Barna mine kunne mistet mamma’n sin pga trynefaktor! Del 1.

Jo det er slik det føles i allefall. 

For når jeg skulle ha sistemann vår, nydeligste Ludvig holdt ting på å gå utrolig galt. Så galt at jeg kunne dødd fra mine skatter og min samboer. 

Å jeg vil fortelle historien da det er viktig å lytte til kroppen sin. 

Jeg hadde et tøft svangerskap legger ikke skjul på det. Min crohns herjet med meg noe som gjorde at jeg hadde vektnedgang istede for vektoppgang. Ludvig i magen var og liten å vi var til masse kontroller. Terminen var 28.juli. Rett etter 17 mai begynte jeg å merke en endring i kroppen. Jeg begynte å hovne opp i beina å ble mer sliten. Men å gå gravid på sommeren er jo tøft tillegg til å være mamma til 2 fra før. 


Dette er meg på 17.mai

jeg merket beina hovnet opp å jordmor oppdaget et økende blodtrykk… I løpet av noen uker ble første tur til føden til sjekk et faktum. Der fikk jeg beskjed om at Ludvig var ca -22% men hadde det bra. Jeg hadde et alt for høyt blodtrykk men fikk beskjed om å ikke bli sint, stresset osv… 

 

(Lett med en 3 og 5 åring eller??) 

men en helg ble hovenheten så grusom at jeg ringte legevakt. Hadde rett og slett vondt. 

Jeg er 160 høy og veide 52 kg å hadde under 2 mnd igjen til termin. Min jordmor var mega bekymret å mente lillebror burde ut av magen pga blodtrykk osv..  En morgen våkner jeg med rier som haglet å vi kom på sykehuset… Vi fikk beskjed om at Ludvig ville nok ligge en stund på sykehus for han tross alt var for liten(uke 34) 

 

Jeg hadde feber å legen valgte å pøse på med antibiotika.etter timer så ble riene borte å alt stoppet opp… Å jeg var bare 2-3 cm å de ville ikke gjøre noe mer. Jeg fikk bli til dagen etter å fikk beskjed om at han kunne komme når som helst…jeg skulle føde på Skien som jeg har født Elida og Isak på og. 

 

Ukene ble tøffe. Formen var helt i bunn å jordmor ropte varsko til sykehuset. Men det var ferieavvikling å lovnader ble aldri holdt. I uke 36 valgte jordmor å strippe meg i håp om å sette i gang noe. Hun mente det begynte å bli fare for mor og barn… Den uken skjedde det ingenting.  

Uken etter var jeg tilbake å jordmor skrev da et brev om at de måtte sette meg igang seinest i uke 38. Jeg var så tynn å klarte nesten ikke gå.. Jeg fikk ikke vært noe god mamma for Elida og Isak heller. Robert måtte være mye med meg da vi var til oppfølging flere ganger i uka… Jordmor tok en ny sjekk å sa at hun kjente vannposen. Hun mente jeg var 4 cm å hun tøyde godt. Vi dro ut å handlet å jeg bestemte meg for å gjøre ALT for å få Ludvig ut! 

Ingenting skjedde å på kvelden var jeg sur. Sa til mannen at nå måtte han UT! 

Kl 02.15 våknet jeg av at vannet går. Ringer Skien å får beskjed om at det var fult. Å med min sykdom ønsket de å ha mer kontroll de ville ha meg til Tønsberg. 

 

Jeg fikk panikk!! Jeg har så elendig forhold til det sykehuset. Men hvilke valg hadde jeg? Med skjelvende hender ringte jeg å de kunne ta meg i mot. Elida på 5 våknet å kom opp i stua. Hun så meg sto med håndkle mellom beina å begynte å gråte. Jeg går bort å ser på henne å tørker tårene hennes. Sier at dette går så bra, Om litt er hun storesøster til en ny gutt. Hun smiler å sier: jeg gråter ikke fordi jeg er lei meg men fordi jeg er glad. Endelig skal jeg få treffe han jeg lengter etter. 

 

Robert kjørte fort bort til Tønsberg. I resepsjonen kom 1 rie. Da var kl 03.00 fortsatt ikke vondt. Men på 45 min var Ludvig ute! Kl 03.45 08.07.2015. En fantastisk fødsel.   Uten smertelindring å med en utrolig premie. Ludvig veide 2740 gram å var 45 cm. Vi gråt alle tre. Så fantastisk det hadde gått. 

