyelse. Men for en syk kropp er ALLE sprell en påkjenning i en dårlig periode, en påkjenning som ikke bare er der og da, men i lang tid etterpå. Jeg er først og fremst mamma, jeg har bestemt meg for at vårt liv innenfor kjærnefamilien er aller viktigst for meg. Det betyr at jeg gjør alt som står i min makt for at vi skal ha et normalt familieliv selv når jeg kjemper mot sykdom.
Hvor mange ganger jeg har kjent på håpløsheten og sinnet ovenfor og ikke føle meg bra nok, har jeg ikke tall på. Og det er utrolig vanskelig for de rundt oss syke og forstå at når vi sier NEI, så er det faktisk nei. At samvittigheten vår gnager oss nesten i stykker, hver gang vi blir påmint på at vi ikke er gode nok. At vi ikke gjør en god nok jobb fordi vi må prioritere og hodet over vann, fremfor ting friske ser på som gøy og energigivende.
Denne kroniske samvittigheten klarer jeg aldri og bli venn med. Jeg vil at dere som kjenner noen som må si nei til ting, ting dere kanskje ikke forstår, skal vite at det og si nei er siste alternativ. Det er ikke lett og ringe og si vi ikke kommer, det er ikke lett og si vi ikke kan, det er grusomt og ikke ha ork til og invitere. Og når ordet har forlatt vår munn, fylles kroppene våre med denne dårlige samvittigheten som setter seg som en klo. Den som får oss til og gråte tårene dere aldri ser, og som gir oss følelsen av utilstrekkelighet og ikke være god nok.
Livene til en kroniker er fylt av valg. Dessverre er det noen av valgene vi tar som er upopulære og vansklige for andre og forstå. For vi gjør det ikke med lett hjerte, vi gjør det fordi vi ikke har noe annet valg. Valg som gjør at vi mister folk rundt oss, fordi de ikke føler vi gir like mye som vi får. Vi gjør så godt vi kan, glem aldri at vårt nei gies med stor sorg og store følger. Så døm oss ikke som late, sett ikke tvil til at valgene er tatt av riktig grunn.
Heldigvis er det mye ja også, og alt vi får til skal jo ikke glemmes. men det er de gangene vi må si nei vi husker både vi som gir det og de som får det. Dette er ikke ment som et klage innlegg men mer som et innlegg som tar for seg hvordan det er når alt stomer rundt oss og vi ikke strekker til.
Crohnsglede<3
Følg min Facebook side HER. Følg mine blogg innlegg enklest på denne siden for der legges alle ut fortløpende. Jeg skriver om oppturer og nedturer som livet som kronisk syk. Jeg skriver om tankene rundt tema andre kanskje ikke snakker så mye om og om håpet om fremtiden på tross av utfordringer. For selv på dårlige dager finnes det lysglimt om vi ser etter dem. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger settes stor pris på. <3
#samvittighet #kroniker #tanker #tårer #Crohn #crohnsglede #fuckcrohn #ibd #helse #epilepsi #revmatiker #smerter #valg #nei #upopulært #jul #venner #familie #barn #miste #strekketil #branok #nødvendig #prioritere #påtross #mittliv #minhistorie #våge #snakkeom #setteordpå #klo #egoistisk #ensomhet #håpløshet #syk #kropp #besøk #ønske #vilje #håp #langtnok #delta #prioritere #mamma #sykmamma #gnager #kroniske #vondt #gråte #utilstrekkelighet #forstå #hjerte #mister #følger #dømme #late #tvil #grunn #blogger #foredragsholder #opptur #nedtur #livet #tema #fremtiden #utfordringer #førjulstid #lysglimt #dyslektiker
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver! Det er så vondt å ha det slik og man må bare leve med det.. Håper det blir bedre for deg 🙂
Victoria: <3
Du beskriver det godt! Jeg har vært kronisk syk siden jeg var 10 år, er nå i midten av 30-årene. Jeg er langt ifra like dårlig som deg, klarer å jobbe 80%, og i noen perioder kan jeg faktisk også ha et liv ved siden av jobben.
Men: det å hele tiden være såpass redusert, har ført til at jeg praktisk talt ikke lenger har noe sosialt liv. Å leve i over 20 år med det du beskriver over: brutte forventninger, avlyste avtaler, ikke ork til å invitere noen selv, den evig dårlig samvittigheten (samt mangelen på forståelse, hentydningene til at jeg ikke kan være SÅÅ dårlig, og “blir du ikke lei av å bare sitte hjemme?”) førte til slutt til at jeg trakk meg bort fra venner.
Jeg orket rett og slett ikke mer forventninger, skuffelser og dårlig samvittighet. Det er absolutt trist å ikke ha noen å snakke med, utenom jobben, men (dessverre) er det også en lettelse å få fred- kunne hvile så mye man trenger, slippe å forklare og unnskylde seg…
Et fattigere og tristere liv, men sånn er det nok for mange kronikere.