SKOLEN ER IKKE FOR ALLE!!!!!!

I kveldens innlegg vil jeg ta dere tilbake i tid. Tilbake til de første årene som syk. For jeg fikk fort erfare at en ting som ikke fungerte, var det å være syk og studere samtidig. Jeg vil fortelle om en kamp jeg tapte..

når jeg ble syk gikk jeg på vidregående. (2 året) før selve innleggelsen hadde jeg jo litt fravær men jeg klarte stortsett å kjempe meg på skolen. Selv om jeg hadde sittet på do hele natten med enorme smerter trosset jeg søvnløsheten å dro på skolen. Jeg var så dårlig at det gikk på kun viljestyrke. Men jeg hadde et enormt ønske, ønske om å mestre slik jeg alltid gjorde. Derfor presset jeg kroppen ytligere noe som førte til at jeg ble enda dårligere. 

 

Når jeg ble lagt inn var de første ukene i en døs av smerter, medisiner, undersøkelser om tårer. Derfor var skolen også litt i andre rekke naturligvis. Men etter noen uker spurte jeg sykepleierne hva jeg gjorde med skolen. De trakk på skuldrene å sa at det viste ikke de. Fortvilet ringte jeg læreren min som sa at det eneste jeg kunne var å få en plan av henne. Jeg ble så glad. For det betydde at jeg i allefall hadde noe. Jeg hadde fortsatt skole selv om det ikke var slik jeg skulle ønsket. 

Samtidig som jeg kjempet meg igjennom den tøffeste kampen jeg noen gang har tatt, presset jeg meg til å gjøre ALT jeg fikk beskjed om fra skolen og litt til. Jeg måtte trilles i rullestol fordi bena  ikke  kroppsvekten min så syk var jeg. Jeg klarte ikke gre mitt eget hår eller dusje selv, måtte få hjelp til alt av stell. Jeg husker jeg lukket øynene når sykepleierne vasket meg, knep øynene igjen. Det var nok det værste. Det å gå fra pære en frisk 17 åring som trente, var på fest, danset og hadde egen hybel til å være låst til en seng med behov for hjelp til ALT! Mitt oppi dette ble skolen min lille flukt. Min lille tynne sytrå som bandt meg fast i det livet utenfor sykehuset. Noen dager når formen var OK fikk jeg pappa til å kjøre meg på skolen slik at jeg kunne se de andre å gjøre det fysiske. 

Jeg kjempet virkelig for å fullføre det skoleåret. Jeg kjempet med nebb og klør. Fullførte prøver jeg selv hadde lest meg opp til, stilte opp de dagene jeg strengt tatt ikke burde vært der. Ingen hjalp til med tilrettelegging, ingen hjalp til for at jeg skulle kunne gå på skole. Her var det ene og alene mitt annsvar. 

 

ut i april/mai hadde jeg ligget på sykehuset siden januar. Endelig var jeg sterk nok til å bli skrivd ut. Med masse medisiner, en stor sekk med tøffe episoder i sekken ble jeg kastet tilbake til hverdagen. i mens mitt liv hadde stått stille bak sykehusets vegger hadde alle andre sine liv gått videre. Jeg slet med å tilpasse meg livet som syk. Jeg slet med en kropp sol ikke ville det samme som hodet. 

Mine foreldre så jeg slet å tok meg med på hytta dems på vegårdshei. Jeg husker jeg for første gang på 6 mnd kjente på følesen av ro. At jeg følte meg klar for å fortsette å kjempe. For jeg hadde tross av det helvete som hadde funnet sted bak sykehusets vegger tross alt klart å beholde skolen!  Det var jeg utrolig stolt av. Nå gjensto det bare eksamener så var jeg ferdig. 

 

Jeg husker jeg skulle gå ned til båten i det telefonen ringte. Det var en slik fin dag, solen skinte og laget gjennskinn på vannet i vinnar stien. Hvitveis sto i klaser blandt steiner, gress og kratt. Det luktet vår og fuglene laget den lyden man savner hele vinteren. Den lyden du må smile av fordi den er så lystig og glad. 

