I dag vil jeg fortelle litt om at det er mulig å gjennomføre ting du aldri trodde var mulig. Når jeg ble syk mistet jeg alt håp, jeg klamret meg en stund til håpet om et vanelig liv. Men etter mange nok knall og fall valgte jeg å stenge meg mer og mer inne. Jeg ble usosial. Nå skal det sies at de som kjenner meg fra barndommen/ungdomstiden vil nok ikke huske meg som veldig utadvent og sosial kanskje. Jeg var nok heller utrolig sjenert. Jeg var lubben, klønete og hatet å stikke meg frem.

Nå har jo det forandret seg litt med årene, men tror det har mye med erfaringer å gjøre. Når du har falt mange nok ganger til at du bare blir liggende i søla har du jo to valg. Du kan velge å gi opp. Eller du kan reise deg, også bestemme deg for at nå skal jeg ikke ned i søla noe mer. Jeg valgte det siste. Selve dagen jeg valgte livet kan du lese om HER. Jeg sier ikke at det var lett, for det har det IKKE vært. Men jeg hadde Robert ved min side hele veien. Hans motto er: ingen problem er så store at de ikke kan løses. Å jeg har grått så mange tårer underveis. Jeg har jo hatt en tøff vei de første årene som syk. Noe som gjorde at jeg hele tiden hadde behov for å bevise til alle at jeg har forandret meg. Jeg gikk konstant med en vond klump i magen. En redsel for å ikke bli sett på som et likeverdig menneske. Om noen ringte Robert å ville ha han med på noe alene (noe som er helt normalt) fikk jeg panikk etter han dro. Jeg var sikker på at den personen skulle fortelle Robert hvor grusom jeg var, eller komme med andre negative ting. Robert viste  ALT om meg naturligvis å han forsto ikke min redsel. Etterhvert begynte jeg å jobbe med tankene mine. Jeg begynte å tenke hva jeg hadde tenkt om meg selv om jeg var en annen person. Etter det begynte jeg å gi mer pokker i andre. Det er jo mitt liv. Jeg har ingenting å bevise for andre en meg selv. De som ikke ønsker å være i mitt liv, trenger heller ikke være der. 

Jeg har alltid vært glad i naturen. Min fetter og jeg har hatt så mange fine turer i skogen fra vi var små. Itillegg til at mine foreldre har vært super flinke til å ta oss med ut. Selv om jeg er glad i høye heler betyr roen i skogen noe spesielt for meg. Robert skulle opp på Hardangervidda med familien sin samme året som jeg ble sammen med han. Umiddelbart sa jeg NEI. Det kan jeg ikke være med på. Herlighet, tenk om jeg får uhell? tenk om vissomatte dersomatte… 

Jeg grublet å tenkte. Jeg bestemte meg for å bli med. Jeg hadde altid drømt om å gå på hardangervidda. Jeg kunne ikke la en redsel ødelegge det?Jeg forberedte meg godt. Jeg gruet meg å gledet meg på en gang. Å jeg gjennomførte. Den lykkefølesen når jeg sto der å så utover vår vakre natur var ubeskrivelig. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skal ikke si nei før jeg med 100% sikkerhet vet jeg ikke klarer det. 

Det ble bare starten. Vi har vært på hardangervidda utallige ganger etterpå, jeg har vært med på skitur, jeg har tatt buss og jeg har presset meg selv til å bli kjent med nye mennesker. Å de har blitt mine bestevenner. Jeg fortsetter å presse meg, joda, jeg faller. Men jeg tillater meg ikke selv å havne i søla. Jeg har alltid med skift, våtservietter, osv.. Min form for trygghet. Jeg har hatt bruk for det flere ganger. Men vet du, det er verdt det. For jeg orker ikke å se livet forsvinne forbi meg. Enda viktigere ble det når jeg ble mamma. Jeg ønsker at de skal oppleve det alle barn opplever. Det betyr at jeg må presse meg, at jeg må være ekstremt nøye med min bruk av energi. Men barna mine og mannen min går først. Derfor må jeg si nei til andre ting. Mine barn har ikke valgt en syk mamma. Å jeg kjemper hver dag for å oppleve livet med dem. Vi har senket kravene, for på en dårlig dag kan vi gå tur i vår egen hage. Med grill og lek. Eller ta dynene opp i stua å ha kinodag en kveld istede for å dra ut. Men de har mamma med på det viktigste. Jeg er med på avslutninger, tilstelninger, jeg hopper på trampolina og leser bok hver kveld. Så jo jeg er en god mamma, på tross av sykdom. 

Også har vi vår gulerot. Hver sommer er vi flere uker i landet i våre hjerter: Italia. Å der er formen min nesten helt fin. Der kan jeg pga varmen bevege meg uten store smerter, jeg får mer stabil mage, Mate er mer riktig for meg å jeg kan til og med drikke vin uten konsekvenser. Det er vår familie sin flukt fra hverdagen, de ukene er vi en familie uten fokus på sykdom. 

Innlegg om Italia og hva det gjør for meg kommer siden. 

Det jeg vil frem til med dette innlegget er at uansett hvor vanskelig man har det i livet må man selv gå den tøffe veien om man vil leve. Man må selv snuble og reise seg igjen. Jeg er heldig for jeg har hatt Robert til å gråte med. Han har aldri ledd  av meg, aldri fått meg til å føle meg andeledes. Jeg kommer til å fortsette å gå på smeller men det er så verdt det. Jeg lever en gang. Jeg har allerede mistet ca 8 av de på å være i min egen elendighet. Jeg skal ALDRI tilbake ditt.

Alt er mulig med planlegging, tilrettelegging, en god dæsj vilje og evnen til å børste av seg negative oppleveler. Kjemp for livet. Det er nå. 

#crohnsglede #fuckcrohns #livet #snu #skogen