I kveld skal jeg skrive om noe jeg fikk rett i fleisen. Jeg fikk en melding av mamma`n min. <3
Det var en ting jeg ikke var helt forberedt på ved å starte en så ærlig blogg. For jeg har lagt min sjel i å skjule sannheten for mine foreldre.Sannheten om alvorlighets graden av Crohns. Jeg var 17 år når jeg ble syk. I starten lot jeg foreldrene mine være med på alt. Men så begynte jeg å legge merke til hva det gjorde med dem. Jeg så min mor virkelig slite. Hun jobbet for meg 24/7. Mamma og pappa sluttet å leve. De ble kun pårørende.
Så jeg tok et valg jeg da syntes var riktig. Et valg jeg mente var det beste. Nå er jeg mamma selv og jeg kan si at det valget var feil. Jeg valgte å støte foreldrene mine bort. Jeg ville ikke lenger ha de med på undersøkelser/legeundersøkelser. Det fordi jeg så dems bekymring å jeg hatet det. Jeg hatet å se at jeg laget “problemer” for de. For det var slik jeg så det. Jeg begynte da med den MASKEN min som du kan lese om i dette innlegget HER. Jeg valgte aldri å si sannheten. Jeg svarte/og svarer: det går greit, når noen spør om hvordan jeg har det. Jeg hater å si det går dårlig. Jeg er livredd for hvilke bekymringer jeg legger på skuldrene til de som spør. Samtidig som det gjør at jeg slipper å føle på disse grusomme følesene. Følesene av maktløshet, uverdighet, utmattelse og redsel.
Men så begynte jeg med denne bloggen da. Å mitt livsviktige prosjekt ble plutselig avslørt. Min mor som virkelig har vært den som trodde hun kjente meg har kanskje følt seg lurt og urettferdig behandlet. For jeg har jo ikke vært ærlig. Jeg har i beste mening svart at det går greit. Mamma har nok ikke trodd meg helt når jeg sa det går greit, men hun hadde ikke i sin villeste fantasi trodd at sannheten var slik.
I går fikk jeg en meldig av henne.
Når jeg fikk den meldingen forsto jeg at det jeg har gjort i beste mening i mange år har vært feil. Jeg har gjort det for å skåne dem. Men vil man som mor og far skånes? Jeg er selv mamma til 3, hjertet mitt vrenges av tanken på at en av dem skulle mene at min lykke var viktigere en å si sannheten til meg. Heregud, jeg er mamma`n dems. Jeg vil kjempe for dem til jeg dør. Om de lar meg kjempe da...Så kjære mamma: Jeg vil si at jeg gjorde alt i beste mening. Jeg ser nå at valget jeg tok når jeg var 17 var feil. Å jeg er lei meg for at du føler på føleser av utilstrekklighet, sorg og smerte nå. For det er ikke din feil.
Jeg gjorde det MANGE kronisksyke gjør. Vi vil ikke være til bry, vi kjemper for å ikke la sannheten komme frem. For vi vil ikke gi mer bekymringer en dere rundt oss allerede har. Så kjære foreldre og pårørende til kronisk syke:Ikke godta svaret Det går greit. Ikke tro det er sannheten bestandig. Det er ikke sikkert vi orker å prate om det, men sannheten er MYE værre en du tror. Vi bare kjemper. Vi kjemper for å holde masken. Vi kjemper for verdighet og lykke. Vi kjemper for normalitet. Å desverre vil det føre til at dere føler dere utilstrekklige. At dere ikke forstår.
Å derfor startet jeg bloggen. Slik at syke kan bruke den som et komunikasjonsmiddel. Når ting blir for vanskelig å si. Eller at pårørene ka lese og skjønne hvordan det er å leve med sykdom. Vi kan se så sterke ut, vi kan smile og le. Men om du ser godt etter så finnes det en maske på oss. bak den er sannheten en helt annen. Den er brutal, vond og tøff.
Jeg har snakket med foreldrene mine mye den siste mnd. Jeg er nå 31 år. Jeg er voksen å har stiftet min egen familie. Å det er viktig at de forstår at jeg tok valg underveis som jeg mente var de beste. Å det vil andre syke gjøre også. Vi gjør det vi tror er best for andre. For kronikere blir ofte flinke på å glemme seg selv. Jeg skriver bloggen for å snu dette litt. Kanskje kan en av innleggene brukes til å prate sammen om ting. Kanskje kan en mor eller far forstå at sannheten er en helt annen en dere tror.
Sannheten med og uten maske er to forskjellige mennesker.