Jeg tok opp telefonen og så det var læreren min. Hva ville hun nå? Det var jo fri! Med glad stemme sa jeg hei. Fort forsto jeg at det var ingen hyggelig telefon jeg skulle få. Med skjelven stemme fortalte læren at hun hadde vært i møte om meg. At selv om hun hadde kjempet ville skolen ikke godkjenne fraværet mitt slik at jeg ville ikke få bestått det året. Hun sa hun var utrolig trist. At hun viste hvor mye jeg hadde kjempet. 

Jeg sto som om noen hadde spikret fast støvlene til bakken. Urølig sto jeg å mottok infoen om at jeg ikke fikk ta eksamen fordi jeg hadde vært syk. Jeg hadde kjempet for livet de mnd samtidig som jeg hadde studert. Jeg viste jeg kunne bestått, jeg viste jeg fortjente å få dette året godkjent. Det vanskeligste var at ei som kom og gikk som hun ville, ikke gjorde lekser eller var “tilstede” fikk lov til å ta eksamen. Hun var nok i grenseland men jeg hadde langvarig sammenhengende fravær. 

 

Når jeg sa ha det til læreren forsvant alt håp. Jeg tok opp en Stein å kastet den så langt jeg kunne mens jeg hylte. Nok en gang gikk alt i mot meg. Nok en gang sviktet systemet rundt den syke. Jeg som hadde følt at jeg krabbet rundt i søla i mange mnd med hodet så vidt over overflaten var nå dparket hardt og brutalt ned i bunn av et mørkt tjern av gjørme. Dette ble et så stort nederlag for meg fordi jeg hadde fortjent å få godkjent. Fordi jeg hadde krevd hjelp til å fortsette med skole selv om det ikke var noen rutine på dette. 

For om du blir syk når du går på skole finnes det lite hjelp. Du må kjempe selv. Jeg syntes det er utrolig trist at vi i 2016 ikke har et bedre opplegg for slike ting. For det er ikke bedre nå. Jeg hørter om historier fra skoler med barn helt ned i 12 års alder hvor tilrettelegging er null. Hvor forståelse og kreative løsninger ikke finnes. I en allerede vanskelig situasjon er skole/jobb utrolig viktig. for meg var det min eneste lille tilhørighet til det normale livet.  Jeg mener skolen og systemet sviktet meg. Var det riktig å se kun på fraværet? Joda var snakk om lang tid men jeg hadde jo holdt følge med medelever av egen fri vilje og stahet. 

Jeg fikk ikke engang prøve å ta eksamen. Jeg vet jeg hadde bestått. Istede fikk jeg et brev med beskjed om å prøve til neste år. Skolen er ikke for alle. Trenger du ekstra tilrettelegging er du ikke lenger interessant. 

Dette er min historie, det  finnes sikkert mange med god erfaring også. Men jeg vet at dette er ingen unik sak. Kronisk syke får ingen god oppfølging og hjelp for å kunne fortsette skole. Selv hvor mye de kjemper blir de avslått på en brutal måte. Her må det endring til, vi fortjener en tjangs. 

Crohnsglede <3

følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Jeg setter stor pris på delinger. 

#skole #utdanning #vidregående #kamp #kroniker #syk #gittopp #sykehus #historie #endringer #tilrettelegging #forståelse #vilje #håp #fremtid #fortid #verdi 

 

7 kommentarer
    1. Glagubben: ja dette er virkelig ikke greit. Der og da orket jeg ikke kjempe… Hadde det skjedd meg i dag hadde jeg stått utenfor den skolen til de hadde hørt på meg. ??

    2. For noen så kan faktisk det å få lov å gå på skolen og ha en normal hverdag hjelpe på for en som er syk. Jeg hadde heldigvis en veldig behjelpelig skole da jeg vokste opp. Hadde over 50 fraværsdager i gjennomsnitt per år. Grunnet operasjoner og legebesøk . Å få lov å gå på skolen og ha tilnærmet en normal oppvekst var det som motiverte meg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg