God morgen.
I dag er det en dag med mye følelser. Sitter å tenker på hvor heldig jeg er som har fått livsgleden tilbake i livet mitt. Jeg hadde 8 år i helvete. 8 år i et mørke jeg ikke unner noen å være i. 8 år hvor legen som ga meg diagnosen plasserte meg i uverdighet. Jeg trodde man mistet sin identitet som syk. At man ikke lenger var en del av livet. Jeg husker jeg en gang fikk høre under en diskusjon at jeg kunne ikke uttale meg om dette da kunskapsnivået mitt var langt i fra tilstrekkelig. Man blir ikke smart av å gå hjemme vet du.
De ordene såret. Å jeg trodde på de. Jeg trodde at jeg var fortapt til sykdom, mindreverd og ulykkeligheten. Jeg fortjente jo ikke noe bedre, jeg kunne jo ingenting. Jeg var jo kun syk.
Dette er så langt i fra sannheten som mulig. Vi som har opplevd mye motgang. Klart å snu livet til et sabla godt liv på tross av ting som kunne knekt de fleste, vi er sterkere en noen tror. Vi har en kunskap og en styrke i oss som få kan måle seg med. Vi må bare finne frem til det selv.
Lett er det ikke. Vi er fra dagen vi blir syke vant til å tenke at vi er mindre verdt og tilsidesatt i samfunnet. Jeg bestemte meg for at ingen skulle bestemme over mitt liv annet en meg. Å jeg vil leve så mye og dypt som jeg kan. På tross av sykdom ikke på grunn av. I starten er det små mål, etterhvert kan målene bli større. Ikke bit over for stor bit, da kan det bli for tungt å svelge å positiviteten drukner i en kjip opplevelse.
Jeg lever i dag et fantastisk liv. Jeg er mamma, kjæreste, venn og nabo. Jeg pusher meg selv og hiver meg ut i situasjoner jeg har lyst til å ta del i. Noen ganger går jeg på tryne men jeg reiser meg igjen. Jeg skal aldri rote bort en dag til med å tro at jeg er mindre verdt. Jeg vet om mange sterke mennesker som sitter hjemme alene fordi dem ikke tør ta del i livet. Jeg ønsker å nå frem til dere. Jeg ønsker at dere skal ta tak i livet, snu tankegangen fra dette kan jeg ikke, til dette skal jeg klare! Jeg lover det er verdt det.
Jeg har bevist for meg selv at jeg kan, sykdom er ikke meg. Jeg eier meg selv. Alt er mulig. Derfor fortsetter jeg å pushe meg selv, så jeg kan ta del i livet. Jeg fortsetter å leve et fantastisk liv fordi jeg fortjener det. Fordi jeg har jobbet så sinnsykt hardt for det. Jeg gikk fra det mørkeste og dårligste utgangspunkt noen kan ha, fra det stedet liv og død ble diskutert i mitt hode, jeg valgte livet. Jeg gikk skritt for skritt å er så stolt av at jeg overvant døden, mørket og mindreverdigheten.
Fuckcrohns velkommen crohnsglede.
Følg meg på Facebook, Instagram, snap og Twitter. Søk opp crohnsglede. Del om du har lyst.
Crohnsglede. <3
#livet #kamp #valg #mindreverd #død #ingentingerumulig #smile #ler #jegkan #livsglede #crohns #fuckcrohns #ibd #figther #crohnsfigther #possitiv #mulig #stolt #mindreverd #mamma #kjæreste #familie #kroniker
Veldig fint innlegg<3 Stå på, heier på deg! 🙂
Jeanett Michelle: tusen takk. 🙂
Stå på, hev hodet høyt. Jeg heier på deg 🙂
Hei! Jeg har fulgt med bloggen din lenge nå og jeg blir så glad for at du tar fram sykdom på denne måten! Jeg selv kan vel si at jeg er syk og jeg har ikke funnet min måte å leve på, uten de alt for mange tunge dagene som kommer. Jeg har mange gode dager, absolutt, men når de tunge dagene kommer, så har jeg ofte lyst til å gi opp alt. Jeg bor hjemme hos svigerforeldrene mine for tiden, fordi jeg klarer ikke å bo alene, eller sammen med hun jeg egentlig skal bo sammen med i bofellesskap. Jeg føler meg ofte til bry når jeg er her, men de sier at jeg ikke er det, så da får jeg bare tro på det.
Jeg har ikke samme sykdommen som deg, men jeg kan virkelig kjenne på mange av erfaringene du har gjort deg i livet. Jeg sliter psykisk, jeg får nå hjelp i form av å gå til psykolog. Jeg har en del å ordne opp i, før jeg føler at jeg kan få til å leve ‘slik som alle andre’, med hus, bil, jobb, familie og det som hører til.. Jeg har aldri hatt et såkalt normalt liv, men det er i bunn og grunn noe jeg ikke jager etter heller forsåvidt. Jeg går i lære hos livets skole, og det er fint for meg egentlig. Jeg har mange drømmer som jeg håper blir til virkelighet en dag, men vi får se hvs det blir til. Et typisk A4 liv lengter jeg ikke etter, men jeg vil ha et liv jeh kan være stolt av! 🙂 Ja, dette ble litt rotete, men tusen takk for at du driver denne bloggen! Jeg har fått så mange gode forklaringer og nye måter å se på livet. Fortsett å del fra livet, vi er dessverre mange der ute som trenger å få orden på denne tabuverden.
Hilsen ei som ‘bare’ går hjemme og ‘snylter’ på NAV. klem fra meg 🙂
Anita Celius Pettersen: <3 takk
Tanita: takk for en lang og tøff melding. Jeg har ikke ord for hva jeg bør si her egentlig… Annet enn at du er beintøff. Det tar den tiden det tar å komme seg. For meg tok det 8 grusomme år å akseptere livet slik det er nå. Ta imot all hjelp du kan få.
Tusen takk for fine ord. Jeg ønsker deg alt godt i livet. <3