Dette er et innlegg om noe som er utrolig sårt og vannskelig for meg. Selv nå som voksen, vennskap.  Det vil bli langt men jeg håper dere tar dere tid til å lese. Jeg har fått en unnskyldning fra en av disse som du kan lese HER

Jeg hadde aldri hatt skikkelig gode venner før 8.klasse. Da ble jeg del av en gjeng som jeg så opp til, var glad i og som var mine beste venner. Faktisisk mine første beste venner. Jeg var et lubbent barn som overhode var noe skjønnhet. Jeg ble ofte mobbet på barneskolen fordi jeg var for voksen å fordi jeg var en geleklump. Derfor hadde jeg aldri kjent på ekte vennskap før jeg ble en del av jentene. 

Jeg husker jeg gråt av lykke når jeg forsto at dere faktisk likte meg slik jeg var. At dere syntes jeg var fantastisk, at dere ville være med meg var nesten for godt til å være sant. Mine foreldre opplevde for første gang at jeg følte meg lykkelig og godtatt. Vi har så mange minner. Jeg kan ofte kjenne en lukt å tenke på dere. Som lukten av vått gress gir meg minner om jentekvelder med taco, besøk av gutter som lånte jenteklær osv. En sang kan gi minner om telttur og lyden av gresshopper gir meg minner om den siste sommeren før vi begynte på vidregående. Da vi var sammen hele sommmeren fordi vi klarte ikke være fra hverandre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi har så mage gode minner som jeg aldri kommer til å glemme, selv om disse minnene nå gir meg klump i halsen og tårer i øynne. Som venner gikk vi også i gjennom kriser. Krangling, diskusjoner, kjærestebrudd osv. Men største krisen var når mamma`n til hun ene ble drept i en ulykke. Det var en tragedie. Vi var sammen dag og natt. Vi sørget sammen, vi gjorde ALT for vår venn i sin aller største krise. Vi kjempet for hverandre.

Men så flyttet jeg til Horten. Jeg ble syk å dere som jeg så ofte, så jeg skjeldnere å skjeldnere. Jeg forstår det godt for det må ha vært utrolig skremmende, å se noen du bryr deg om så syk som jeg var. De gangene dere kom på besøk prøvde jeg alt jeg kunne for å holde meg oppdatert på dere alle. Når dere gikk ut døra knakk jeg sammen i sorg. Jeg savnt dere, jeg savnet livet. Alle som har lest bloggen vet at jeg gikk en tøff tid i møte. Jeg kjempet en enorm kamp. En kamp ingen forsto, ikke engang dere som var mine beste venner. Jeg var så redd, jeg gjore mange dumme valg. Valg jeg der og da ikke var istand til å forstå konsikvensene av. Valg som førte til at jeg mistet mine bestevenner.

Vi som skulle sitte sammen på gamlehjem med hver vår drink, vi som skulle være med i hverandres bryllup, støtte hverandre mellom graviditeter, babytid og familieliv var plutselig slutt. Jeg mistet dere når jeg trengte dere som mest. Jeg mistet dere når jeg var helt i kjelleren. Når jeg hadde mistet alt i livet mitt. Når alle katter var ute av sekken å jeg skulle ta fatt på å fikse livet mitt igjen tok vennskapene til dere slutt.

Kun ei sto ved min side å har aldri sviktet å hun betyr mer en noe annet. Jeg var så redd, livet jeg hadde levd i mange år som syk skulle snues fra elendighet, avhengighet, gråt, smerte og negativitet til livsglede. Jeg skulle gå den tøffeste veien et menneske kan gå, å det uten dere. Jeg har grått så mange tårer. Jeg har i desperat håp om å få dere tilbake skrevet til en av dere. Jeg hadde levd halve livet mitt med dere. Jeg viste ikke hvordan jeg skulle klare meg uten dere, når jeg trengte dere som mest. 

Jeg klarte det uten dere, Jeg sitter nå som mamma til 3 nydelige barn, har mann og er ei fantastisk jente fordi jeg har vært i helvete og tilbake til livet igjen. Jeg klarte hver skritt uten deres støtte og klemmer. Men det har kostet. Jeg har savnet dere mer en dere vil forstå. aller mest den dagen jeg etter alt jeg har vært igjennom kjøpte mitt eget hus. De dagene noe fantastisk har skjedd i livet mitt har jeg savnet dere å dele det med. Jeg har savnet å ta den telefonen til en av dere. Jeg er heldig som har mage andre fantastiske venner som jeg kan dele nyheter med, venner som aldri har sviktet eller vil svikte.

Jeg har funnet nye venner.Jeg som aldri trodde jeg kunne stole på at venner ikke forsvant fra meg igjen, har nå mange fantastiske venner i livet mitt. Jeg er RIK på fantastiske vennskap. Selv om dere ikke fysisk har vært tilstede i mitt liv de siste 8-9 årene, har dere hatt større betydning for disse en dere forstår selv. Jeg bestemte meg den dagen jeg hadde mistet alt, at jeg skulle bevise dere at jeg hadde vært vært å kjempe for. At deres frykt var feil. Jeg kunne bli noe fantastisk selv om det så svart ut. Dere skal vite at jeg tilgir dere for at dere ga meg opp. Jeg kan forstå det og. Jeg kommer aldri til å glemme alle fine kveldene med taco, latter og glede. Det er de jeg har gjemt innerst i mitt hjerte. Jeg har begravd vårt vennskap, jeg har det helt fint uten dere. Men savnet og følesene jeg følte når jeg alene kjempet min største kamp sitter i. Vi blir aldri VI igjen. noen sår vil aldri repareres. Men dere skal vite at dere har en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg kjempet for å bevise dere, at jeg hadde vert verdt å kjempe for.

Jeg vil også si at etter en samtale i dag er det mange årsaker til at ting ble slik det ble. Jeg er uten tvil en stor årsak til det. Jeg har gjort så utrolig mye jeg er lei meg for. Jeg har såret mange. Jeg har tidligere og sagt hvor lei meg jeg er for alle som jeg såret i en tid jeg husker lite fra. Jeg var psykisk og fysisk ikke til stede. Jeg var i bunnen av kjelleren. Jeg bærer INGEN nag til disse. Jeg er stolt av å ha hatt dem i mitt liv. Jeg savner dem masse å vi burde pratet sammen den gangen. Jeg skrev  IKKE innlegget for å fraskrive meg noe annsvar for den som har ansvaret for mitt liv er jo meg. Så jenter, ikke misforstå innlegget som noe annet en at jeg savner dere, at jeg skulle ønske ting var anderledes og at jeg er utrolig lei meg. Jeg vet jeg er årsaken til at ting ble vanskelig. Men vit at jeg har gjemt dere innerst i hjertet mitt. At dere var med meg på kampen selv om dere ikke fysisk var her. Jeg burde også kjempet for dere. Men jeg hadde ikke krefter. Å når jeg hadde kommet meg nok ble det for vanskelig. Jeg var FEIG. Så vi er alle ansvarlige for det. Ville bare at innlegget ikke skal missoppfattes som at jeg legger all skyld på dem. jeg er veldig glad i dere. 

<3

Jeg vet mange kronisk syke mister vennene sine. Fordi det blir for skummelt, tøft og vanskelig. Men vi syke trenger dere mer en noen gang. Ikke gi oss opp. Vi vet ting er tøft, vi vet ting kan være kjipt. Men ekte vennskap skal jo tåle slikt? Ta vare på gode vennskap.