KJÆRE LESERE DENNE ER TIL DERE. <3 TAKK!

Hvor skal jeg begynne? Jeg har egentlig ikke ord for de følesene jeg sitter med om dagen. Jeg har fått meldinger og mailer fra hele Norge, med ord som treffer meg, mer en jeg klarer å beskrive. Jeg har hele tiden sagt at jeg ønsker og være den jeg selv savnet når jeg var 17 år, nydiagnosert og livredd. Jeg vil vise at noen kjemper for dem, at noen ser dem som verdifulle og ikke minst, at noen gir dem et håp om verdig liv på tross av sykdom/skade. Jeg vil være den "noen". Jeg ønsker ikke at disse 15 årene hvor jeg har opplevd så utrolig mye vondt, skal være forgjeves.



 

Jeg ønsker og bruke mine erfaringer til og sette fokus på en menneskegruppe som er tilsidesatt og sviktet av samfunnet. For jeg har virkelig kjent på kroppen hvordan det er og bli sviktet. Jeg ble sviktet av det samfunnet som burde ha støttet meg igjennom en vanskelig tid. Jeg var 17 år når jeg ble syk. Selv på sykehuset kjempet jeg hardt for å gjennomføre skolen. Jeg kjempet fordi skolen var det eneste jeg hadde igjen av den Ida jeg kjente til.  Men skolen kjempet ikke for meg, uforutsigbarhet var det ikke plass til. Selv med gyldig fravær var det ikke håp. Nok et nederlag av uendelig mange måtte  jeg takle.

For når en blir syk så er det jo ikke bare selve sykdommen du skal bli venn med, det er så uendelig mye mer en det. Det værste er at du får INGEN hjelp til det! Jeg er klar for og rope ut, om at nå må det forandringer til. Følg med fremover for jeg kommer til og skrive flere innlegg som går direkte på hva som svikter og hvordan ting bør være.  Samme dag som dagbladet kontaktet meg om å dele innlegg, fikk jeg også en forespørsel om og delta i et tv program. Jeg har gått mange runder med meg selv og har takket ja.  Årsaken er at jeg har sagt fra dag 1, at jeg kommer til og ta opp tema som både er skamfulle og tabubelagte. Og det er virkelig det jeg skal prate om på tv. Gleder meg til og gi informasjon når den tid kommer. 

Woman coming out of a television screen
Licensed from: phovoir / yayimages.com


Jeg kommer til og skrive på bloggen, holde foredrag og rope ut om det jeg mener bør ropes ut om.  Nå skal jeg snart få vise dere at jeg våger og prate om disse vansklige tingene også på TV. Jeg hadde ALDRI i min villeste fantasi trodd at jeg skulle være i Norges største aviser, i ukeblader og om ikke lenge også på tv. Alt jeg har gjort er å kjempe for de som fortjener og bli kjempet for og fortalt min historie.

Jeg startet og blogge fordi jeg har et stort ønske om at minst mulig mennesker, skal miste sin plass i samfunnet slik jeg gjorde for 15 år siden. Jeg syntes det er forferdelig og høre om unge mennesker som ikke bare har blitt alvorlig syke, men i tillegg slutter alle og kjempe for en. Du er overlatt til deg selv. Du får hjelp til det medisinske men det stopper der. Jeg mener samfunnet er med på og skape psykiske problemer hos kronikere og ikke minst, med på at de ender uten jobb/skole. For det er ikke plass til uforutsigbarhet i dagens samfunn. Verken i skole eller jobb. 

Alpine path of footsteps in the snow
Licensed from: YesPhotographers / yayimages.com


Nå er det på tide og snu om på dette. Det er på tide og se oss kronikere som en ressurs. Vi fortjener og bli kjempet for! Når en blir syk er det ikke bare sykdommen som er vondt og vanskelig. Det vanskeligste er nok at den vi trodde vi var, ikke lenger eksisterer. Vi må bli kjent med oss selv igjen på en måte. Og det er en utrolig tøff kamp. Men hvordan kan vi klare og kjempe for og finne noe verdighet og håp i fremtiden, når hele samfunnet har vent oss ryggen og gitt opp? Jeg mistet min plass i samfunnet for 15 år siden, når jeg ble syk. I 15 år har jeg fomlet i mørket med et eneste ønske. Et ønske om og kunne bidra til samfunnet og finne min plass der igjen.

Nå har jeg funnet den plassen. Jeg har lest igjenom uendelige mailer og meldinger de siste ukene. Mailer som gjør meg 100% sikker på at jeg har valgt riktig. For det finnes så mange som ønsker og bli kjempet for. Takk for alle fine ord dere skriver til meg. Jeg er tom for ord som kan beskrive hvordan jeg har det egenlig men takknemlig og beveget er nok det som beskriver det mest. Jeg har helet iden sagt at det umulige er mulig, om du tror på det umulige. Beviset har dere her. Det nytter og rope. <3

Takk for at dere har troen på meg, dytter meg oppover og heier på meg. Dere betyr så mye for meg. <3Jeg gleder meg så til og dele alt av prosjekter jeg har fremover med dere. Jeg deler min historie fordi jeg mener det er viktig at den blir fortalt.




