Jeg vil i dag skrive om noe jeg har skammet meg  over,  samtidig som jeg vet det er viktig å være ærlig om det. Jeg har skrevet før om at jeg har blitt en mester i å skjule uhell. Men noen ganger går det galt. Fryktelig  galt. 

Et av de uhellene jeg har hatt var på et kjøpesenter i 2003. Jeg hadde lagt på meg mye på grunn av kortison. I løpet av kort tid fylte kroppen min seg med vann. Fra å være veldig tynn ble jeg seende ut som ei tykk jente med månefjes og hodet  mitt var fullt av vabblende utslett. Min selvtillit var lik null, jeg så på meg selv som et ekkelt udyr. Formen var veldig dårlig men jeg trodde virkelig jeg var forberedt nok til å dra ut i offentligheten.  Jeg skulle ut å late som jeg var normal sammen med ei venninne. Kriseveska med skift var pakket med. Vi hadde det utrolig koselig, etter shopping tok vi en tur på kafe for en matbit. Vi spiste og koste oss å jeg tror faktisk jeg kjente på en liten lykkefølese. En følese jeg trengte etter mange måneder med mye sykdom. Så skjer det, mageknipet fra helvete! Nå viste jeg at tiden var knapp. Jeg ble desperat å sa jeg måtte tisse, å begynnte å løpe i retning doene. Svetten rant å smerten var utholdelig.  Jeg knep igjen alt jeg kunne men  følesen av å eksplodere var farlig nær. Jeg kjempet meg mot målet som en hund med los.

Jeg rakk ikke frem. Midt i kjøpesenteret sto ei jente på 18,5 år med hvit bukse å bæsjet på seg. Jeg fortsatte å løpe mot doen mens jeg hørte flere kommenterte meg. Jeg låste døren bak meg å kolapset på gulvet. Jeg gråt fortvilet der jeg satt i min egen avføring.  Jeg kan fortsatt kjenne den følesen jeg hadde der jeg satt den dag i dag 13 år etter. Følelsen av skam, fortvilelse og bunnløs sorg. Jeg hadde heldigvis gripet tak i veska mi i det jeg løp så etter å ha grått en stund begynte jeg på jobben med å fjerne alle spor av noe jeg ikke ville vedkjenne meg med. Jeg kledde av meg mens jeg tårene rant, jeg var helt skjelven og kvalm. Kvalm av meg selv, jeg så på meg selv som ekkel, stygg og uverdig. Jeg kastet klærne mine i søppla, brukte tørkepapir for å vaske meg å skiftet til rent tøy. Jeg var så ydmyket, jeg følte et ekstemt hat mot sykdommen. Jeg hadde 10 minutter før uhellet sittet med følesen av lykke, følesen av å endelig være normal etter måneder i et helvete. Nå var følesen forandret til sorg, misslykkhet og sinne. Jeg husker jeg sa til venninen min at jeg ville hjem. Aldri fortalte jeg hva som skjedde, jeg kunne jo ikke det, hvem ville vært venn med noen som bæsjet på seg? 

Jeg mistet min selvrespekt og ble mindre sosial etter dette. Nå som voksen forstår jeg jo virkelig hvorfor. Det å ikke ha kontroll på avføring er så ekstremt tabu. Men det sitter så utrolig mange mennesker som føler seg alene om dette. Ikke nødvendigvis pga mage og tarmsykdommer men årsaken til lekasjer kan være mange. Fødselskader, ødelagt muskel etter opprasjoner osv… Til felles har vi en ting. Vi føler en stor skam. En skam og følese av mindreverdt. Jeg vet at jeg hadde begrenset skadeomfanget om jeg hadde brukt beskyttelse den gangen. Jeg skulle så ønske at jeg hadde fått bedre og riktig informasjon fra starten av. 

Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke tilbake på disse uhellene. Jeg har tidligere fortalt om et uhell på bussen som du kan lese om HER.  Jeg har heldigvis ikke hatt uhell som dette på lang tid. Jeg er forbredt på en helt annen måte nå en jeg var den gangen, ikke minst psykisk.  Jeg tørr i dag å gi et innblikk i mitt liv slik at andre kan lære av mine feil. Jeg sluttet å leve i 8 år i redsel for uhell og av skam for å være anderledes. Livene til de rundt meg fortsatte uten meg. Mitt liv satt seg fast i en redsel for at livets gleder skulle bli ødelagt av skam, ydmykelse og tabuer. Jeg valgte å avstå fra livet, jeg var feig… 

Når en har blitt alvorlig syk, skadet eller av andre årsaker må leve med slike plager burde det vært kurs og oppfølging. Det burde vært fokus på mestring og det å tørre å leve livet igjen. For med hjelpemiddler i tøffe tider er det ingen begrensninger. Man skal ikke måtte hoppe av livet selv om man er blitt syk, fått alvorlige skader eller lignende. Jeg sørger over alle årene jeg mistet, men når jeg bestemte meg for å leve igjen så fant jeg også en glede i å hjelpe andre. For om mine historier kan gi kunnskap så har jeg oppnådd mye. Jeg skammer meg ikke over min fortid lenger, jeg  er utrolig stolt.

Fuckcrohns velkommen crohnsglede <3

jeg forteller mine historier for å vise andre at det er helt greit å være åpen.  Man er verken udyr eller ekkel selv om man har utfordringer i livet. Jeg vet det sitter mange som sliter med å se håp og muligheter. Jeg har klart meg utrolig bra. Jeg  ønsker å være det håpet for noen jeg selv ikke hadde. Nå er det på tide å få bort tabuer og skam. Jeg er klar for å ta kampen, kampen om likeverd og livsglede. 

Følg meg på Facebook, Instagram og Twitter,  Crohnsglede heter jeg der. Og dere, jeg setter stor  pris på delinger. <3 

#uhell #bæsj #bleier #selvrespekt #fødselskader #sykdom #ibd #crohns #fuckcrohns #livsglede #kampenomlivet