TIL DEG SOM PÅRØRENDE:UNNSKYLD MEN JEG KJEMPER.....

jeg har nevnt i blogginnlegg tidligere at det å være pårørende til syke er tøft. Det gjelder både fysisk og psykisk sykdom. Dere som pårørende får plutselig en stor bekymring samtidig som dere føler et stort annsvar. Dette kan føre til mange vonde situasjoner. Vi vet dere mener det godt, vi vet dere gjør det i beste mening. Selv om vi kanskje ikke viser det er vi utrolig glad for at dere står ved vår side. 

Jeg hadde flyttet for meg selv når jeg ble syk. Men måtte flytte hjem igjen til mine foreldre. Det var utrolig vanskelig. Jeg hatet det. Jeg ville ikke være avhengig andre. Men samtidig har mine foreldre, søster,mann, svigerfamilie, barn og venner måttet ofret mye for meg. Derfor velger jeg å skrive dette her. Det gjelder så mange av oss som er syke. Uansett med hva. Vi trenger dere selv om vi ikke viser det.

Kjære mamma jeg sa aldri takk når du hjalp meg med stell og dusjing når jeg ikke hadde krefter til det selv. Men det var ikke fordi jeg ikke var takknemelig. Det var fordi å si takk gjorde det enda mer virkelig. Virkeligheten var at jeg trengte hjelp til ting ei på 17 år vil klare selv. Men selv om jeg ikke sa ordene er jeg takknemelig. Det var bare for vanskelig for meg mamma.. Men jeg kan si det nå, takk. Takk for at du hjalp meg med alt når jeg ikke klarte å dusje meg selv. Takk for at du tørket mine tårer når jeg ikke orket å smile mer...

Kjære pappa: Jeg var så sint på deg. Jeg sa ord som hater deg, slutt å bry deg, osv... Jeg lot sinnet mitt som egentlig var rettet mot sykdommen gå utover deg. Jeg så du var lei deg, jeg så ordene mine svei, jeg angret meg så etterpå pappa. Jeg gråt meg i søvn, men jeg klarte aldri å si at jeg ikke mente det jeg sa. Jeg klarte aldri å si unnskyld. For om jeg sa det måtte jeg ta innover meg hvorfor du fikk meg til å bli sint, hvorfor du fikk meg til å sprekke. Du så sannheten pappa. Jeg prøvde å overse den... Nå kan jeg si det. Unnskyld kjære pappa. Unnskyld for at jeg sa ord jeg aldri mente. Jeg er så lei meg for smerten, bekymringene og alle de vonde ordene du måtte høre. Jeg mente det ikke. Takk for at du ALDRI sluttet å kjempe for meg.. Jeg gråt etter kranglene våre pappa.. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg hadde såret han som kjempet for meg. 



 

Kjære søster: Jeg har ikke fått vært en like bra storesøster for deg som jeg skulle ønske. Mange år gikk bort til å dyrke min egen elendighet. Til å være i mitt eget mørke. Unnskyld for at jeg ikke så deg. For at jeg ga masse bekymring og irritasjon. Unnskyld for at du måtte være så mye på sykehuset. Jeg så du var sliten. Jeg prøver nå som voksen å rette opp mine feil. Jeg lover jeg skal være en god storesøster fremover. Jeg mente virkelig ikke å såre deg. Det var bare for mye. Unnskyld.

Kjære kjæresten min du som alltid står ved min side. De dagene jeg har mye smerter går jeg konstant å er irritert. Jeg prøver å skjerpe meg men jeg har det så vondt. Jeg klarer ikke si det til deg for jeg vil ikke virke svak. Jeg biter tenna sammen å sier det går bra, om du spør om alt er fint. Jeg ønsker ikke at du skal bli bekymret om jeg sier det slik det er. Unnskyld snille mannen min, du fortjener det ikke. Jeg ønsker bare å være hun som klarer alt.Jeg elsker deg mer en noe annet. Jeg får panikk av tanken på å miste deg, så jeg later som alt er bra. Takk for at du legger armene dine rundt meg om natten når ting blir for vanskelig. Unnskyld for at jeg ikke sier ting slik de er. Jeg trenger deg så indelig men er redd jeg gjør ting feil. Takk for at du lar være å mase om ting. For at du lar meg få velge selv når jeg vil prate. Takk for at du tåler mine utbrudd og min gråt. Jeg vet det ikke er lett kjære. Det vet jeg inderlig godt. Jeg skal skjerpe meg jeg lover, men ha tolmodighet med meg. Jeg vil ha dager hvor smerter overtar fornuften. Hold rundt meg å du skal vite at jeg elsker deg for alt du gjør for meg. Jeg er heldig som har en flott mann som deg. Jeg skal bli flinkere til å si det til deg. Du er fantastisk rett og slett. Jeg elsker å le, tøyse å være normal med deg. Jeg elsker at du ser meg å ikke  bare sykdom. 