Snakk om lykke. Under fødsel kom en lege inn som sjekket mitt blodtrykk nøye var ekstremt høyt…5 min etter Ludvig var ute kom legen inn. Ser på meg å sier: jeg ser du ikke skal amme? Jeg svarte at jeg kan ikke amme pga medisiner noe som står veldig presisert i min journal. Hun ser på meg å sier: jeg er uenig. Du bør amme. Jeg begynte å stamme… Før jeg begynte å få for vondt presiserte jeg til jordmor at mine leger har lagt ved skriv om at amming er uaktuelt. Og at det er et sårt tema for meg så jeg orket ikke noe pes… 

Jordmor blir stresset å ser meg slite. Hun prøver å si noe men legen fortsetter. Nå ble Robert irritert! Han sier klart i fra at en lege (vi ga henne navn) som er overlege  har gitt oss tydelig å klar beskjed noe vi har tenkt å følge. Hun blir ufin å sier at den navngitte legen tross alt er gammel å kanskje er litt utdatert! 

Nå ble Robert forbannet å ba  hun om å pelle seg ut døra å respektere vårt valg. Jordmor sprang etter legen. Noen min kommer legen inn igjen for å presisere at jeg har tatt et dårlig valg da morsmelk er best for babyen min… 

 

Nå sa jordmor at nok var nok å legen gikk… Jeg tenkte at nå var alt over å jeg skulle nyte min lille skatt… Slik gikk det ikke…

2 t etter fødsel får jeg en massiv blødning.  Jeg ble iskald å hadde bare lyst  å besvime… Sykepleiere stresser rundt meg mens Robert satt med Ludvig. Masse sprøyter og stikkpiller for å få livmor til å trekke seg sammen…ingenting skjer bortsett fra at jeg ble redd!!! Jeg så på Robert med skrekk i øyne å sa at jeg frøs å var redd… Plutselig kom en lege… En lystgass maske ble lagt over ansiktet mitt å to sykepleiere holdt meg nede. Beina ble lagt opp i bøyler å jeg fikk en kort beskjed fra legen om at hun måtte stoppe blødningen. Om hun ikke klaret det på første forsøk ville jeg bli trillet fort til operasjon! I tillegg fikk jeg beskjed om at dette ville være vondt.

å fy fader!!!!! Jeg kunne født 30 ganger på rappen istede for det der… Jeg hylte å ble holdt fast med masken over ansiktet… Robert satt å så på å har i ettertid sagt at det var utrolig skremmende opplevelse. 

 

Legen fant hinnerester som var årsaken til blødningen. Hun fjernet det å beklaget seg veldig… Men nå var blødningen over… 

 

Jeg var utslitt men lykkelig igjen..

 

Dessverre hadde blodtapet kostet dyrt… Jeg hadde en blodprosent på 6.2… Men siden jeg er vant til mye så klaget jeg ikke. Formen var helt jævelig. Jeg hadde hjerteklapp herifra til månen, klarte ikke  ikke gå mer en noen meter før jeg følte meg utslitt og tårer rant. På ettermiddagen kom samme lege som høvlet over meg ang amming å sa: du husker ikke meg tenker jeg.. Jeg så på henne å freste jo jeg husker deg veldig godt. Hun ser på meg å jeg sier at jeg er elendig. Hun sier blodprosenten er veldig lav å at de har rutiner på å gi blod om blodprosent er under 8. Men du har ikke besvimt så jeg vil ikke gi deg det!!!! Dessuten har du crohns noe som øker tjangsene for å trenge overføring en annen gang så jeg gir deg kun jerninfusjon. Jeg gråt men hun var frekk  å ble igjen ufin. Hun sa at jeg ikke så syk nok ut eller hadde besvimt så da ble det slik… Dette ble bare starten… 

 

Neste alvorlige valg hun tar kunne kostet meg livet. Det kommer i del 2. For at innlegget ikke skal bli for langt. 

 

#fødselshistorie #crohns #høytblodtrykk #blødning #lavblodprosent #fuckcrohns #crohnsglede #nærdøden #familie

Følg gjerne siden min på Facebook crohnsglede hvor alle mine innlegg, andre relevante ting og etterhvert konkurranser dukker opp. 

4 kommentarer
    1. Uffa meg :(( Så utrolig tragisk at du har måtte oppleve dette… Syntes eg har opplevd litt av hver iløpet av mine 4 fødsler. Men kan ikke sammenlignes engang :/
      Er rett og slett forbanna på dine vegne!! Skal ikke være mulig! ! Sånne leger og dvs burde vært sparka får lengs!! Forstår ikke hvordan noen kan være så “slem og kald” Og i den tiden du faktigs har så sårt brukt får omtanke og forståelse.. En er jo så sårbar, og helt avhengig av dem…
      Håper innlegg 2 er til det bedre og ikke omvendt :/
      Masse klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg