Jeg har mye å henge fingrene i om dagen. Har alle 3 ungene hjemme denne uka. Isak begynner i bhg til mandag. En ny barnehage, noe som blir spennende for fler en Isak. Jeg har en klump i magen. Jeg var så trygg i den andre barnehagen, der følte jeg meg respektert og forstått. De så på meg som en helt vanelig mamma som hadde sine utfordringer. Men de fikk meg aldri til å ha dårlig samvittighet for å levere barn i bhg å gå hjem selv. Aldri ga de meg følesen av å være mindre verdt en de mødrene som jobbet. Jeg følte meg så trygg. Jeg kunne ha en dårlig dag uten å være redd for blikk eller følesen av å bli pratet om. Joda, tjangsen for at noen kanskje har snakket om meg, er jo der men jeg har i allefall aldri følt det slik.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå skal vi på nytt stille opp med en spent og litt redd gutt. Jeg må igjen utlevere meg selv til mennesker jeg ikke kjenner. Noen trekker kanskje på smilebåndet nå, for jeg utleverer meg selv hver eneste dag her på bloggen. Men her kan folk virkelig bli kjent med meg føler jeg. Om man tar seg tid til å lese litt på bloggen vil man bli godt kjent med Ida. Når vi kommer i bhg har jeg kort tid på å gi dem et bilde av meg. For jeg er ufør. Jeg vet at selv om vi har kommet lenger en for noen år siden, så er alikevel det å være ufør for noen veldig negativt. I tillegg har mange aldri hørt om morbus crohns noe som gjør det enda vanskeligere å forstå. 

Nå handler jo ikke barnehagen om meg. Det handler om sønnen min. Men jeg skulle så ønske jeg slapp å svare: jeg er ufør når spørsmålet om min arbeidsplass kommer. For selv om jeg har godtatt at jeg er ufør så er det utrolig sårt for meg. Jeg skulle jo jobbe! Jeg skulle sende barn i barnehage, kysse dem å dra ditt noen trengte meg. Dra ditt min ekspertise var trengt. Istede tusler jeg hjem. Nå har jeg jo Ludvig hjemme et år til, så har han å henge fingrene i. Men det kreves ikke noe av meg. Ingen forventer noe annet en at jeg skal være en god mor og ei grei jente som gjør så godt hun kan. 

Hva personen tenker om meg i det jeg sier jeg er ufør, spiller egentlig liten rolle. For det går heller på den følelsen jeg får i det ordene forlater min munn. Jeg kjenner det stikket i magen. Det store ønske om å klare å få en mening. Få noe jeg er god på, at noen forventer noe av meg å at jeg trengs av noen. Figtheren i meg våkner. 

Det å skulle møte nye mennesker kunne gjort at jeg psyket meg helt ned. At jeg så på meg selv som ubrukelig. At det å måtte si jeg var ufør gjorde meg til et mindre verdt menneske. Mest sannsynlig ikke i de menneskene jeg møter sine øyne, men i mine egene. For slik var jeg før. Jeg lot meg selv kaste dritt på meg selv. Jeg dro meg selv ned i søla.

istede blir slike møter for meg litt godtevondt. For i det den følesen kommer i kroppen om at jeg må si at jeg ikke trengs av noen, at det ikke forventes noe av meg, å at ingen venter på meg,  så tennes det noe i meg. Jeg får et stort ønske om å fortsette å prøve å nå mitt mål. Et mål om å kunne jobbe med dette jeg elsker. Både i forhold til skriving, herregud jeg kunne skrevet bok på bok tror jeg. Men også det å gi ekte og god informasjon til syke og deres pårørende.

Jeg drømmer om å støtte syke i dems kamp om å få forståelse og tilrettelegging. Se på elever som blir syke. Lærere forstår ikke,  å tror de sluntrer unna. Hva med sjefer på jobb? Om de hadde fått god forklaring, få stilt spørsmål og hjelp til hvordan det kan tilrettelegges vil kanskje noen kunne jobbe? Hva med foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester? Mange har skrevet til meg å sagt de skulle ønske de kunne lånt meg å få familien til å forstå. 

For om noen kunne gitt den informasjonen, tålt spørsmål å gitt veiledning,  kanskje kunne noen fått litt lettere hverdag? Det ukjente er skummelt. Jeg har tro på at informasjon og ærlighet åpner muligheter. 

Så selv om det for meg er skummelt å si jeg er ufør til fremmede så er jeg enda mer bestemt på at jeg SKAL gjøre mitt for å klare å nå mitt mål. Ja, mine drømmer er hårete, virkelig. Men jeg er et bevis på at alt er mulig. Jeg drømmer om å gi andre en bedre hverdag som syk. Jeg har bestemt meg for at jeg ALDRI skal dra meg selv ned i søla, eller tråkke på meg selv igjen. Jeg skal se på de utfordringene jeg møter som noe jeg kan lære av. 

Så jeg bretter opp armene mine å tropper opp i bhg til mandag med smil om munnen. Ja, jeg er ufør. Jeg er syk, men jeg har en drøm om å kunne jobbe etter min form og min helse. Og det umulige har blitt mulig før. 

Jeg er klar. 

crohnsglede <3 

jeg skriver blogg om mitt liv som kroniker og min drøm om å bedre livskvaliteten vår. Jeg skriver om tabubelagte tema, om sårhet, ærlighet, nedturer, oppturer, håp, livsglede og om å kjempe for det man tror på. Jeg har en egen side på Facebook som heter crohnsglede. Lik gjerne siden min HER. Der legges alle blogginnlegg ut og annet sprell. I tillegg er jeg på Snapchat, Instagram og Twitter. Søk om crohnsglede å legg meg til. Jeg har dysleksi noe som fører med seg skrivefeil. Jeg setter stor pris på at dere deler mine innlegg. Det gir andre mulighet til å få informasjon, forståelse og noen som forstår. Bli med på veien mot mindre tabuer å mer åpenhet. 

#barnehagestart #møter #dømmende #redsel #ufør #uverdig #respektert #forstått #baksnakking #crohnsglede #kroniker #fuckcrohns #crohnsfigther #figther #jobb #drøm #selvstendig #håp #mål #hjelpe #tilrettelegge #skummelt #arbeidsplass #ubrukelig #barnehage #helse #informere #tabuer #ærlig