Kjære svigerfamilie: når jeg ble sammen med Robert gruet jeg meg til å forklare. jeg måtte svelge kameler å forklare ting og tang. Unnskyld for at  jeg innimellom blir stille. Jeg detter litt bort. Jeg prøver jo å henge med, det går IKKE på dere. Men jeg blir sliten, det er ikke deres feil.  Dere har laget mat jeg kan spise, kjørt meg til lege, kommet ilende å passet barn om vi har mått til legevakt osv.. Men sjeldent har dere sett meg skikkelig dårlig. Jeg setter på meg en maske. Jeg ønsker å være sterk hele tiden. Være normal. Jeg vet at jeg ikke trenger å bevise noe for dere, at dere hadde respektert om jeg hadde begynt å gråte. Å jeg skal bli flinkere til å spørre om hjelp. Jeg HATER å spørre, jeg føler meg så svak. selv om jeg vet dere vil slippe alt dere har i hendene for å hjelpe meg. Jeg er så takknemelig for dere alle sammen. Både svigerforeldre, svigerinner, svogere og tantebarn. Takk for at dere er så fantastiske mot meg. Takk for at dere ler med meg, at dere støtter meg å lar meg få lov å trekke meg bort. 

Kjære barna mine. Jeg kan innimellom bli veldig sliten. Jeg kan heve stemmen når ting blir for mye. Jeg prøver virkelig kjære barna mine. Jeg går med en vond klump i magen hver dag. Er jeg bra nok? Går dere glipp av noe? Farger jeg dere med min sykdom? Husker dere den kvelden Ludvig hadde vondt i magen? Pappa var ikke hjemme. Ludvig var bare 2 mnd å gråt så sårt. Han hadde nok fått melk i seg som han ikke tåler. Når dere skulle legge dere hadde ikke dere lyst. Dere hoppet i senger, sprang ut og inn, dere ropte å heiet på hverandre. Jeg sprang etter dere med en baby i armene. Husker dere hva som skjedde? Mamma begynte å gråte. Dere viste jo ikke at den dagen hadde jeg en vanskelig dag. En dag jeg ble spist opp av smerter. Jeg orket ikke mer. Jeg datt ned på gulvet i gangen å gråt. Tårene mine rant nedover kinnene mine å traff Ludvig som plutselig ble stille. Han lå i armene mine å bare så på meg. Så kom du Elida... Du satt deg vedsiden av meg. Du tok armen din rundt meg å visket unnskyld. Isak kom tuslende å satt seg på andresiden.. Der satt vi alle fire. Vi pratet masse den kvelden å når Ludvig hadde sovnet gikk jeg inn til dere på rommet. Dere sov så nydelig. Kjære fine barna mine. Jeg vil ikke unskylde for at jeg viser førelser for det tror jeg er sundt. Men unnskyld for at jeg ikke altid orker ting. At jeg må avlyse ting vi har lovet. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for dere. Dere er min første prioritet. Jeg vet jeg vil skuffe dere igjen å det gnager meg i stykker. Men dere skal vite at mamma Elsker dere å kjemper for dere hver dag. Elida sier jeg er en vanelig mamma for jeg hopper på trampolina. Å selv om ikke turene blir lange kan vi kose oss med bålpanna i hagen. Takk for deres takknemlighet for de små tingene. Jeg kjemper hver dag for normal hverdag. Men innimellom går jeg på en smell. Unnskyld kjære barna mine.



 

Kjære vennene mine. Jeg er ikke alltid tilstede. Jeg kan i perioder være fraværende og du kan føle deg avist. Du skal vite at jeg gråter når jeg må si at jeg ikke kommer til jentekvelden du har stelt i stand. Du skal vite at jeg er mest redd for at du tror jeg later som. For jeg kjemper å håper til siste minutt. Jeg ønsker å være en god venn men desverre vil jeg innimellom svikte. Jeg har min egen  lille familie som må få av meg først. Ungene har ikke spurt om en syk mamma. Resten av meg skal fordeles på så mange. Unnskyld for at jeg ikke strekker til. Ikke tro at det er med vilje, jeg kjemper en kamp du ikke ser.



