Jeg er medlem i mange forumer på facebook. Både for mødre, kronisk syke osv… Dette er forum med utrolig tøffe og flotte mennesker i alle aldre å fra alle samfunslag. En ting som ofte blir nevnt er savnet etter vennskap. Savet etter noen å dele gleder og sorger med. Savnet etter et annet menneske man kan ringe bare fordi man kan, som man kan snakke med i timesvis uten å gå lei. Savnet etter vennskap er tungt og vondt.
Jeg har vært der selv, så til de grader. I mange år savnet jeg så ei skikkelig venninne, at jeg sørget over et menneske jeg ikke viste hvem var. Jeg har hatt mange venner i årenes løp, alle har sin plass i hjertet mitt. Noen av vennskapene tok slutt av helt naturlige årsaker, mens andre var det ulikheter, min sykdom osv som var årsaken til at vi gled i fra hverandre.
Jeg hadde mange år etter at jeg fikk crohns store problemer med å akseptere livet mitt med sykdommen. Jeg stolte etterhvert ikke på at noen hadde gode hensikter med nye bekjentskap. For hvem vil vel være venn med ei som verken jobber, kan bli med på alt eller kan gi like mye tilbake som hun ønsker i dårlige perioder. Så jeg satt opp en mur, jeg turte ikke slippe noen inn. Jeg kunne nok virke kald og avvisende. Men det de ikke viste var at årsaken var like vond som den vat tøff. Jeg var livredd for å slippe noen inn i hjertet mitt i redsel for å miste nok en ting. Jeg hadde hatt så mye nederlag. Livet var egentlig bare nederlag på nederlag i en periode på 8 år. Ingenting mestret jeg.
Savnet etter vennskap var så stort at jeg satt i stuen som gravid med Isak å sa til Robert: Jeg savner så ei venninne. Jeg savner noen å ringe bare for å prate, jeg savner noen å le med, gå på kafe med osv… Robert sa noe til meg da som gjorde vondt, fordi jeg viste det var sant. Han sa: Ida, vennskap kommer ikke å ringer på døra de. Jeg skjønner det er vanskelig men for å få venner må du jo først møte dem. Jeg tror jeg reagerte med sinne, Å hvorfor gjorde jeg det? fordi det var sant. Sannheten var at JEG måtte ta tak i dette selv.
Jeg meldte meg inn i en gruppe for gravide som skulle ha baby mai 2012. Jeg bestemte meg for å pushe meg og gi ALT. Jeg skulle vise de hvem jeg var fra dag 1. Ikke viste jeg den gangen at det skulle være et av mine beste valg i livet. For i den gruppen traff jeg mange utrolig flotte damer. Damer jeg den dag i dag har masse kontakt med. Fler av dem vil jeg si har blitt mine næreste venner, det på tross av hvor vi bor i norges land. Når jeg ble gravid med Ludvig gjorde jeg det samme. Meldte meg inn i gruppe for gravide med termin juli 2015.
Flere av disse damene har jeg møtt mange ganger. Jeg sitter nå med venner på tvers av landet. Venner jeg er stolt av og som jeg er utrolig glad i. Jeg vet det sitter MANGE ensome både syke og friske i mange hjem. Ensomheten er vond å kjenne på. Jeg vil gi dere det rådet jeg fikk. Ta å gjør en innsats for å treffe nye bekjentskaper. Facebook grupper er faktisk et flott sted å begynne.
Om du sitter å savner noen i livet ditt, så gi det en tjangs i alle fall. Jeg vet hvor vondt det er å savne noen. Å derfor setter jeg så pris på alle de flotte menneskene jeg har i livet mitt nå. Mennesker som gir meg masse glede og latter. Som ser meg som Ida og respekterer meg 100%. Om man ønsker en forandring i livet må man jobbe for det. Jeg vet det er tøft å pushe seg ut fra konfortsonen men det er verdt det. Det er mennesker som venter på å møte deg der ute.
Tørr å ta annsvar for din egen lykke, Du vil aldri angre.
Crohnsglede <3
denne setter jeg stor pris på om blir delt. Fordi ensomhet har en stor plass i manges liv. Gi dem håp om en forandring. Og lik meg på Facebook, Instagram og Twitter. 🙂
Ta tilbake livet…
#vennskap #savn Facebook #tårer #glede #komfortsonen #grupper #ensomhet #latter
som jeg skulle sagt det selv, akkurat hva jeg tenker, men f[r det ikke til!!!!!
kjenner meg s[[[ igjenn
trude: Hva får du ikke til? Det er utrolig tøft. Tror egentlig det er en av de tøffete tingene jeg har gjort. For når du ønsker deg noe så sårt så blir fallhøyden stor.
trude: <3
Kjenner meg så igjen, men for egen del handler det ikke om crohns (selv om jeg har en slags lidelse som har likhetstrekk, og som virker hemmende på det sosiale (det er ikke så lett å vise at man er interessert i andre mennesker når man bare sitter og kjenner på alle vondtene i mageregionen)), men at jeg ikke takler drama og krangling. Når det blir slik, intriger og drama, trekker jeg meg unna.
Trist, for den eneste som lider av det er jo jeg, som savner positive stunder (og mennesker) som i øyeblikkets hete har gått tapt fordi jeg bare får hetta av utenforstående.. Bagateller, i grunnen 🙂
Ønsker deg alt godt, du er et menneske jeg husker med glede og smil 🙂
Gro Elisabeth: jeg forstår det ditt hen at du kjenner meg? Isåfall hyggelig å høre det er gode minner. 😉 vennskap er alltid vanskelig. Å kanskje ekstra for oss damer. Vi er ulike samtidig som vi hele tiden skal tenke, gruble og lure på hver minste lille komentar/ting. Vi skulle lært litt av gutta. Håper du får det vennskapet du fortjener. Jeg er så glad for den verden som åpnet deg for meg. Jeg har nå mange venner møtt i forskjellige samenhenger. Jeg er glad jeg presset meg selv. 🙂
Åh, så godt skrevet! Har heldigvis EN bestevenninne jeg alltid har hatt de siste seks-syv årene, men før det når jeg hadde det tungt, slet jeg veldig å snakke med noen om det. Utrolig bra skrevet, som jeg skulle sagt mye av dette selv <3
Liv Hege Skaflestad: tusen takk. Ja ensomhet rr utrolig vondt. Å noe vi ikke snakker om. Alle skal jo ha et perfekt liv… Det sitter så mange som har et stort ønske om vennskap. Godt å høre du fikk en bestevenn. Det er fantastisk å ha noen å lene seg på. Noen å le med å noen å bare være seg selv med.
Det er det. Helt enig i det du sier, er så sant!