Når jeg satt meg ned for og skrive innlegget som nå spres i stor fart over hele Norge, var det etter en hendelse på bussen. Jeg ble sittende og overhøre to som pratet om uføre. Samtalen såret meg, samtidig som jeg vet mange tenker slik. Jeg satt meg ned og skrev innlegget som ble lest av over 20.000 i går og delt over 2700 ganger. Jeg skrev fordi jeg ønsker og si i fra, om at det som mange tror ikke stemmer i de fleste tilfeller.

På en måte så kan jeg forstå at noen tviler på at vi uføre faktisk er syke. For få av oss med sykdom/skade forteller hvordan vi virkelig har det. Og hvordan kan et menneske som aldri har opplevd smerter eller sykdom bortsett fra fyllesyke og influensa forstå? Jeg mener det er på tide at noen våger og fortelle sannheten. Om virkeligheten blir mer offentlig vil kanskje noen fler forstå? Jeg har blitt delt på Nettavisen med bloggen flere ganger, men dette er faktisk første gangen de har delt et innlegg som har med det jeg faktisk skriver om. Og jeg må si den responsen innlegget har fått, bør få nettavisen og andre aviser til og få øynene opp for dette. 

Jeg har bestemt meg for og våge, jeg har bestemt meg for og stå frem med min historie fordi jeg vet mange er i samme båt som meg. Jeg skriver en blogg som omhandler et liv som overhode ikke er perfekt, om du ser på hvor jeg er på denne rangstigen som ofte blir brukt i samfunnet. Som kronisk syk og ufør har jeg vel det man kan kalle oddsene i mot meg. Jeg liker og bevise at man kan ta feil,  det umulige er mulig om man våger og tro på det umulige. Når jeg begynte og blogge hadde jeg et eneste ønske: Jeg ønsket og være den jeg selv savnet som 17 åring og ny diagnosert. Jeg vil kjempe for et samfunn som aksepterer og tilrettelegger langt mer en det gjøres nå. 

Rundt om i Norges land sitter det uføre og syke som sørger over jobben de ikke får beholde, eller har mistet fordi noe uforskyldt har rammet dem. Mange kunne kanskje bidratt på en god dag tenker mange? Eller i hverfall en god periode? Men samfunnet har ikke plass til uforutsigbarhet. Tilrettelegging på arbeidsplasser og skole er alt for dårlig jevnt over. Jeg har en drøm om og røre litt i denne grøten, jeg ønsker og få en debatt nettopp rundt dette. 

Livet mitt er ingen ferie. Men på lik linje som mange uføre og syke, så ønsker jeg og gjøre det beste ut av det livet jeg har fått. På en god dag så skal jeg ikke skamme meg for og gå ute, jeg skal ikke være redd for baksnakking eller stygge kommentarer. Jeg kjemper for at syke skal våge og leve på tross av sykdom. Jeg hadde flere år hvor jeg ikke turte og gå på kino, kafe eller ut på en fest en god dag. For redselen for disse som dømmer uten og ha forståelse for at det man ser kun er en liten bit av sannheten var så stor. Men så bestemte jeg meg for at jeg har kun dette ene livet. Jeg ønsker og sitte som en 80 år gammel dame (forhåpentligvis) og smile over alt jeg fikk til på tross av utfordringene mine. Jeg kan gjøre alt med tilrettelegging, planlegging og en stor porsjon vilje, klart jeg går på en smell i ny og ne, men heller det en og angre på at jeg aldri våget å prøve.

Jeg ønsker og gi håp og støtte til syke, jeg ønsker og sette fokus på hvordan et liv som syk kan være godt på tross av sykdom. Og ikke minst, bruke mine egne erfaringer til og hjelpe andre. Få fokus på det som ikke fungerer, men ikke minst få samfunnet til å akseptere og tilrettelegge mer for oss. Jeg har aldri sett på meg selv som en ufør, jeg skulle jo bidra til samfunnet. Men så valgte noen sykdommer meg, og jeg fikk livet snudd opp ned. Jeg har bestemt meg for at jeg kan bidra på mitt vis, nettopp med og fortelle min historie, rive bort tauer og sette fokus på det som er mitt og mange 100.000 andre sine liv. 

På disse 6 månedene som blogger, har jeg opplevd utrolig mye gøy! Og jeg er klar for mer. Håper på mange flere foredrag, oppdrag og debatter. Jeg er klar for og kjempe den kampen jeg brenner for. Kampen om likeverd og åpenhet. Takk til alle som har delt innlegg, skrevet kommentarer og mailer. Jeg er helt overveldet. Nå håper jeg flere tør ta kontakt slik at min åpenhet kan ha en betyding. 

Takk for all støtte jeg har fått. <3

Crohnsglede<3

​Følg min Facebook side HER. Her deler jeg mine oppturer og nedturer, samtidig som jeg jobber for og kunne gjøre en forskjell for andre syke. Jeg holder foredrag om livet mitt som kronisk syk og om og kunne se livet som godt på tross av mye motgang. Jeg tilrettelegger foredrag etter publikum. Ta kontakt om du kunne tenke deg og booke meg til et event. Jeg er en dyslektiker så skrivefeil vil forekomme. 

Delinger blir satt pris på. <3

#kroniker #nettavisen #rekord #delinger #takknemlig #mittliv #minhistorie #påtross #crohnsglede #IBD #epilepsi #ufør #arbeid #uforutsigbarhet #fighter #umulig #mulig #drøm #kjempe #helse #samfunn #debatt #media #våge #kronisksyk #crohn #revmatiker #foredrag #foredragsholder #blogglisten #blogger #stolt #facebook #kamp #tabuer #skam #likeverd #åpenhet #fokus #jegkan #våge #tilrettelegging #skole #Jobb #utfordringer #ydmyk #mitt