 

Kjære øvrige familie og bekjente. Dere som alle ønsker å forventer ting av meg. Se på listen over. Ser dere jeg kjemper? Jeg må desverre si nei til ting dere syntes er dumt. Dere kan tro det er latskap, at det er dårlig gjort osv.. Det gir meg klump i magen av å høre at vi ser dere jo aldri. Å jeg vet dere ønsker meg vel med råd og tips. Men jeg er så lei. Jeg er lei av alle mirakelkurene som gir håp for så å knekke meg. Å når jeg er på besøk ikke gransk alt jeg gjør. Ikke spør hvorfor jeg ikke spiser eller hvorfor jeg gjør det. Det er da ikke din sak? Å kjære dere som syntes det er helt naturlig å spørre meg hvor mange ganger jeg går på do. SLUTT! Herregud, det er så nedvergende. Når jeg er på besøk så vær inntrisert i meg. Jeg kommer ikke for å snakkke om bæsj. Jeg vet dere mener det godt men jeg får lyst til å rømme. Mitt privatliv ble allmenseie den dagen jeg ble syk. Når dere spør hvordan det går med meg å jeg svarer det går greit. Så er det fordi jeg kjener tårer og klumpen i halsen presse på. Jeg orker ikke prate om det i redsel for å begynne å gråte. Men dere skal få et svar nå. Det går ikke greit. Det er en jævla tøff kamp. Men den kampen ønsker jeg å vinne. Derfor smiler jeg meg i mellom tårer, jeg sminker meg frisk, jeg huttrer meg fri for feber å later som ingenting.  



 

Kjære mine pårørende jeg vet det er beintøft. Men la oss ta kampen om livet sammen. Når jeg smiler så smil med meg, når jeg danser så dans med meg. Den dagen jeg gråter å roper om hjelp så vet jeg dere går bak meg å dytter meg tilbake til livet.. 

Kjære mine pårørende, unnskyld for at jeg er en byrde. Kjære mine pårørende jeg Elsker dere selv om jeg ikke sier det...

Å takk for at du fortsatt er en av mine.. 

 

#familie #sykdom #pårørende #smerter #kamp #energi #fysisksykdom #psykisksykdom #unnskyld 

17 kommentarer

Erle

26.04.2016 kl.21:15

<3 klem til deg! Du er god

Inger-Marie

26.04.2016 kl.21:48

❤️

26.04.2016 kl.22:21

Sender deg en klem jeg også ❤️

crohnsglede

26.04.2016 kl.22:23

Anonym: takk. :) tar i mot å sender tilbake. Ønsker at pårørende skal få et innblikk i hvorfor vi gjør slik vi gjør. Hvorfor ting er som de er. :)

Line

26.04.2016 kl.23:05

Kjære Ida. Takk for dine ærlige innlegg. Kjenner meg så godt igjen - gjør akkurat det samme som deg; smiler og sier det går bra, eller iallefall greit. Men det gjør jo ikke det. Og når jeg en gang i blant er ærlig og sier det er tungt føler jeg meg bare sytete, så da blir det lettere å late som. Dagene jeg har det ordentlig ille holder jeg meg hjemme, så det er ikke mange som har sett meg på mitt aller verste. Familien stiller opp for meg også, men jeg vil jo ikke være en byrde. Tar opp telefonen for å ringe mamma, men legger den bort igjen. Føler meg som en dårlig venn, men bryr meg mer enn vennene aner - jeg bare har ikke krefter til å følge opp.Jeg har blitt asosial, men ikke av egen vilje. En forståelsesfull mann hadde jeg ikke klart meg foruten, som deg, selv om jeg ofte skjuler smerten for han også. Er utrolig takknemlig for hjelpen jeg får av han, og forståelsen jeg får for min sykdom. Når man trenger hjelp til å kle på seg på grunn av hovne ledd, eller man ligger i fosterstilling på gulvet på badet med magesmerter er det godt å ha en kjæreste som trøster og hjelper. Jeg har gradvis skjønt at jeg må innrette livet mitt etter helsen, men det koster og har gjort at jeg har mått gi opp flere drømmer og karrieremuligheter. Jeg prøver å ikke tenke på hva andre tenker om meg, men det er ikke så lettt: jeg ser jo "frisk" ut når jeg møter kjente på butikken, så hvorfor er jeg delvis ufør. De skulle bare visst... Jeg skulle byttet kropp med dem på sekundet om det gikk. Og jeg føler meg slettes ikke "heldig som er så naturlig tynn" - jeg er syk, og ville heller vært "feit og frisk" hvis jeg kunne velge. I tillegg til sykdommen kommer også økonomiske utfordringer. Selv om vi bor i Norge med et tilsynelatende godt velferdssystem opplever jeg at de som er sykest er dårligst stilt (les: NAV), noe som er en ekstra belastning i en allerede utfordrende hverdag. Det er trist å lese at du ber om unnskyldning for noe som ikke er din skyld - men jeg skjønner godt at du gjør det likevel. Synes du er kjempetøff som deler dine erfaringer og ønsker deg alt godt! :) Stor klem fra meg <3

