Dette er del 2 av min historie om fødsel og tiden etter. Om du ikke har lest del 1 gjør du det HER . Bør lese den først for å få sammenheng. 

 

BARSEL

jeg ble flyttet til barsel hvor jeg fikk jerninfusjon å lite hjelp. Jeg gråt å husker når ungene kom for å hilse på lillebror måtte jeg virkelig skjerpe meg for å ikke dette i bakken. Kroppen min var så kald, sliten og samtidig var hodet en stor bomullsdott. 

Dagen etter var det legevisitt å legen tok blodtrykk å Ludvig ble sjekket. Han var født med dobbeltslag på hjertet men det var borte da. (heldigvis)

legen fra helvete som tydeligvis ikke likte meg og Robert sa at vi kunne dra hjem bare jeg ventet på svar på blodprosent… Ble sittende noen timer men jeg bare koste med Ludvig. Han blittelille fugleungen min. En sykepleier kom inn å sa blodtrykket fortsatt var 6.4 å at en ny lege hadde sett på mitt blodtrykk. Han hadde ikke likt det han så men han ville ikke overprøve legen som allerede hadde sendt meg hjem. Han ga ordre om legetime hos fastlege på mandag. (Dette var fredag)

 

Helgen gikk til å kose og å komme meg igjen om helgen. Jeg gråt, skalv, var helt elendig rett og slett. Men dro i bursdag til niesa mi som ble 10 for jeg måtte jo det. Elida var veldig urolig for meg. Spurte hele tiden om jeg var syk å om jeg måtte dra fra henne igjen. Hun var bare 5 år. 

NY INNLEGGELSE

 

Mandag fikk jeg time til en annen lege en fastlegen. Jeg tok blodprosenten først og legen sa rett ut at han var bekymret. Så tok han blodtrykk. Ludvig gikk fra arm til arm hos damene på kontoret. De var jo henrykte for å møte den lille som de og hadde lurt på hvordan så ut. Les om forholdet til legekontoret HER  legen begynte med et trykk, uleselig, tok et til, byttet arm enda et trykk.. Han ble stresset. Ba meg legge meg å hentet et annet aperat. Etter et par forsøk til fikk han et trykk. Han sa rett ut at trykket var FARLIG høyt og at jeg måtte legges inn nå!!!!

 

han ringte sykehuset å regelrett kjeftet på dem. Når jeg gikk sa han: jeg har aldri sett noen med så lav blodprosent å så høyt blodtrykk være så oppegående som deg. Du må være utrolig sterk og sta. 

Å det har han rett i… 

 

 

Jeg fikk ha med meg Ludvig men adskillelsen med ungene var GRUSOM. Tanta og onkelen kom å skulle legge dem mens Robert ble med meg og Ludvig. Elida var helt hysterisk. Nektet å la meg dra.. Hun klamret seg til meg som et barn som aldri mer skulle se sin mamma igjen.. Jeg gråt hele veien til sykehuset..

 

Når jeg kom dit forsto jeg alvoret. Jeg ble lagt i en seng. De tok blodtrykk på blodtrykk de begynte å gi masse medisiner å legen sa at det de konsentrerte seg om var å få blodtrykket ned!! Hver 2 t tok de trykk hele døgnet. Medisin på medisin.. Trykket gikk ikke ned.. Heller opp… Legene kom og gikk å dagene og.. Jeg gråt å snakket med Robert ofte. Ungene snakket jeg med et par ganger men det var tortur. Elida var helt knust. Hun var rett og slett livredd. Å ingenting av det jeg sa hjalp. Vi gråt alle sammen mye… 

 

Endelig en dag kom en lege å snakket med meg. Jeg hadde fått en skikkelig smell. Jeg fikk panikk når jeg så et blodtrykksaparat for det var bare dårlige nyheter… 

 

Her er fra den dagen jeg fikk komme hjem. Slike aperater gjorde meg kvalm rett og slett! 

 

Høyeste trykk jeg så ble målt var 179/142 men vet det var når ting var på bedringens vei. Husker jeg fikk melding fra Robert når det sto på som værst: nå dør du  faen ikke fra meg!! Jeg trenger deg, ungene trenger deg!!  Litt krisestemning kan du si.. 

 

Legen som  kom når jeg var helt i bunn å hadde sagt til sykepleieren hvor redd jeg var for å dø fra ungene mine var fantastisk. Første hun gjorde var å gi meg en klem. Hun sa at hun var glad for å prate med meg for hun hadde mye å si meg. Først så unnskyldte hun fra dems side at jeg ikke hadde fått blodoverføring eter fødsel. Hun sa det var uhørt! Så sa hun: du skulle ALDRI blitt sendt hjem den fredagen. Blodtrykket ditt viste tegn på å gå rett til værs å med så lav blodprosent er det et varsko. Å når du kom inn viste vi ikke hvilken vei det gikk. For kroppen ligger helt tett opp til å kollapse. Jeg gråt og gråt. Hun satt på sengekanten min å sa: men nå er faren over. Vi har fått stabilisert trykket å nå kan det bare gå en vei å det er ned bare vi må gi deg bedre medisiner. Å indremedisineren har bestemt at du skal gå en annen medisin fra i dag. Hun beklaget å forklarte… Jeg fortalte Hun våre opplevelser på føden/barsel å hun var utrolig lei seg. 

Største trøsten var å ha han her med meg. 

Den nye medisinen virket og når trykket var som bildet fikk jeg dra hjem. Hun som skrev meg ut beklaget og å sa at det burde ikke skjedd. 

 

 

Her er det flaks at jeg får oppleve mine fantastiske 3 unger, at de blir kjent med mamma’n sin. Det er ene og alene flaks og at jeg fikk hjelp i grevens tid. Også takker jeg kroppen min som er en figther. 

Elida hadde en skikkelig periode etterpå hun ikke klarte å forlate meg. Hun slet med angst for døden og for at jeg plutselig skulle bli borte. Vi sleit vel alle sammen. Hele nyfødt tiden var litt ødelagt. Jeg var knekt psykisk å hele sommerferien gikk til å komme seg på beina. Å det værste er at det kunne vært unngått om jeg hadde blitt på sykehuset. Den helgen hjemme kunne kostet meg livet. 

 

Jeg tør ikke å få  flere barn. Ikke at vi ska ha fler for vi har 3 perfekte barn. Men redselen for å ikke få være mamma’n dems er så stor at jeg utsetter meg ikke for det igjen. 

 

Ungene er mitt ALT! De gir meg styrke hver dag. Jeg får helt angst av å sove på sykehuset Tønsberg nå. For mange vonde minner både med sykdom og denne fødsel/tiden etter. 

 

All ære til GyN som ryddet opp i rotet til barsel men det kunne kostet sykehuset dyrt. Det kunne kostet et liv. Ikke hvilke som helst heller: mitt liv. Jeg kunne blitt fratatt mine barns fremtid hvorfor? Fordi legen og vi ikke kom overens. Hun ville bare bli kvitt oss. Det er i allefall slik vi føler det. 

 

 

 

Heldigvis gikk det bra, å jeg tar aldri disse forgitt. Eg får leve å se dem i dag.. Kranglingen,lek, kjærligheten.. Det er lykke… #familie  #fuckchrons # fødsel #crohnsglede #veientil livetc