Jeg skal prøve å gi dere et innblikk i hvor viktig smertelindring er for kronisk syke. Men samtidig hvor galt det kan gå. Jeg har prøvd mye forskjellig smertelindring med ulik virkning. Jeg har sittet på mange legekontor med hjertet i halsen i redsel for å ikke bli trodd. Redsel for at en lege som ikke en gang tar seg bryet med å se i min journal skal stemple meg. Stemple deg som en som lyver eller i verstefall narkoman! 

Det har skjedd meg en gang å jeg har aldri følt meg så liten. Jeg var ikke en gang der for smerter. 

Å jeg er ikke alene om å ha det slik. For det er maaaaange kronisk syke/mennesker som har opplevd ulykker og går med kroniske og invaderende smerter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har til tider det helt jævlig. Men snakke om at jeg må bruke smertestillende for å ha en normal hverdag gjør man ikke. Det er tabu til tusen. Man skal klare hverdagen selv. Man skal gå med smerter som er så invaderende. Som gjør at jeg blir lenket til hjemmet mitt. Til sengen min. Jeg har prøvd mye i min kamp mot en bedre hverdag. Jeg har fått god hjelp og dårlig hjelp. Fra sykehuset har jeg alltid fått god hjelp. Når smertene mine er som værst blir jeg lagt inn for smertelindring. Da får jeg morfin rett i årene. Når jeg er så dårlig at jeg velger å dra fra barna mine for å få hjelp er jeg på kanten til å stupe. For at dere skal forstå vil jeg forklare. Jeg går gjerne noen dager å piner meg. Går sammenkrøket, biter tennene sammen konstant, borrer neglene inn i håndflaten til blodet renner. Jeg sover ingenting, jeg sitter på do opptil 40 ganger i døgnet. Men jeg hater sykehus. Jeg hater sykehus så mye at jeg håper i det lengste at smertene gir seg. Etter noen døgn er jeg på randen til å gå på veggen. 

Robert prøver å overtale meg til å legge meg inn. Men jeg hater sykehus. Jeg vil være hjemme. Tilslutt må jeg. Først er det legevakt om fastlegen er stengt. Å Gud bedre. Det er en prøvelse i seg selv. Heldigvis har jeg Robert. Han har skjelt ut leger som har ment at jeg ikke behøver innleggelse. (Det uten en eneste prøve av meg) 

på legevakt får en kronikker skjelden smertelindring om du ikke er heldig. I allefall på larvik legevakt. Sist jeg var så dårlig var jeg helt kvalm og utslitt. Jeg spurte om å få drosje fra legevakt til sykehus men det kunne jeg glemme. Vi hadde barn hjemme så Robert måtte jo egentlig tilbake til dem. Men nei! Han viste at jeg ikke kom til å bli tatt imot der en gang for legen hadde jobbet på sykehuset før å dermed viste hvem som var syke og ikke. Robert kjørte meg inn til sykehuset å jeg klarte så vidt å krøpet meg inn i akuttmottaket. Jeg kom inn på et undersøkelserom å sykepleierne ser på meg å sier: kjære deg Ida, hvor vondt har du nå? I det hun spurte begynte jeg å gråte, ikke sånn litt men her snakker vi snørr og tårer. Hun springer avgårde og kommer med morfin. Jeg har vært så mye på sykehus at det ligger i journalen hva jeg  pleier å få. Sykepleieren kommer å gir meg en stor dose rett i åra. Så litt muskelavslappende. I det smertestillende virker begynner jeg å hikste. I mange dager har smertene vært så intense at jeg holder på å bli gal. Å jeg forstår dem som lever slik å velger å ta livet sitt for det er ikke noe verdig liv. Jeg kan bli liggende en god uke for smertelindring. En pause i en smertefull hverdag. Fuck you legevaktslege som mente jeg ikke var syk. Du er en av grunnene til at jeg venter så lenge med å legge meg inn. Jeg er livredd deg. Fordi du tråkker hardt og brutalt på noen som allerede ligger i søla. 

Men så er det hverdags smertene. De jeg lever med dagelig. Jeg ønsker du skal lese HER før du går videre. Der leser du om hvordan mitt første møte med smertelindring endte i kraftig avhengighet. 

I 2010 fikk jeg endelig hjelp. Jeg har brukt mye pinex forte med litt hell. Men etter en innleggelse ville overlegen at jeg skulle prøve langtidsvirkende smertestillende. Plutselig klarte jeg å fungere. Jeg kunne bli med på ting, jeg kunne smile mer, kjente på gleden på livet. Jeg var langt i fra smertefri men jeg var fri for smertetopper. Jeg begynte å leve igjen. Det funker ikke på akutte smerter da må jeg fylle på med kortidsvirkende men det er en hverdagags hjelp  jeg er så glad for. 

Men så er det de forbanna fordommene. For man kan jo ikke bruke smertestillende og være normal? Da er man jo rusmisbruker? Narkoman? Husker jeg i en samtale med min fantastiske lege sa at jeg følte meg misslykket, at jeg følte meg som et dårlig menneske. Det han sa da kommer jeg aldri til å glemme. Han sa: Ida, en med diabetes er avhengig av insulin for å leve sant? På lik linje som en hjertesyk trenger sin hjertemedesin. 

Du trenger smertestillende for å leve. Det er medisin ikke narkotika. For deg å mange andre er smertestillende eneste allternativet til et liv. Et verdig liv. 

Smertelindring er komplekst. Det er vanskelig og inviduelt. Det er et stort ansvar på fastlege/spesialist da avhengighet kan forekomme. Å gjensidig tillit er utrolig viktig.  Men alt i alt er det en fantastisk medisin. Noe som øker livskvaliteten til mange 1000. Vi kan ikke noe for at vi har blitt alvorlig syke. Skal vi pines i tillegg? Nei her må det holdningsendring til. For jo, smertestillende skal man være forsiktige med men for kronisk syke kan det gi nytt liv. Er vi ikke verdt det? Skal vi skjemmes for å måtte ta smertestillende for å overleve dagen? Jeg lever nå i dag. Å jeg er så glad for hjelpen jeg har fått. Jeg har fortsatt mye vondt men uten mine smertestillende hadde jeg ikke kunnet vært mamma slik jeg er, jeg kunne ikke deltatt i livet. Jeg merker ingen form for rus fordi de taes riktig å fordi det er smerter som er årsaken. 

Jeg er en god mamma fordi jeg for hjelp når smertene herjer. 
 

Jeg tar smertestillende, men jeg er ingen dårlig menneske. Jeg er en som kjemper. Kjemper en usynelig kamp hver dag. Om vi bryter ned tabuer og fordommer vil kanskje den daglige kampen bli lettere. Det å leve med smerter er utrolig tøft. Tenk på tannværk. Ville du hatt tannværk hele livet. (I hele kroppen?) nei tenkte meg det. Du hadde desperat ropt om hjelp. 

 (Jeg brukte IKKE  disse smertestillende under svangerskapene mine. Da pinte jeg meg gjennom dag for dag. Jeg ønsket ikke å utsette dem for mulige bivirkninger. Det er noen av de tøffeste kampene jeg har hatt i livet. Men jeg klarte det.

jeg håper dere deler dette. Dette er viktig info. Mange 100.000 lider av sterke smerter å blitt møtt med  holdninger som ikke hører hjemme. Lett å si for en frisk at smertestillende ikke er noe alternativ men jeg er ikke så tøff. Jeg ville valgt døden fremfor det livet jeg hadde. 

#smertehelvete #avhengighet #smertestillende #helse #kronisksyke #smerte #smertestillende #tabu #kamp #legevakt #lege #liv #død