crohnsglede

26.04.2016 kl.23:14

Line: takk for at du deler. Vi er nok ganske like du og jeg. Ang økonomi vet jeg ikke hvirdandet skulle gått om ikke Robert tjente slik han gjør. Men ønsket og håpet om å kunne bidra vil ALDRI stoppe...

Ellen

26.04.2016 kl.23:13

Kjente meg veldig igjen i "Det går bra" - pleier å legge til at jeg er fornøyd om hodet er opp og beina ned.... Vi vil jo ikke belemre andre med våre vondter og problemer, spesielt ikke hvis vi har en grei dag og kanskje kan dra på besøk - DA VIL VI VÆRE NORMALE! Det du skriver her, er nokså identisk med min story, så det traff meg - tårene rant, brillene dugget, jaja, så fikk jeg rensa tårekanalene og har et klarere syn på omgivelsene 😊

crohnsglede

26.04.2016 kl.23:16

Ellen: <3 tror vi er mange som opplever det slik. Godt du fikk rensket opp i systemet om ikke annet. ;) må natten som kommer bli god.

Merethe Høili Johansen

27.04.2016 kl.20:59

<3<3<3

crohnsglede

27.04.2016 kl.21:01

Merethe Høili Johansen: <3

Maria Øyhaugen

29.04.2016 kl.03:08

<3

Anne Grethe

04.05.2016 kl.11:40

Utrolig flott og ærlig innlegg!

crohnsglede

04.05.2016 kl.11:55

Anne Grethe/FotoSeljordslia: takk. Jeg skriver fra hjertet. Er jo vondt for mange å lese men viktig. Takk for at du leste. Å takk for kommentaren. <3 må dagen din bli fantastisk

Vestfroken

09.07.2016 kl.01:32

Så mye rørende! <3 ikke lett alltid å være verken syk eller pårørende nei..

crohnsglede

09.07.2016 kl.08:13

Vestfroken: <3

08.08.2016 kl.07:16

Takk for at du deler. Det er tøft å lese, men utrolig flott å kunne få et innblikk i hvordan du føler og tenker. Det er godt at du har så mange rundt deg som er en god støtte.

Jeg har møtt en som har denne sykdommen og nå forstår jeg litt mer av hvordan han også tenker.... Jeg håper han lar meg få ta del i livet hans selv om han er syk....

crohnsglede

08.08.2016 kl.07:51

Anonym: takk. :) jeg skriver denne bloggen av flere grunner. Men en av de største er at andre skal forstå litt mer. Det er utrolig vanskelige ting å prate om. Sykdommen handler jo mye om det mest private vi har. Å hvem vil vise sin svakhet? Jeg håper han vil dele med deg. <3

Skriv en ny kommentar

crohnsglede

crohnsglede

31, Larvik

Samboer , 3 barn og kronisk syk med sykdommen morbus Crohns og Epilepsi. Jeg er også en stolt dyslektiker. Jeg trosser den å skriver blogg. Men som dyslektiker vil dere finne skrivefeil. Før du kommenterer skrivefeil les: dyslektiker og hakkekylling. Dette er ingen ROSABLOGG men en blogg om livet som mamma, syk og om drømmen min. Om du har noe du vil jeg skal promotere så ta kontakt. Bloggen vokser i stor fart å jeg gir meg ikke. Jeg er en crohnsfigter. Fuckcrohn velkommen crohnsglede. Les, bli informert, opplyst og engasjert. Følg siden min crohnsglede på Facebook, Twitter og instagram. Sponsing eller annen forespørsel: crohnsglede@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits