Når døden blir til et liv..

Jeg vil fortelle dere om en hendelse i livet mitt som virkelig har satt sine spor. Det handler om noe så vanskelig som liv og død. Temaet vi alle har et forhold til. Min hendelse er fra november 2014. Et av de øyeblikkene i livet jeg virkelig har kjent på kontraster. 

Vi tok over huset vårt i oktober. Før det hadde vi bodd hos svigermor og svigerfar en stund. Leiligheten vår ble solgt en smule fortere en vi hadde regnet med. Jeg har alltid ønsket meg 3 barn, noe vi hadde diskutert. Men i oktober la vi det på hylla da vi tross alt hadde mye fremover. Vi fikk i august/september greie på at en ung gutt som Robert har kjent lenge hadde kreft. Hjernekreft. Vi hadde jo alle et håp om at han skulle kjempe seg igjennom det, men samtiig lå det en redsel vi ikke pratet om der. En redsel for døden. Gutten var bare i 20 årene. Man skal jo ikke dø da? 

Robert og jeg dro i bursdagsfest til min bestevennine Marianne. Dagen etter på hotellrommet kastet jeg opp frokosten. Jeg tenkte det var pga vinen dagen før. 08.11.2014 fikk vi beskjed om at han som kjempet mot kreften, dagen før hadde han sovnet inn. Med kjæreste og familie rundt seg. Turen hjem på tog var grusom. Jeg er mamma selv, det var foreldre som hadde mistet sønnen sin så alt for tidlig. Mine tårer ville ikke stoppe å renne.. Jeg var helt knust på dems veiene.. Jeg kjente de ikke så godt som Robert, men godt nok til at det gikk fryktelig inn på meg. 

Dagene som kom var jeg ikke i form. Jeg prøvde å bortforklare symptomene jeg hadde, men tilslutt måtte jeg dra på butikken å kjøpe en graviditetstest. Med skjelvende hender tok jeg testen. Vi hadde jo bestemt oss for å vente.

11.november, testen var uten tvil possitiv. I magen lå et lite liv. Jeg ringte Robert å gråt i forthvilelse. Jeg var så redd for hva ha skulle si. Robert tok det veldig fint å sa: javel, da skal jeg bli 3 barnspappa til sommeren da. Den følelsen var en blanding av lettelse og redsel. 

 

Så kom 14.november 2014. Begravelsen til en som hadde hele livet forran seg. Å der satt jeg. I magen lå det et lite vidunder. Et liv. Jeg så foreldrene og søsken til denne gutten helt knust av sorg.. Det ble for mye for meg. Jeg knakk skikkelig sammen i den begravelsen. Der satt jeg med et liv i magen mens de hadde mistet sitt barn og sin bror. Jeg ble kvalt av dårlig samvittighet.. Den begravelsen gjorde så inntrykk på meg. Ikke bare fordi han var ung å døde av kreft. Men fordi jeg innså at vi råder ikke over livet. Vi har ingen herredømme over hva som skjer i morgen. Ludvig ble født 8.7.15. Å jeg er så takknemelig for han. Han er lyset i livene våres. Samtidig som han minner oss på noe hver dag. Livet er skjørt. Hold om dagene. 

Vi gråter fortsatt over han som død. Vi prater om han ofte. Den dagen i kirken ble så symbolsk. Liv og død går hånd i hånd. Vi kan ikke annet en å akseptere det. Til dere som har mistet et barn vil jeg si at jeg er så ubeskrivelig lei meg. 

#liv #død #sorg #glede 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg