Det å prøve å bli gravide er jo en fantstisk reise. En reise i mye spenning, føleser, noen skuffelser og ofte en stor glede. Men hva når man i tillegg er syk? Hvordan blir reisen da? Jeg har Crohns og har flere graviditeter bak meg. Alle med forskjellige forløp, 3 forskjellige fødsler å ikke minst 3 forskjellige barseltider. Jeg skriver om MIN erfaring. Her finnes det INGEN fasit. Men velger å skrive slik at dere kan se hvor forskjellig det er bare for 1 og samme person.
Jeg og min samboer begynte fort å snakke om ønsket om barn. Jeg sluttet på prevansjon men ingenting skjedde. Siden jeg gikk på medisiner både for crohns og Epilepsi valgte fastlegen å henvise meg til gynolokog, allerede etter 6 mnd med prøving. Etter mye testing fant de ut at jeg måtte ha hjelp. Jeg skulle få ny time etter påske i 2009. Mannen skulle da levere sædprøve også. Men på mirakuløst vis ble jeg gravid. I magen lå det en liten spire med termin 20,12.2009. VI var så lykkelige. Jeg merket litt til kvalme men formen var egentlig grei. Etter de 3 første månedene skjedde det noe. Magen min stabilisterte seg. Jeg fikk normal avføring. Smertene avtok og jeg kunne spiste hva jeg ville. Resten av det svangerskapet var fantastisk. Jeg la på meg 12 kg. 12.12.09 kom Elida Marie til verden. Hun var 3120 gr og 49 cm. Fødselen var LANG men fantastisk. Jeg kunne glatt født igjen dagen etter. Jeg var blitt MAMMA! Jeg trodde formen min ville fortsette slik som i svangerskapet. Så på julaften spiste jeg riskrem. Det var TOTALT bom, jeg ble så dårlig. Å når Elida var 6 uker var jeg på høy dose kortison kur mot oppblussing av crohns.
Så begynte vi å fable om en baby til. I og med vi prøvde en god stund med å få Elida tenkte vi det ville bli slik nå også. Jeg sluttet med prevansjon i august. Jeg ble gravid på første forsøk, faktisk fikk jeg ikke mensen tilbake en gang. Å i god tro gledet jeg meg så til noen måneder smertefri. Husker legen min fikk tårer i øynene når jeg satt å gråt fordi jeg gledet meg så til litt fri, fri fra sykdommen. Litt tid til å late som jeg var frisk. Jeg var til arbeidsavklaring i denne tiden, jeg gikk bare å ventet på bedre form. Men den kom ALDRI. I uke 20 måtte jeg ty til prednisolon kur. Jeg kjempet meg igjennom dag for dag. Svangerskapet var et helvete rett og slett. 3 uker før termin (som var 7.mai) kom Isak. Frisk og fin etter en fødsel som var tøff. 16.04.2012 ble jeg mamma til en stjernetitter. Han kom med ansiktet opp istede for ned. Så utpressingen var et kapittel for seg selv. Men jeg fødte han også uten smertelindring, det gikk supert. Isak var 3300 gr og 48 cm. Jeg la bare på meg 6 kg dette svangerskapet. Men Isak fikk den næringen han trengte. Formen fortsatte å være dårlig i barsel tiden å ny prednisolonkur 8 uker etter fødsel ble gjennomført.
Så begynte vi å prate om nr 3. Vi har alltid sett for oss 3 barn. Vi overtok hus i oktober 2014 å bestemte oss å vente. I alefall 1 årstid. Derfor var overaskelsen stor når possitiv test lyste mot oss i november. Plustelig skulle vi bli 3 barnsforeldre fortere en planlagt alikevel. Fy søren, har et ord å beskrive svangerskapet med: JÆVELIG! formen var elendig. Jeg ble fulgt nøye opp både ernæringsmessig og i forhold til babyen. Han lå opptil -22% av vanelig fostervekt. Jeg kjempet for å få i meg mat. Jeg gikk nedover i vekt og fikk itillegg høyt blodrykk. Du kan lese om siste bit av svangerskap og fødel DEL1 her, og DEL2 her. Der vil du forstå at det var IKKE en lett fødsel og barseltid men, han var perfekt. kom 20 dager før termin 08.07.2015. Veide 2740 gr, var 45 cm og helt nydelig. Etter fødsel hadde jeg det veldig tøft som du leser i de innleggene jeg har linket til. Jeg la ikke på meg et gram. Jeg veide like mye den dagen Ludvig skulle bli født som når jeg ble gravid.
Dette er mine 3 opplevelser. De sier at mange har bedring under graviditet, Men det er ingen regel uten unntak. Så ta det som det kommer. Å husk at det er lurt å bli gravid i en god perjode. (om det er mulig.)
Det finnes dem som er innlagt hele svangerskapet/deler av svangerskapet også, så her er det mange “muligheter”.
Uansett er det verdt det. Å bli mamma er det fineste jeg har oppnådd i livet. Jeg er stolt av å ha klart det selv hvor tøft det var. 3 perfekte barn er jeg mamma til.
Crohnsglede. <3
#crohns #graviditet #fødsel #kamp #baby #prednisolon #hrohnsglede #tøft #glede #verdtdet
,
Hei! Så utrolig fin blogg:) Har selv chrons, så fint å lese om andres hverdager. Er 26 år, så tanken på barn nå er utrolig stor. Har så lyst til å få ett lite nurk vi også. Men er så utrolig redd for at jeg ikke kan bli gravid på vanlig måte! har ikke brukt noe prevensjon på snart 3 år og enda ikke skjedd noe.. Nå har vi ikke gått inn for å prøve heller, men..
Så utrolig gøy og lese om dine 3 graviditeter!:) Du virker som en utrolig sterk jente! Stå på. Ønsker deg og dine en super flott og smertefri sommer!:)
:): hei. Jeg råder dere til å ta kontakt med gynekolog så fort som mulig. Der kan de fort sjekke ut om du mangler noe som er årsak til at dere ikke får det til. Selv om dere ikke har “prøvd” burde det skjedd noe på 3 år. Ønsker deg alt godt i fremtiden og lykke til! Plutselig er du mamma. <3
I frykt for å tråkke på noen tær eller bli missforstått vil jeg aller først presisere at jeg dømmer ingen for sine valg! Og jeg spør nå for å forstå og utvide min egen tankegang, ok? 🙂
Du skriver at du gikk på medisiner for to sykdommer, som absolutt ikke er lette sykdommer eller medisiner. Og frisk mamma er jo i alle tilfeller bedre enn syk mamma, men hadde du noen tanker om å utsette fosteret for medisinene? Jeg har crohns og tar Salazopyrin og Remicade. Gastrolegen sier jeg må være medisinfri 6 mnd før vi prøver, mens revmatologen som jeg også går til sier det ikke er noen problem med medisinene og svangerskap. Jeg klarer likevel ikke riste av meg tankene på at medisinene kan skade et eventuelt foster, og har jeg med mitt egoistiske ønske om barn rett til å utsette barnet mitt for det? Jeg lurer rett og slett på hva du har tenkt rundt dette, eventuelt tips til hvordan jeg kan se annerledes på dette? 🙂 Hvis du ikke vil svare her kan du gjerne sende meg en mail. hadde satt stor pris på svar, da jeg er barnløs og nærmer meg 30 år, og har alltid alltid ønsket meg barn. Føler liksom jeg er frivillig ufrivillig barnløs :p Nydelige barn du har skapt i alle fall <3
Hanne: Hei Hanne. Jeg gikk på medisiner som ikke jeg fikk lov til å fortsette å bruke under svangerskapet i forhold til croohns. Epilepsi medisinene mine er var det risiko med. Var hareskår og ryggmargsbrokk. Om graviditetene var planlagte å jeg fikk 10 ganger normal dose folat var tjangsen for fosterskade alikevell liten. Jeg må gå på den medisien resten av mitt liv. Jeg kan aldri slutte på den rett og slett. Tro meg dette var noe som var godt planlagt. Når man er syk å vurderer barn er det MYE frykt. Derfor er samtaler med leger og eksperter kjempe viktig. Jeg fikk gosd hjelp og super oppfølging før, under og etter svangerskapene.
Det er ingen lett avgjørelse å ta i forhold til å ventuelt skade babyen i magen. Derfor fikk vi hjelp av de beste legene på riksehospitalet i forhold til fosterdiagnostikk til å gi oss klarsignal på å prøve.
Legene sa at tjangsen var lik null så sant jeg hadde gått på folat lenge nok å høy nok dose. (dette i forhold til epilepsien) jeg sluttet også å humira et år før graviditet. Men tarmen kranglet så jeg ble satt på prednisolon. Jeg fikk beskjed om at det var uten fare for fostere. De ønsket jeg skulle slutte ført 3. trimester grunnet huden til babyen men de sa og at syk mamma var farligere. Jeg ungikk den siste mnd.
Jeg forstår spørsmålet ditt men vil at du skal l legee ta en avgjørelse for deg. Jeg tenker at de er dem som kan mest om dette. Jeg var trygg på at barna mine fikk en trygg start i magen. Å de er helt friske.
Om jeg måtte gå på medisiner som var svært skadlige for fosteret sier det seg selv at jeg hadde blitt barnløs.
Råder deg til en god samtale med eksperter. Og stol på dem. 😉