“Bli liggende Ida, det går bra, pust rolig.”
Stemmen har jeg hørt før. Er det mamma? Jeg prøver og få ut en lyd, men jeg klarer ikke. Prøver og bevege kroppen, men den lystrer ikke. Så blir det mørkt igjen. Jeg prøver og åpne øynene men klarer ikke, kjenner en hånd som stryker meg over kinnet, hører bekymrede stemmer. Stemmer fra mennesker jeg vet hvem er, men ikke klarer og huske navnet på. Kinnet mitt ligger på noe varmt, men kroppen min er iskald.
Licensed from: FrameAngel / yayimages.com
Så hører jeg sirener, en stemme sier: Slapp av nå er ambulansen her. “Nå må du våkne Ida, Herlighet denne drømmen er alt for virkelig” tenker jeg i det jeg igjen hører disse stemmene, stemmer jeg vet er gode, men ikke klarer og plasere. Er det pappa? Hjelp meg og våkne! Hva skjer med meg? Hvorfor våkner jeg ikke? Jeg bruker alle krefter jeg kan for og åpne øynene. Hvor er jeg! øynene er tørre og tåkete. Jeg blunker og prøver og se rundt meg.
Prøver og snu hodet, men jeg klarer ikke, smerten iler til. Så ser jeg mamma i tåken. Hennes bekymrede og tårevåte øyne møter mine. Jeg har lyst til og si noe men stemmen sitter fast. Herregud hva skjer med meg! Nå må jeg våkne, jeg må si at det går bra! Eller gjør det det? Jeg forsvinner bort igjen, kanskje sovnet jeg? Jeg vet ikke. Jeg hører en stemme som prater til meg. Hvem er det? smerten i kroppen iler. det smaker blod i munnen min, uten at jeg kan forstå hvorfor.
Alle tankene jeg begynner på blir som en grøt, jeg har ikke kontroll på kroppen min. Den lystrer meg ikke og hodet mitt vil ikke følge mine tanker. Nå begynte redselen og sette seg for alvor. Dette må være en drøm, et mareritt! Hvorfor blir jeg ikke vekt? Slik som den gangen jeg drømte om at jeg falt ned fra et stup. Rett før jeg traff bakken så våknet jeg jo.
Licensed from: animagistr / yayimages.com
Tårene mine begynte og renne og noe godt førte det med seg, for det som før hadde vært uklart var nå klart. Jeg kunne se rundt meg. Jeg prøvde og si noe men det ble bare rare lyder. Ved siden av meg sitter en mann. En mann som skriver. Det tar litt tid før jeg forstår at jeg er i en ambulanse. Herregud hva er det som har skjedd?? Mannen som sitter vedsiden av meg ser på meg Jeg ser han former leppene sine til ord men alt jeg hører er summing. Jeg lukker øynene. Kanskje det hjelper? Om jeg sovner igjen? Vil jeg våkne fra drømmen da?
Jeg registrerer at bilen jeg er i, har stanset. Det suser i ørene og jeg glir igjen inn i det mørke og tomme. Jeg ser plutselig inn i to brune øyne. En ung mann med hvit frakk. Jeg prøver og hyle, jeg prøver og bevege meg. Kroppen lystrer ikke. Skal jeg gi opp? Jeg blunker og tårene treffer puten. Legen legger meg over på siden. Jeg blir kledd av halveis og registrerer så vidt at noe føres opp i rumpen. De brune øynene blir stående og se på meg, jeg ser han beveger leppene men jeg forstår ikke hva han sier. Han ser på klokken sin og tar hånden min. Alt rundt meg er hvitt…
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com
Så skjer det. Lydene begynner og bli tydlige jeg kan røre fingrene mine..
Jeg brå reiser meg fra sengen, river av meg ledninger og kjenner adrenalinet bruse i kroppen. Legen tar et bestemt tak i armen min og ei dame som ser ut som en sykepleier tar tak i den andre. Jeg hyler, og denne gangen får stemmen min makt… Jeg kjemper, kjemper fordi jeg er forvirret og livredd. Jeg blir lagt ned i sengen og disse brune øynene møter mine.. Slapp av Ida, jeg er lege. Jeg skal hjelpe deg!
Hva skjer? Jeg halvveis hyler mellom hikstene. Legen ser på meg og sier: Du har hatt en annfall. Og denne gangen et alvorlig et. Annfall? Ordene hans for meg til og forstå at jeg har ikke drømt. Alt jeg har opplevd har vært virklighet. Dette er virkelig. Jeg har hatt et epileptisk anfall igjen… Når jeg klarer og slappe av forstår jeg at jeg har skadet meg. Sakte vinner jeg tilbake kontrollen over kroppen min. En fortann er knekt helt av, den andre en stor bit av, smerten i munn er stor, og halve ansiktet og kroppen er forslått og oppskrubbet.