Kjære alle mine lesere: Nå har jeg skrevet på denne plattformen i 1 mnd. På den mnd har jeg opplevd å vært 2 ganger i nettavisen (håper på fler), jeg har blitt kontaktet av flere spennende prosjekter, jeg har stortsett 1000 lesere eller fler dagelig. Faktisk opp til 5700 lesere på en dag. Innlegget om sykepleiere som du ka lese HER er delt over 5000 ganger på facebook! Det er helt utrolig at innleggene mine engasjerer. Jeg får dagelig mailer, meldinger og pm fra syke, pårørende osv. Jeg setter så pris på det. Jeg håper dere fortsetter å skrive til meg. Om dere har tips til ting jeg skal ta opp så kjør på. Jeg er så utrolig takknemmelig for all respons. Drømmen min er å røre litt i grøter som ikke har vært rørt i før. Drømmer om en gang å holde kurs/samlinger for pårørende, venner og for de syke selv. Et sted hvor alt er lov, hvor tabuer skal brytes og livsglede skal brukes. Å drømmen min vil jeg jobbe med hver dag. Så om du har noe du tror jeg kan bidra med så bare ta kontakt. Mailadresse står på profilen min.
takk for at dere fortsetter å lese. At dere liker og deler. Delinger er eneste måte å nå ut til folk på. Så DELom dere har lyst. 🙂 Jeg vet mange har bruk for informasjonen. Jeg kjemper en stor kamp for oss syke og alle rundt. Å hver så snill: ta kontakt om noen trenger noen råd eller bare noen tips. Bloggen har blitt min baby. Jeg gir meg ikke. <3
Crohnsglede
#blogg #crohnsglede #tabuer #smerte #mamma #pappa #kroniker #maske #komunikasjon #unskyld #drøm #baby #kurs #kamp
Kjære deg. Jeg føler sånn med deg…. Er jo selv kronisk syk, og mamma. Jeg har tenkt tanken flere ganger om å blogge, noe jeg gjorde for mange år siden, også ang. dette med sykdom. Men, jeg tør ikke nå, da jeg er livredd for at NAV skal finne ut at jeg blogger, og dermed finne ut at jeg er frisk nok til det, så da kan jeg jo jobbe osv, selv om en blogger kun i noen minutter om gangen, når en er frisk nok til å se tastene… Har hørt skrekkeksempler ang. det. Men uansett, vi sminker bort det som gjør vondt i hverdagen. Vi sier at vi har det bra, for å slippe å be om hjelp, og for å slippe spørsmål og diskusjoner om sykdommen vår. Og ikke minst alle kjerringrådene vi får.. Vi går konstant med dårlig samvittighet og klump i magen for en tror selv at en er en byrde, istedet for en ressurs osv…. Vi gir oss ekstra dårlig samvittighet, fordi en ikke bretta ferdig tøyet som ligger på bordet, men som ikke drar noe sted, og vi vet at skapene er fulle av klær til ungene likevel. Du er tøff, og tapper!! Klem fra ei du vet hvem er med navn, men bruker nå mitt “alias” :p Ha en fin og smertefri kveld….. Klem
Hidipidi: Hei kjære du. NAV kan jo ikke komme å si noen som skriver er det samme som frisk. Jeg kan skrive blogg fordi jeg bruker lang tid på innlgg. Jeg skriver innimelom. Jeg har overhode ingen tjangs til å klare å jobbe på en måte som friske gjør. I mitt hjem har jeg det jeg trenger. Jeg er ikke redd for det. For in del er bloggingen en utrolig fin mulighet til å spre kunskap, håp og glede til andre. Jeg drømmer om å jobbe jeg. Men det finnes få jobber jeg klarer. Derfor er jeg ufør. Jeg er for uforsigbar. Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver over her. Vi er noen tøffinger. Håper du kan få gode dager. At du får glede og lykke. Klem
Hei igjen 😃
Jeg er en av dine faste lesere. Å jeg er å en av døm som har sende deg en melding i innboksen din. Å jeg er å en av døm som har lært mye om meg sjøl av å lese bloggen din.
Å jeg er å en av døm som har Chrons.
Ser et sted at du sier du blogger for å hjelpe ny diagoniserte. Men jeg vil bare si at jaggu hjelper du oss som har hatt diagnosen lenge au. Jeg fikk vite at jeg hadde denna vanskelige sjukdommen for 13 år siden.
Jeg lærer mye om meg sjøl av å lese bloggen din. Å jeg er vel på alder med mor di. Så bare fortelle til aviser,mor di å andre at du også hjelper oss gammle og fjerne noe av den store tabuen vi lever med. Ekstra flaut å forklare barnebarna at du ikke kan fordi du skal sitte på do vettø.
Igjen tusen millioner takk for at du blogger.😃💜
Eva: ååååååh, takk! Ja jeg har jo fått masse tilbakemeldinger fra de som har hatt diagnosen lenge. Så jeg skal ikke glemme dere. 🙂 takk, takk for at du leser. <3 håper dagen blir fantastisk i dag for deg