Vi kan ikke forandre fortiden, men fremtiden kan vi gjøre noe med. 

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Der ligger alle mine tidligere innlegg og selvfølgelig blir de nye blogginnleggene delt der. Så om du ønsker og følge meg i oppturer og nedturer så lik siden. Inviter gjerne vennene deres til og like siden også. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt stor pris på. <3

#takknemelig #dagbladet #ufør #kroniker 3syk #crohn #epilepsi #revmatiker #media #aviser #nettaviser #ukeblad #fighter 3crohnfighter #påtross #fremtid #fortid #helse #ibd #stolt #rørt #prosjekt #minhistorie #mittliv #samfunn #minplass #beveget #forandre #fortjener #kjempetfor #mørket #vanskelig #ressurs #bidra #blogger #foredragsholder #tv #livredd #psyk #nederlag #uforutsigbarhet #

14 kommentarer

Henriette

04.11.2016 kl.22:19

Jeg leste innlegget ditt på dagbladet og følte meg sånn igjen i alt du skriver. Det var akkurat som jeg skulle sakt det selv etter. Takk for du sette riktige ord på tilværelsen!! Det er noe av det vanskeligste med å våre kronisk syk, at det ikkje er lett for andre å forstå. "Du ser jo frisk ut"

Du skulle bare sett med inni og sett om du sa du samme.

Det som traff meg mest var slik du beskrev det å ta vare på de små øyeblikkene. Dette er faktisk en tatovering jeg har tatt som det står: magia del momento. Øyeblikkets magi ♡

Takk for du deler og blogger. Jeg er nå en fast leser av dine flotte ord ♡

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:42

Henriette: Takk for nydelige ord. det varmer mer en jeg kan beskrive med ord. Takk. <3

Helene

04.11.2016 kl.22:33

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Jeg begynte å få skikkelige symptomer for et år siden - som 17 åring. I vår, da jeg hadde _TRE_ måneder igjen av 2. året mitt på vgs, sa det stopp. Jeg kom meg ikke opp av senga på 3 måneder, og alt så plutselig veldig mørkt ut. Jeg fikk den tunge beskjeden om at jeg måtte gå 2. klassen om igjen, og nederlagene ble mange. Den eneste som faktisk skjønte meg, var mamma, som har levd med sykdommen (og stomi) i 20 år. Jeg sliter så grusomt med å finne ut av denne sykdommen, og jeg er livredd for å ikke komme meg gjennom videregående.

Tusen takk for at du stiller opp for oss - oss som ikke har en stemme i samfunnet, vi som er "tabulagte". Stå på, du er rå! Ser virkelig opp til deg.

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:42

Helene: åååh, tårene mine triller når jeg leser dette. Husker så godt hvor vanskelig det var. Jeg håper du får den hjelpen du fortjener. Du er flink nok og verdig nok. <3

kim

04.11.2016 kl.22:34

Kjære Ida 😀 du er bare utrolig herlig og til å spise opp 👏👏👏👏

Jeg vil fortsatt ha den autografen i boka di når den en dag kommer ut <3

Sky its the limit og du har en fantastisk fremtid i møte foran deg.

Ei så jordnær og dyktig kvinne som du har bevist at du er til gangs fortjener kun det beste av det beste 😉

jeg gleder meg til å se deg stråle på tv og skinne inni de 1000 hjem. Bare å nyte all den gode oppmerksomheten som du kommer til å få fremover nå og i fremtiden. Jeg er mektig imponert over deg, men ikke overrasket fordi jeg veit hva som bor i deg😄😄

Stor crhonglede klem til deg <3

Jeg heier på deg!!!

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:40

kim: Kjære deg. Takk for alle fine ord. Jeg hører hva du sier og du inspirerer meg til og fortsette og våge litt til. Takk for at du har troen på meg. <3

Forståelse.

05.11.2016 kl.01:04

Jeg kjenner meg igjen selv om jeg ikke har samme sykdom.. men har mye smerter som vil gjøre at jeg kanskje ikke vil greie yrket jeg holder på med og brenner for, Helsefagarbeider!❤️ Jeg er "ny" innen dette fikk beskjeden for under et år siden om at jeg har en diagnose som heter EDS av typen hypermobile ledd( ehler danlos syndrom). Dette er hypermobile ledd, bindevevsproblener og mye smerte. Jeg håper jeg kan jobbe og fullføre læretiden og mer en det.. elsker å lese bloggen din, du er et forbilde!!😍

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:39

Forståelse.: åååh, fineste du. Takk for nydelige og gode ord. Jeg krysser alt jeg har for deg og din fremtid. stor klem til deg. <3

Aimi

05.11.2016 kl.09:24

Hei Ida. Der du var for 15 år siden er jeg i dag med mitt barn. Tusentakk for at du stiller om for alle med MB. Min sønn fylte 14 år en uke før han ble diagnostisert med MB i januar i fjor. Jeg føler meg som mor helt alene med min sønn, ingen støtte rundt meg. Vi blir fylt godt opp av sykehuset men der stopper hjelpen.

Stå på du er kjempeflink. Takk for alt du deler 😊

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:38

Aimi: Kjære deg. det er så mye jeg vil si deg, så mye jeg vil dere skal forstå. Får helt vondt i hjertet mitt. Vær så snill og ta kontakt med meg om dere lurer på noe. Jeg er her! Føler så med dere. Crohnsglede@blogg.no eller på facebook. En god klem din vei

Heia Mamma

05.11.2016 kl.14:36

Heier på deg! <3

BiPolar

05.11.2016 kl.19:50

Hei Ida!

Fantastisk bra skrevet. Du har så rett! :)

Jeg har selv vært ufør de siste 20 åra og kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det verste har vært å føle på "skammen" av å være ufør og ,som du sier, manglende kunnskap blant folk.

Tusen takk for at du vil dele det med oss! Stå på :)

crohnsglede

05.11.2016 kl.22:36

BiPolar: Takk for koselig kommentar. <3

Linn

05.11.2016 kl.23:49

Herregud, måten du skriver på slår meg rett i trynet. Jeg leste kronikken i Dagbladet, og måtte ha noen dager for å summe meg til å skrive en liten kommentar. For 15 år siden ble jeg også kastet ut av samfunnet, ut av livet mitt. Det livet jeg var kjent med. Jeg var 14, men herregud som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det er akkurat slik det føles å være kronisk syk.

Jeg fikk en håndball i ansiktet (som målvakt, jeg sto med andre ord i veien for en hard ball), og har levd med kronisk hodepine siden den dagen, opp og ned i styrke, og en mer og mer sliten kropp som følge av det. For man lever jo ikke bare med selve smertene, som er nok i seg selv, man lever jo også med konsekvensen av de.

Jeg har prøvd i 15 år nå. Prøvde ungdomsskolen, der foreldrene min måtte kjempe for hver hjemme-time, og selv når noe ble innvilget, så møtte folk bare ikke opp. Fikk godkjent ved å ta prøver og få karakterene jeg hadde fra tidligere. Forsøkte så 3 ganger å fullføre videregående, og måtte bare gi opp. Fordi det er som du sier, liten plass for uforutsigbarhet og mennesker med kroniske smerter. Og man må tilslutt prioritere egen helse. De vet ikke hvordan de skal håndtere det, og herregud som jeg skulle ønske det ble lært på lærerstudiet. Jeg var en god elev, smart, skulle tror de ihvertfall ville hjelpe de som vil ha hjelp, men det er fortsatt ingen god kompetanse på slikt. Alle fortjener å få fullføre skolen, særlig når de prøver og prøver. Jobbforsøk var litt enklere, men også der er det vanskelig i lengden. Mitt siste forsøk var kokkeskole og lærlingstid, men tre år med for mye smerter og for lite søvn, så gikk jeg på veggen og hadde ikke krefter igjen. Mistet på nytt det nye meg-et jeg hadde lært å kjenne. Nå er det 5 år siden, og jeg har endelig begynt å innse at jeg nok bør konsentrere meg om å leve ett nytt liv, ikke leve i håpet på det gamle. Fortsatt er det lite hjelp å faktisk få. Alt må finnes på egenhånd, og man skal, som det sies, være ganske så frisk for å være syk.

Jeg skulle ønske du ikke måtte leve med smerter og alt annet som følger med din diagnose, men takk for at du med kronikken din og denne bloggen får meg til å føle meg litt mindre alene. Jeg gleder meg til å se deg snakke om dette på TV, og jeg håper du fortsetter å bruke denne bloggen til å spre kunnskap og åpenhet slik du allerede gjør. Tusen takk, og mange klemmer til deg.

PS! Vil bare si, ref til posten om de drittene på bussen... Noe av det beste en mamma kan gjøre er å vise alle sider av samfunnet. Man vokser på det vanskelige, ikke når man flyter gjennom livet. Tror nok dine barn blir fine, empatiske og forståelsesfulle tenåringer og voksne med tiden på grunn av, ikke på tross av, at de har deg.

(Og, jeg beklager at dette ble veldig langt.)

Skriv en ny kommentar

crohnsglede

crohnsglede

31, Larvik

Samboer , 3 barn og kronisk syk med sykdommen morbus Crohns og Epilepsi. Jeg er også en stolt dyslektiker. Jeg trosser den å skriver blogg. Men som dyslektiker vil dere finne skrivefeil. Før du kommenterer skrivefeil les: dyslektiker og hakkekylling. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede. Les, bli informert, opplyst og engasjert. Følg siden min crohnsglede på Facebook, Twitter og instagram. Sponsing eller annen forespørsel: crohnsglede@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits