Vi har alle et forhold til NAV. Noen har et forhold til dem fordi dem har barn å dermed har vært heldige å fått barnetrygd og permisjonspenger. Noen har vært sykmeldt ei kortere eller lenger perioder. Kanskje grunnet en operasjon? Et møte med den berømte veggen eller rett og slett en ulykke som har ført til at man må være sykemeldt en stund. Mange har et forhold til NAV fordi dem enten har mistet jobben, er uten jobb, eller rett og slett har sagt opp å leter etter ny. Også må vi ikke glemme våre pensjonister, mennesker som får stønader og ytelser av forskjellige årsaker. Ja, så er det slike som meg da. Slike som har vært i navsystemet i mange år å ender som ufør. Til felles har vi alle en ting: vi er avhengig av NAV.
NAV henges ut dag etter dag i media. Mye er absolutt fortjent fordi dem har gjort og gjør utrolig mye dumt. Men vi hører sjeldent om de positive historiene. Jeg er en av de, jeg har fått FANTASTISK hjelp. Bortsett fra et møte med en saksbehandler i 2002, hvor jeg fikk beskjed om å ta meg sammen. Hun sa at om jeg gikk så mye på do så fikk jeg bare tre på meg ei bleie. Hun forsto ingenting av hva sykdommen er eller hvor syk jeg var. Hun gjorde at jeg gruet i mange år for å møte nye saksbehandlere. Men jeg møtte ALDRI noen som henne igjen.
Jeg har skrevet litt om veien jeg gikk for å bli ufør HER. Jeg var ALDRI klar for å bli ufør. Leger, spesialister og NAV mente jeg burde bli ufør allerede etter få år. Jeg kjempet i mot. Husker jeg satt i møter å sa: noe må det jo være for meg? Jeg gir meg ikke før jeg har prøvd ALT. Å NAV har gitt meg tid. Jeg har fått prøve det jeg ønsket, jeg har fått god veiledning å fantastiske samtaler. Jeg har blitt sett som et MENNESKE. Nå skal det sies at jeg alltid har prøvd tappert alt de har foreslått. Jeg har gitt alt å sittet å grått på kontoret når nederlaget var et faktum.
å nederlag ble det jo mange av. Jeg vil spesielt nevne den siste saksbehandleren jeg hadde før jeg ble ufør. Hun var den mest fantastiske dama jeg har møtt på et offentlig kontor. Jeg var gravid med Isak å satt i møte hvor hun sa: Ida nå har vi bestemt at etter permisjonen er ferdig må vi ha et møte. Nå har du prøvd lenge nok. Jeg vet du er for sta til å ta avgjørelsen til å slenge inn håndkle å si nok er nok, jeg vet det er ord du ikke klarer å si. For da blir det endelig. Du føler da at kampen du har kjempet i mange år taper du. Lov meg å bruke permisjonen på å nyte og kose deg. Du fortjener ro nå.
Møtet etter permisjonen var tårevått og rørende. Jeg gikk inn med følelsen av å ikke være verdt noe. Litt som kroken på døren, nå ble jeg ufør. Men hun klarte i løpet av det møtet å snu håpløsheten til et håp. Jeg hadde brukt 13 år på å kjempe for en jobb. Kjempe for en verdighet. Jeg tapte kampen, men møtene med henne gjorde at jeg øynet håp. Håp om å fortsatt være et bra menneske. At jeg faktisk verken snyltet på staten eller hadde gitt opp. Hun sa at etter en så lang kamp hvor jeg alltid med et smil kjempet selv etter nederlag etter nederlag fortjente jeg ro. Og uføre betyr ikke nødvendigvis for alltid.
vi er utrolig heldige som bor i Norge. Vi har foreldrepermisjoner, barnetrygd, sykepenger, ledighetstrygd, pensjon, stønader, aap, uføre osv… Jeg kan takket være NAV ta del i å brødfø barna mine selv om jeg er ufør. Jeg får all hjelp jeg trenger på sykehus. Jeg har ingen grunn til å klage. Å jeg har kanskje vært heldig? Man hører jo bare om alle de negative hendelsene. Derfor vil jeg hylle NAV og deres omsorg og menneskelighet i en utrolig vanskelig tid.
Det finnes ikke bare mørke og triste historier. Historier lik min finnes også. Men de bare drukner i alle de negative hendelsene som media elsker å skrive om. Så dere som jobber på NAV, som hver dag jobber med vanskelige saker, triste skjebner og mye misnøye. Dere som ser jobben deres i media med negativ omtale så ofte, at det ikke lenger går inn på en. Dere som må tåle sinne, utskjelling, gråt, vonde historier og fysiske angrep. Jeg takker dere av hele meg. Jeg hyller jobben dere gjør. Å jobbe et sted så mange har en negativ oppfatning av deg, før du en gang har hilst må være utrolig tøft. Takk for at jeg fikk tid, takk for smil, vennlige ord og støtte, takk for telefoner hvor dere bare har lurt på hvordan det står til.
Jeg tapte min kamp, jeg ble ufør. Jeg har en drøm om å klare å bevise at jeg skal klare å jobbe. At jeg skal gi noe tilbake til samfunnet. Om jeg klarer det har jeg med meg masse kunnskap i sekken. Kunnskap jeg har fått etter utallige møter med fantastiske mennesker på NAV.
tusen takk for menneskligheten dere møtte og møter meg med.
Del gjerne så de gode historiene også kommer frem.
Crohnsglede
#takknemlig #nav #ufør #media #negativ #samtaler #kamp #smil #vennlighet #norge #heldige
Veldig fint innlegg :)<3
Det som er så synd, er at denne positive opplevelsen du har hatt ved NAV, er det 1 av 10 som har og er enig med deg. Om man får den hjelpen man har krav på, skulle ikke vært avhengig av hvilken saksbehandler man får tildelt og hvilket humør de er i den dagen du trenger hjelp. NAV er til for å hjelpe alle på best mulig måte, uansett hva saksbehandler syns om deg. De skal behandle alle med samme respekt og likeverdighet. De skal hjelpe alle på best mulig måte, opplyse om rettigheter, hva man kan søke på og hva man har krav på. Veldig få av oss kan NAV sine lover og rettigheter, og det skulle vært en selvfølge å gi hver enkelt av oss, den beste hjelpen man kan. Jeg har selv blitt feiloperert, vært mye syk og har trengt hjelp via NAV. Jeg har aldri i løpet av de 18 årene jeg har vært syk, fått noe som helst hjelp. Jeg har aldri hatt en saksbehandler jeg kunne forholde meg til, det er forskjellige hele tiden. De ser ned på meg og er bare oppgitt over meg, fordi jeg er syk, selv om jeg ikke er skyld i denne tilstanden selv. Tenk hvis du skulle hatt den første saksbehandleren din hele tiden, hvordan hadde veien din frem til nå vært da? Da hadde du antageligvis ikke fått den hjelpen du hadde krav på, og det i seg selv er jo helt hårreisende. De fleste NAV ansatte skulle hatt et kurs i kundebehandling og hvordan man behandler og respekterer mennesker. Når man er syk, trenger man noen som prøver å forstå, som er på din side og som hjelper deg så mye som mulig, istedenfor å stikke kjepper i hjula, og gjøre hverdagen dems til et helvete. NAV skulle vært til for å hjelpe alle på lik linje, gjøre det beste for hver enkelt, uansett hva slags grunn man har for å møte opp der! De fleste av oss, oppsøker ikke NAV fordi vi har lyst, det er fordi man må. Idag blir helsetilstanden til de fleste av oss, forverret istedenfor bedre, når man kommer i kontakt med NAV. Man skulle ikke behøve å grue seg til å dra på NAV, og vite at dette blir tungt. Jeg har ikke noe positivt å si om NAV desverre.. Når man må kjempe kamp etter kamp mot NAV, isteden for å få hjelp, i tillegg til det å være syk, så blir man iallfall ikke noe friskere eller bedre av den grunn. Gla på dine vegne for at du har hatt en saksbehandler som har forstått deg og hjelpt deg, og at du har fått den hjelpen du har krav på. Men i mine øyne skulle dette vært en selvfølge for alle dem som må oppsøke NAV.
Camilla Næss: årsaken til at jeg valgte å skrive min opplevelse av nav er fordi at de som har gode opplevelser blir aldri skrevet om. Desverre finnes det mye negativt om nav å det skrev jeg også. Men om 9 av 10 har dårlig erfaring betyr det at den siste ikke bør yte sin opplevelse? Jeg syntes det er utrolig trist å høre om din opplevelse. Å jeg VET det er mange av dem. Men det finnes og noen sv oss meg god opplevelse. Å de historiene er viktige de er viktige for dersom gjør den gode jobben og de er viktige for oss syke. Jeg er utrolig takknemelig for at jeg var heldig. Å jeg er enig med deg om at det burde vært en selvfølge å se personen. Det burde vært en selvfølge å gi max til oss syke. Det er en lang vei å gå for nav. Å jeg tror aldri noen blir 100% fornøyde. Jeg ville dele min historie fordi jeg er utrolig takknemelig. Å hun som var min saksbehandler fortjener rosen. Det finnes mange tusen innlegg om det motsatte så derfor ble ønsket mitt med å dele min historie til. Håper virkelig det kan bli mange fler som får opplevelser som meg. Jeg føler utrolig med alle de som opplever det motsatte. Å det gjør meg sint og utrolig lei. En stor klem til deg.
Jeg har også veldig god erfaring med nav, og som deg har jeg en usynlig sykdom som førte til at jeg ble ufør. Jeg bor på en liten plass, kanskje er det noe av grunnen; man er ikke bare et personnummer? Uansett så er det vel slik at man stort sett bare hører de dårlige erfaringene, men de gjør da vitterlig mye bra også 🙂
Annthe: ja de fortjener å høre fra de som er fornøyde også. De får jammen høre fra de som ikke er det. 🙂 jeg bor i en by men den er jo ikke storby akkurat så kan hende det er noe i teorien din. 🙂
Er så fantastisk godt å lese om det positive og ikke det negative.
Jeg er faktisk også en av de “heldige” som har hatt flere fine saksbehandler. Jeg har vært ærlig med nav hele veien og endret jobb/yrke redusert stillinger osv…. Hadde egentlig store problemer med å inse at jeg selv var syk. Måtte prøves det som prøves kan. Dialogen med nav har vært stort sett bra. En saksbehandler har jeg hatt som ikke var noe spesielt hyggelig i starten, men når jeg ba ham om å lese papirene mine forandret han seg til en mer hyggelig person.
Den saksbehandleren som fikk meg til å inse at nok var nok komner jeg aldri til å glemme. Hun sa noen ord som betydde/betyr så utrolig mye for meg:
Monica er det ikke nok nå? Det er faktisk mye bedre at du fungerer for barna/familien din enn at du skal presse deg gjennom jobb nå. Det å være mor er faktisk den viktigste jobben du har.
Jeg vet at mange ikke oppleve nav på det positive, men takk og pris at noen gjør det.
Klem
Monica Nilsen: takk. Ja de gode historiene må også frem. <3