Jeg har epilepsi. Jeg skulle bare sope betong gulvet i garasjen til foreldrene mine, en høstdag hvor en brå lyd mest sannsynlig utløste et anfall. På mirakuløst vis snudde jeg kroppen litt i det jeg falt. Mine foreldre og søster ble vitne til et skremmende og stygt anfall. Mamma og pappa sier at de var sikre på at jeg skulle dø. Jeg skriver ikke så mye om epilepsien min. Det er fordi jeg sliter med disse minnene, Minner fra tiden før jeg ble riktig medisinert. Dette var bare et av mange annfall. For meg så kan jeg beskrive et slikt annfall som en drøm. For når jeg våkner tar det tid før hodet og kroppen spiller på lag igjen. Det føles ut som om du er i en drøm men du ikke klarer og våkne. Et slags mareritt.
Licensed from: Sohel_Parvez_Haque / yayimages.com
Jeg har vært fri for anfall i snart 8 år. Takket være riktig medisinering slipper jeg og være redd for neste annfall. Jeg vet ikke om det vil vare evig denne gode perioden, eller om jeg vil få annfall igjen. Det jeg vet er at jeg har epilepsi og er glad for at jeg har det så godt som jeg har det nå. For jeg takler crohn mye bedre en epilepsien, fordi Crohn har jeg kontrollen på. Jeg blir ikke borte eller kan skade meg på samme måte. Jeg har ikke skrevet så mye om dette, fordi det er vonde minner for meg og familien. Men jeg vil at dere skal forstå meg, bli kjent med meg og jeg ønsker og gi dere innblikk i hele min historie.
For jeg har ikke bare Crohn og Revmatisme, jeg er også en epileptiker. 3 diagnoser som former meg til den jeg er. Min historie, mitt liv og min kamp.
Crohnsglede <3
Følg min Facebook side HER. Der legges alle mine blogginnlegg ut. Om du har lyst til og lese mer om mine oppturer og nedturer som kronisk syk, mamma, kjæreste, venn og ikke minst min vei mot og trosse samfunnets stigmatisering, så lik siden min. 🙂 Jeg holder foredrag, skriver blogg og gir av meg selv fordi jeg ønsker og gi et håp om et godt liv på tross av vonde erfaringer og tøffe påkjenninger. Jeg tror det umulige er mulig om man tror på det umulige. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Hva vet du om epilepsi? Del gjerne innlegget mitt så andre kan lese og lære<3
#epilepsi #crohn #kroniker #revmatiker #blogger #blogg #foredragsholder #foredrag #crohnsglede #crohnsfighter #påtross #livsglede #hverdagsglede #fighter #drømmer #lege #sykehus Annfall #redsel #smerte #skadet #ambulanse #mareritt #minhistorie #mittliv #minkamp #ærlig #utenfilter #tanker #vondt #bortmedtabu #skam #medisiner #stesolid
Jeg har også både chrons og epilepsi, i tillegg til to andre diagnoser i en alder av 18 år. Det er utrolig godt å lese om dine erfaringer gjennom livet med sykdom, og det er fint å vite at man ikke er alene om det. Du skriver veldig fint, tusen takk!
Helene: kjære deg. Takk for fine ord. Du er den første jeg har hørt om som har epilepsi og crohn slik som meg. Kanskje er det flere? Ønsker deg en god søndag.
Huff, Ida. Alt du skal slite med, kjære. Men det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere.
Veldig bra skrevet<3
Freshsister: det som er rart er at det nå er som og skrive om noen andre. Jeg vet jeg jo har opplevd dette her men allikevel er det nesten som jeg skulle fortelt om et annet liv. For jeg forstår ikke hvordan jeg overlevde på det værste. Men dette har gjort meg til den jeg er i dag. Min ungdomstid ble totalt ødelagt av sykdom. Men jeg har lært utrolig mye av disse opplevelsene. Jeg nekter og se pålegg selv som svak eller tilside satt i samfunnet selv om jeg har mine diagnoser. For diagnosene ER bare en liten bit av meg. Og tross alt hadde jeg aldri brydd meg så mye om andre mennesker om jeg ikke selv hadde gått igjennom dette her. <3
Ja, helt klart, dette har formet deg og fortsetter å forme deg litt.
Jeg tenker at du har snudd det til det positive.
Har selv den innstillingen at jeg ikke vil la sykdommen definere meg. For det hadde vært lett å gi opp og se seg selv som offer. Stor respekt og klemmer<3