I går var jeg hos legen, igjen… Nesten så jeg gruer for og ringe ditt, for en er der så ofte. Men slik er det å være kroniker. Årsaken til jeg skulle ditt var for og få henvisning til fysio. Kroppen er totalt ødelagt av leddsmerter. Søvn er dårlig, tolmodigheten dårlig og jeg er kjempe sliten. Jeg går jo på STORE doser prednisolon slik at legen ville ikke sette mer sprøyter nå i første omgang.
Licensed from: lussoadv / yayimages.com
Sist jeg var hos legen var jeg totalt i kjelleren . Smertene jeg hadde var så enorme, at jeg kan ikke beskrive det en gang. Også er jeg en som er utrolig sta. Jeg er flink pike vet du. Skal klare meg selv, og hvertfall ikke søke hjelp før jeg må. Les om sist møte hos legen HER. Og nettopp det med å være flink pike fikk legen meg til og tenke litt på i går.
For vi snakket litt om hvordan jeg hadde det forrige legetime. Hvor smerte påvirket jeg var og hvor sliten jeg var. Jeg satt jo i legestolen med ulljakke og frøs samtidig som kroppen ristet. Alle musklene i kroppen spenner seg og en sitter som en forknytt stiv og bleik lita jente som bare gråter. Legen sa jo til meg at om jeg ikke var bedre innen mandag (dette var en torsdag ) så ble jeg lagt inn. Jeg måtte ringe tilbake på mandag og gi beskjed om hvordan jeg hadde det.
Nå gikk det jo ok på mandag. Jeg var i hvertfall ikke værre, så da holdt jeg ut. Så jeg sier det til legen i går at det gikk jo, jeg kom meg jo over den kneika også uten og måtte ty til innleggelse. Så sier legen: Helt ærlig, Jeg var sikker på at du kom tilbake på mandag for innleggelse. For jeg så du var skikkelig dårlig. Men samtidig så vet jeg, du er ei som holder for lenge ut. Disse ordene traff meg litt, og jeg har tenkt masse på nettopp dette etter legetimen.
For jeg er som de fleste kronikere. Jeg SKAL unngå sykehus, jeg skal klare meg selv og jeg SKAL holde ut litt til. men til hvilken pris egentlig? Hvem er det som er tjent på min stahet? Joda sykehuset slipper selvfølgelig meg skrikende i en sykehus seng, men hvorfor er jeg så hard med meg selv? For min del ønsker jeg og ikke være en som må gi opp. Jeg kjemper enormt mye for å klare det lille jeg klarer fordi jeg har feilet så mye i mitt liv. Det med min sykdom osv kan jeg styre selv. Jeg blir på en måte (merkelig nok) stolt når jeg har pint meg igjennom et crohnsutbrudd. Da får jeg mestringsfølelse, en følelse av å vinne over den jeg kjemper i mot hver dag på en måte. Sykehusinnleggelse er nederlag for meg. Da føler jeg meg så liten, uviktig og litt at jeg har gitt opp, at jeg ikke fikser og leve i min egen kropp. Så jeg kjemper. Men til hvilken pris? Jeg piner meg jo selv. Jeg straffer meg for noe jeg overhode ikke kan noe for.
Nå er jo sykehusopphold temmelig negativt ladet for meg pga alt for mange døgn på sykehus. Men det er jo ingen straff selv om man havner der? Så hvorfor føles det slik ut da? Jo fordi på sykehus er du som person, ikke den som bestemmer over din egen kropp lenger. Du må spørre om å få smertestillende, Du blir vekt når du kanskje endelig har sovnet, Du som er ekspert på din egen kropp og egen sykdom, blir ofte ikke spurt om noe, bare gitt beskjed om hvordan ting skal bli.
Hva om pasienten hadde spilt en større rolle i livet sitt på sykehuset? Jeg er ei som blir mer utslitt av sykehus en uthvilt. Rutinene passer ikke for en som har en kropp i krig. Vi kan ikke gå etter klokka, vi må gå etter kroppen. Så for at jeg kunne tenkt på sykehuset som noe fint, måtte det vært naturlig å legge opp mer etter pasienten. Jeg vet jo det ikke er mulig pga økonomi osv. Men og la meg få ta del i avgjørelser, få si min mening og kunne bli hørt kunne gjort utrolig mye. For tross alt er jeg ekspert på min kropp. Jeg har hatt sykdomer og kjempe mot i 15 år. Legen har lært seg det medisinske men jeg kjenner meg.
Så jo, jeg er sta. Jeg piner meg igjennom timer i de jævligste smerter. men da har JEG kontroll. Jeg vet det er en skummel greie og som fastlegen en gang sa til meg: du er litt skummel du for når du først sier du må ha hjelp, da er det faktisk langt over streken for hva det burde være.
Crohnsglede<3
Følg min Facebook side HER. Jeg skriver om livet som kroniker. Om oppturer, nedturer om drømmer og mål. Følg meg i min kamp for hverdagslede på tross av sykdom. Jeg er dyslektiker så skrivefeil vil forekomme.
Delinger settes stor pris på.
#ibd #lege #doktor #oppbluss #syk #crohn #crohnsglede #crohnsfighter #fighter #fuckcrohn #helse #kamp #smerter #tanker #sykehus #kontroll #straff 3kroniker #kronisksyk #kjelleren #opptur #nedtur #minkropp #minhistorie #mittliv #påtross #flinkpike #negativt #positivt #fysio #Dyslektiker
Det handler om å svelge stoltheten… Selv helter må hvile og trenger litt hjelp av og til. Din styrke nå er å tørre å ta i mot den hjelpen.
Jeg hadde en ei mamma som nektet å ta i mot hjelp. Det gikk til slutt galt. Jeg veit at du er sterk og at du ikke legger deg ned, men som en vis person lærte meg en gang, velg din arena med omhu og ikke vær dum dristig.
Jeg håper du snart blir bedre, det fortjener du virkelig Ida 😊 du er min helt og slettes ingen svak og liten person som er uviktig dersom du velger et sykehus opphold til du blir sterkere 💖
Masse god bedring!
Klem
Kim
Kim: takk Kim. Du sier så mye pent til meg. Jeg er over den faren i fht innleggelse nå. Prednisolonen og rektalvæske. 🙂 men jeg har tenkt mye på disse ordene legen sa i går. Så jeg lover at jeg skal være litt mer fornuftig neste gang. Nå er dagene OK igjen. Jeg har hodet over vannet. Er bare leddene mine som svikter men det er jo IKKE farlig. 😉